I en fjern fortid var gjøken sannsynligvis som fugler flest. Den bygde reir og tok hånd om sine egne egg og unger. Så begynte den bedagelige gjøken gradvis å overlate rugejobben til andre fuglearter, og nå har fuglen helt glemt hvordan den skal lage reir.

Frekt og freidig invaderer hunngjøken heipiplerkas reir for å føre slekta videre. Den sprengferdige gjøkemammaen spiser ett eller to av vertens egg før hun legger sitt eget egg. Deretter flyr hun av gårde og overlater ansvaret til den intetanende heipiplerka.

Et lurespill

Professor i biologi Arne Moksnes ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) har forsket på reirparasittisme siden 1986. Selv om gjøken ifølge litteraturen har snyltet på andres reir siden Aristoteles’ tid, påpeker Moksnes at det ikke er bare bare å lure andre fugler til å bli adoptivmødre.

- Flesteparten av dem er blitt så smarte at de har gjennomskuet inntrenger-eggene. I Norge er heipiplerka nesten den eneste vertsarten som ikke har et effektivt forsvar mot gjøkens egg, forklarer Moksnes.

Professoren kaller lurespillet mellom gjøk og vertsart et evolusjonært kappløp. En ny og naiv vertsart vil akseptere gjøkegget, selv om det ikke ligner dens egne egg. Når verten blir lurt og ruger fram færre egne unger, utvikles det et forsvar mot gjøkeggene. Gjøken i sin tur prøver da å produsere egg som ligner mer, og håper verten ikke klarer å gjenkjenne dem. Slik går spillet fram og tilbake over mange generasjoner mens begge fuglene påvirker hverandres utvikling.

Ulike gjøkestammer

- Gjøken er naturens falskmyntner. Den gjør alt for å produsere egne egg som ligner mest mulig på eggene til arten den skal tyvlåne reiret til, forklarer Moksnes.

Spillet kan få mange utganger:

Hver enkelt gjøk spesialiserer seg på én fugleart. Når gjøkeggets etterligning av vertsegget etter lang tid er nesten perfekt, oppstår det genetisk ulike gjøkestammer. At hunnen parer seg med ulike hanner ser ikke ut til å få noen innvirkning på eggenes utseende. Ting tyder nemlig på at eggfarge nedarves via gener på hunnens kjønnskromosomer.

Vertsartens mottiltak blir da å lage helt like egg innen hvert kull, og større variasjon mellom kullene. Slik blir det vanskeligere for gjøken å snike inn sine egg, og å spå hvordan eggene i neste kull vil være. Vertsartens forsvar skjer bare under eggstadiet. Når gjøkungen først er klekket ut, blir den godtatt selv om den skiller seg veldig ut fra de andre ungene.

Naturlig seleksjon

Resultatet kan også bli at gjøken gir opp og skifter til nye vertsarter. Til sist, hvis det ikke er flere passende vertsarter å prøve seg på, kan gjøkstammen dø ut.

- Det handler om naturlig seleksjon. De som lager de mest like eggene, overlever, forklarer Moksnes.

Sammen med kollega Eivind Røskaft og en rekke studenter har han gått grundig gjennom gjøkens adferd siden 1987. Feltstudiene har foregått i Tsjekkia, og på fjellet i Norge. Gjøker har blitt radiomerket for å se hvilke arter de velger å legge egg hos.

- Gjøk og vertsfugl er et godt modellsystem fordi det er enkelt å studere. Ved å studere mekanismene som foregår, kan man både se hvor fort evolusjonen går, og hvordan artene påvirker hverandres utvikling, forklarer Moksnes.

Rask utvikling

Forskerne har også sammenlignet resultatene de har funnet i Norge og Europa med Nord-Amerika der det ikke finnes gjøk.

- I Amerika studerte vi mange arter av spurvefugler som ikke har vært påvirket av gjøk og dermed ikke har utviklet noe forsvar. De amerikanske artene viste seg å ha egg med mye større variasjon innen kullet, og mindre variasjon mellom kullene, forteller professoren.

Ved å sammenligne utseendet på rørsangeregg og gjøkegg i en dansk museumssamling, har forskningsteamet påvist at det har foregått en markert evolusjon i løpet av 50 år. Det er overraskende å se hvor fort det kan gå, mener forskeren.

- Forskningen gir oss generelt økt innsikt i og forståelse av evolusjonen. De generelle mekanismene kan overføres til alle arter, også mennesket.