I 1936 ble det siste kjente eksemplaret av den lille orkideen fettblad røsket opp med rota av en botaniker som gjerne ville ha sjeldenheten i samlinga si.
I Norge finnes den ikke lenger, men den historiske utbredelsen var rundt Oslofjorden.
Overivrige vitenskapsfolk
Historien har flere eksempler på uvettig innsamling av sjeldne og utrydningstrua arter i regi av naturhistoriske museer og andre som burde vite bedre.
Men all skyld skal ikke overivrige vitenskapsfolk ha. At en art dør ut skyldes ofte en kombinasjon av flere årsaker.
Det hele startet med at myrene der den vokste, såkalte rikmyrer som kjennetegnes med mer variert vegetasjon enn andre myrer, begynte å gro igjen. Gjengroingen skjedde fordi den tradisjonelle husdyrbeitinga tok slutt.
Dette ga orkideen gradvis dårligere kår, og den ble etter hvert sjelden.
I dag ville vi trolig satt i gang med skjøtsel av myrene, eller gjort andre tiltak for å redde arten. Datidens botanikere gjorde det motsatte – de oppsøkte artens voksesteder for å sikre seg et ettertraktet eksemplar til samlingene sine.
Dette bidro høyst sannsynlig til at fettblad forsvant fra den norske floraen.
Pressede orkideer i museene
Beviset på denne innsamlingen finner vi i dag i museenes samlinger. Fra et av de siste kjente voksestedene, Nesøytjern på Tjøme, finnes det i samlingene ikke mindre enn 29 pressede eksemplarer.
I Norsk rødliste for arter 2010 er fettblad vurdert til kategorien regionalt utdødd (RE), det vil si utdødd i Norge.
