Helt siden 1700-tallet har artene på mange måter vært biologiens byggeklosser. Det var da Carl von Linné satte seg fore å beskrive og systematisere alle dyre- og plantearter slik Gud hadde skapt dem.

Med Charles Darwins evolusjonslære ble artene i løpet av 1800-tallet mer dynamiske; de tilpasser seg omgivelsene. Men fortsatt er det arter som gjennom fellestrekk utgjør slekter, familier, ordener og riker.

Hvor mange arter som finnes, er vanskelig for forskerne å anslå, men det er garantert mange millioner. Det finnes etter hvert også veldig mange ulike definisjoner på hva en art er.

• Les mer om de nesten 30 artsbegrepene: Hva er egentlig en art?

– Usikkerheten rundt artsdefinisjoner er som å ha byggesteiner av ulik størrelse. Konstruksjonene du bygger med dem blir ganske vaklevorne, sier professor Stephen Garnett ved Charles Darwin-universitetet i Australia.

Kan vi jakte på Keiko?

I tidsskriftet Nature tar Garnett og professor Les Christidis ved Southern Cross-universitetet i Australia til orde for et tydeligere regelverk.

Det er først og fremst naturforvaltning og bevaring av arter de to forskerne har i bakhodet.

De trekker frem spekkhoggeren som eksempel. Keiko og vennene hans har blitt foreslått delt inn i tre arter.

– Resultatet vil bli at bare én av de tre artene ville vært beskyttet av lovene. Resten kan jaktes på fordi de ikke er dekket av nåværende lovgivning, sier Christidis i en pressemelding.

• Les også: I 80 år har forskere diskutert om skrei og kysttorsk er samme art

For fuglenes del kan antallet bli dobbelt så stor, avhengig av hvilket artsbegrep de blir delt inn etter.

I fjor skrev vi her på forskning.no om DNA-analyser som tyder på at sjiraffene utgjør fire arter og ikke bare én, slik det er i dag. Som én art er de kategorisert som sårbare. Ille nok – det betyr at det er høy risiko for at de dør ut. Men enda verre blir det hvis de deles de opp i fire. Da vil to av artene være blant de mest truede store pattedyrene i verden.

Artspolitiet

Garnett og Christidis foreslår følgende tiltak for å få bukt med problemene:

• Den internasjonale biologiunionen (IUBS) må ta lederansvaret for taksonomien.
• IUBS må opprette en taksonomikommisjon som kan avgjøre hvilke regler som skal gjelde for alle livsformer. Og hva som eventuelt trengs av spesialregler for enkelte grupper.
• Denne kommisjonen må igjen ha underkomiteer som sørger for en «offisiell» liste av arter innenfor ulike grupper.
• Det må etableres en juridisk komité som ser til at underkomiteene følger vedtatte regler og vurderer om de eventuelt behøver å endre.

Umulig oppgave

Men er det i det hele tatt mulig å gjennomføre? Vi har spurt et knippe norske forskere om hva de tenker om forslagene til Garnett og Christidis.

– Det står for meg som en nesten umulig oppgave å være «artsdomstol» for det enorme mangfoldet vi har, sier professor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Jeg er positive til ideen, men jeg tror det blir vanskelig å bli enige om hvem som skal ha ansvaret for dette, sett i lys av alle de sterke meningene som finnes blant biologer om artsavgrensinger og artsbegreper, sier professor Arild Johnsen ved Naturhistorisk museum ved UiO.

– Dette er for det første urealistisk, professor Hans K. Stenøien ved NTNU Vitenskapsmuseet. – Verre er det at et rigid og «objektivt» system for artsavgrensing vil medføre en klassifikasjon som ikke reflekterer biologien eller den evolusjonære historien til mange organismer, fortsetter han.

• Les også: Kjær lav med utrolig mange navn

Taksonomisk anarki?

Et annet spørsmål er om det er så dårlig stelt i taksonomien som Garnett og Christidis hevder. De bruker ordet «anarki» når de beskriver dagens tilstand.

Professor Endre Willassen ved Universitetsmusseet i Bergen mener dette resonnementet baserer seg på «naive, forvirrede, feilaktige, arrogante og fordomsfulle påstander om taksonomer».

– Garnett og Christidis gjør seg skyldig i en høyst feilaktig framstilling som synes å gi inntrykk av at det finnes en uvitenskapelig og uansvarlig gruppe av mennesker som herjer rundt med naturvitenskapene og styrer prioriteringene i global og nasjonal naturvernpolitikk.

– Lite er fjernere fra virkeligheten, sier Willassen i en e-post til forskning.no.

• Les også: Spiller det noen rolle at tomater er bær og valnøtter er frukt?

Hans K. Stenøien mener Garnett og Christidis har et poeng vedrørende utfordringer som taksonomien møter og vil møte, men at det finnes andre måter å løse dette på.

– Det kan se ut som om de ikke helt har oversikt over hva taksonomi faktisk går ut på, sier Stenøien til forskning.no.

Trenger taksonomene

– Debatten viser hvor viktig taksonomi er som fagområde, fortsetter Stenøien.

Og svarer dermed på vårt neste spørsmål: Trenger vi egentlig taksonomene nå som DNA-analyser gir oss svar på hvordan organismer er i slekt med hverandre?

– Et nesten provoserende spørsmål, sier NTNU-professoren. – Hvis alle livsformer var som virus, så ville vi neppe behøvd taksonomene. Men siden verden er betydelig mer komplisert, så behøves taksonomene, faktisk mer enn noensinne, tatt i betraktning tapet av mangfold verden står overfor.

• KRONIKK: De som gir navn til artene er utrydningstruet

Dag O. Hessen har heller ingen tro på at taksonomene blir overflødige, selv den dagen en DNA-skanner gir umiddelbart svar på hvilken art en blodprøve, et hår eller en fjær tilhører.

– Dels fordi det ikke alltid vil være mulig å få pålitelige DNA-prøver fra ethvert individ, men også fordi hele biologien og naturopplevelsen blir fattig dersom vi ikke kan si noe om hva vi ser foran oss.

– Og for eksempel fuglesang kan vanskelig sekvenseres, så tradisjonell artskunnskap bør ikke dø ut, sier Hessen til forskning.no.

Arild Johnsen svarer også ja.

– Jeg mener bestemt vi fremdeles trenger taksonomer til å beskrive og navngi arter og klargjøre slektskapet mellom dem.

– DNA-analyser og DNA-strekkoding kan få fortgang i sorteringen, slik at taksonomene kan bruke tiden sin der det behøves mest, sier Johnsen til forskning.no.

– Det er nettopp som følge av DNA-teknologien at behovet for nye fortolkninger av artsmangfoldet har eksplodert, sier Endre Willassen.

– Å vite hva som er relevant informasjon krever ofte formidabel kunnskap om organismen det er snakk om, sier Hans K. Stenøien. – Det er nettopp denne kunnskapen taksonomene har og som genetikerne og bioinformatikerne i utgangspunktet ikke har.

Er det taksonomenes feil?

Så bør biologer og taksonomer synkronisere artsdefinisjonene sine for å gjøre det lettere å verne de som bør vernes?

– Det er mange gode grunner til at taksonomer og andre benytter ulike artsbegreper i ulike organismegrupper, sier Willassen.

Han forteller at disse definisjonene ikke nødvendigvis er etablert for å hjelpe naturvernmyndigheter.

• Les også: Rumpehumor og forskersjalusi avsløres i navn på arter

– Det ser ut til at konserveringsbiologer har utfordringer med dette, men jeg er redd anarkiet helst råder i deres hode og at de her retter de skytset mot feil mål, sier Willassen.

Han mener også at vern av arter i praksis er basert på helt andre ting en taksonomi.

– Tvert imot er det ofte tydelig at beslutninger er basert på ideer snille, slemme eller søte dyr, sier Willassen.

Artikkelen ble oppdatert 21.07.2017 med mer presis informasjon om sjiraffenes status.

Referanse:

Stephen T. Garnett og Les Christidis: Taxonomy anarchy hampers conservation. Nature, mai 2017, doi: 10.1038/546025a.