Skrukkelav (Platismatia norvegica) i Grong i Nord-Trøndelag. Perfekt klima for en art som liker seg steder hvor det er mye nedbør og ikke så kalde vintre.

Kjær lav med utrolig mange navn

I botanikernes arkiver fant vi forklaringen på skrukkelavens hyppige navneendringer. Der skjulte den unnselige lavens dypeste hemmeligheter seg. Og vi fikk møte selveste ur-skrukkelaven.

3.12 2016 04:00

Det finnes rundt 20 000 forskjellige arter av lav i verden. Nesten 2000 bare i Norge. Så hvorfor skal vi skrive om nettopp skrukkelaven?

En grunn er det latinske navnet, Platismatia norvegica, som kunne gjort den til en nasjonallav. Hvis det ikke var for at det er flere laver som har norvegica, norvegicus eller norvegicum i navnet sitt.

Lav

Lav består av to organismer, en sopp og en alge som lever i symbiose. (Kilde: NDLA)

Det spesielle med skrukkelaven er at den har hatt så mange forskjellige slike navn. I løpet av en 50-årsperiode i forrige århundre ble den omtalt på mer enn ti ulike måter og med nesten like mange forskjellige plasseringer i livets tre.

Hva var det som gikk for seg? Vi ville finne ut hva som skjedde med skrukkelaven og la ut på en tidsreise tilbake i vitenskapshistorien. På veien møtte vi store norske lavforskere, slurvete svensker og finner og – ikke minst – vi fikk ta på selveste ur-skrukkelaven.

På berg og trær, mest langs kysten

Den er ikke verdens mest spektakulære. Les bare beskrivelsen på Wikipedia:

«Skrukkelav vokser på berg og trær, mest langs kysten nord til Troms. Den er opptil et par desimeter i diameter, har rynket overside og er grå til gråbrun av farge. Tallus [legemet] er mindre rynket i kantene enn vanlig papirlav.»

Skrukkelavens utbredelse på verdensbasis. (Kart: John Pickering, Discover Life/Creative Commons BY-NC 4.0)

– Den heter skrukkelav på norsk på grunn av rynkene på oversiden sammenlignet med slektningen papirlav, sier professor Arve Elvebakk ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har selv stått for verdens nordligste funn av arten. I en kløft på yttersiden av en øy aller lengst vest i Tromsø kommune.

– Den ble først beskrevet som Cetraria lacunosa-formen norvegica av Bernt Lynge i 1921, sier Elvebakk.

Fra form til art

Form ligger under art i botanikernes systemer. En art kan deles inn i underarter og varieteter, som igjen kan splittes i flere former. Form er altså nederst på rangstigen.

– Senere ble skrukkelaven løftet opp til artsnivå av svensken G.E. Du Rietz, før det amerikanske ekteparet Culberson lagde en ny slekt, Platismatia, i 1968, sier Elvebakk i en e-post til forskning.no.

Det er kortversjonen av skrukkelavens historie. Men den forteller ikke hvorfor den på veien har blitt omtalt både som Platysma lacunosum norvegica, Cetraria norvegica sorediata og alle de andre navnene.

Fra flere hold blir vi pekt i retning av Einar Timdal, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

– Det er klart vi kjenner navnets historie, svarer Timdal umiddelbart.

Mest langs kysten, igjen

Registreringer av skrukkelav i Norge etter år 2000. (Kart: Artsdatabanken og GBIF-Norge)

– Vitenskapelige navn følger strenge regler og lette å nøste opp, forteller han via e-post og inviterer forskning.no til å bli med på å nøste opp i navnefloka.

Vi møter opp i Lids hus, bedre kjent som Botanisk museum, for det vi regner med blir tørr og nøktern leting i vitenskapens latinske navneapparat.

Ennå vet vi ikke at vi på veien skal møte skrukkelaven over alle skrukkelaver og lese gamle vitenskapelige artsbeskrivelser i biblioteket til Norges fremste lichenolog. Beklager, i ren høytid kom det et faguttrykk. En lichenolog er et samme som en lavforsker.

– Det er en morsom art, skrukkelaven, sier Timdal.

Han husker å ha observert den i Østmarka i Oslo for kanskje 20 år siden, men den er veldig sjelden i Oslo-området.

– I Trøndelag er det mye av den i gammel granskog. Den liker seg steder hvor det er mye nedbør og ikke så kalde vintre. Et slikt klima vi har langs kysten.

Inn i manntallet

Bernt Arne Lynge (1884–1942). (Foto: Oslo Museum, oslobilder.no, Creative Commons BY-SA 3.0 NO)

Det hele startet som nevnt med Bernt Lynge i 1921. Lynge var i løpet av karrieren både professor ved Universitetet i Oslo og konservator ved Botanisk Museum.

– Han var veldig opptatt av lav og var vår ledende lavforsker på 1920- og 1930-tallet, forteller Timdal.

Skrukkelaven har selvfølgelig eksistert i ti- eller hundretusener av år før 1921, men det var da den ble skrevet inn i det vitenskapelige manntallet. Denne prosessen følger strenge regler, slik at forskere verden over skal vite hvem som har gjort hva, og når de har gjort det.

Det er blant annet derfor alle nye arter får et navn på latin. Ellers ville det vært umulig for forskere fra forskjellige land å snakke sammen, kanskje også fra ulike landsdeler.

– Lynge beskrev mange nye arter, blant annet skrukkelaven. Han mente det var en form av en art som finnes i Nord-Amerika. Den norske formen av Cetraria lacunosa, sier Timdal.

Altså Cetraria lacunosa forma norvegica.

Kapittelet om skrukkelav Eilif Dahls eksemplar av Bernt Lynges bok «Studies on the lichen flora of Norway». Einar Timdel simultanoversetter fra latin: «Den skiller seg fra amerikanske eksemplarer ved at lobekanten er sterkt oppstigende. De er bredere og mindre innskåret, mer runde, hele eller svakt tannede innskåret.» (Foto: Eivind Torgersen)

Svenskene tar over

Bare tre år senere ble navnet endret til Cetraria norvegica av svensken Gunnar Einar Du Rietz. Han syntes skrukkelaven burde få være en egen art, ikke bare en form av Cetraria lacunosa.

I 1935 mente den svenske lavforskeren Gunnar Degelius at skrukkelaven var så variabel at den måtte deles i to former: forma norvegica og forma sorediata. Det fulle navnet på den førstnevnte blir Cetraria norvegica forma norvegica.

Det lange og litt repeterende navnet er ikke noe botanikerne finner på for å gjøre være vanskelige.

– Det er et såkalt autonym, et navn som oppstår automatisk for hovedformen når en avvikende form, varietet eller underart blir beskrevet, beroliger Timdal.

Det er mulig at svenske Gunnar Degelius trodde han beskrev en ny art. De strenge reglene var nemlig ikke fullt så strenge på den tiden. Og så fantes det ikke noe internett der forskerne lett kunne sjekke hav andre hadde funnet før dem.

Men i hvert fall: Cetraria norvegica sorediata, som Degelius beskrev i 1935 blir i dag regnet som den samme arten, altså som skrukkelav. Eller norsk näverlav, som svenskene kaller den. Statusmessig markerte Degelius et skritt tilbake. Igjen ble den definert som en form.

Andre verdenskrig påvirket ikke skrukkelaven i særlig grad, men i 1952 tok det helt av. Det ble et innholdsrikt år for den grå og rynkete.

Ikke lenger norvegica!

Finske Veli Räsänen lanserte navnet Cetraria tuckermanii varietet sorediata. Han mente vår norske skrukkelav er den nordamerikanske arten Cetraria tuckermanii.

– Om han mente den norske populasjonen er en avvikende varietet er ikke godt å vite. Han ga den i hvert fall ikke et formelt navn. Men han aksepterte Degelius avvikende form og ga den navnet Cetraria tuckernmanii varietet sorediata, forteller Timdal.

Cetraria tuckermanii, som i dag heter Platismatia tuckermanii, er oppkalt etter Edward Tuckerman, «grand old man» i amerikansk lichenologi, altså lavforskning.

Eilif Dahl (1916–1993). (Foto: www.sollia.net)

Samme år, altså 1952, tok den norske botanikeren Eilif Dahl innersvingen på finnen. Det var nemlig behov for en større opprydning.

– Dahl mente at dette er en Platysma og ikke en Cetraria, sier Timdal.

– Cetraria er samme slekt som islandslav. De ser ganske annerledes ut, så det er ikke rart at han mente at dette ikke var noen islandslav.

Dahl delte Cetraria-slekten opp i tre. En av de nye slektene fikk navnet Platysma, og skrukkelaven ble døpt om til Platysma norvegicum og dermed som egen art. Den nasjonale æren var gjenopprettet. Räsänen døde året etter.

– Räsänen trodde det var en annen art, og Degelius mente den besto av to former, sier Timdal og antyder at de to egentlig var et sidespor i skrukkelavhistorien.

Finner fred

Mens Gerhardsen bygde landet, holdt skrukkelaven seg i ro – på berg og trær, mest langs kysten – helt til 1968. Som for hele den vestlige verden ble dette et turbulent år. Men skrukkelaven fant i hvert fall sin peace and love hos ekteparet Chicita og William Culberson.

De publiserte dette året «The lichen genera Cetrelia and Platismatia (Parmeliaceae)», en klassiker i lavlitteraturen.

Skrukkelaven fikk beholde sin tilknytning til Norge i den nye slekten Platismatia, og har siden den gang vært hetende Platismatia norvegica. Culbersonene så helt bort fra avsporingen til Degelius.

Dette navnet har skrukkelaven kledd godt i snart 50 år, men det er ingen garanti for at den vil hete Platismatia norvegica for bestandig.

– Dette er en familie som er i ferd med å bli omkalfatret, og forskere har ulike meninger om hvordan ting skal deles inn i slekter. Det skjedde veldig mye på 1970- og 1980-tallet, og nå har det kommet en motreaksjon, ikke minst på grunn av DNA-molekylene som viser hvordan det virkelig er, sier Timdal.

Hva så med Cetraria lacunosa, Platysma lacunosum, Platysma lacunosum norvegica, som også dukker opp når vi søker i Artsdatabankens navnebase? Der ser det også ut til at skrukkelaven har hatt enda flere oppholdssteder i den botanisk systematikken.

– De to første er ulike kombinasjoner som er publisert i forskningslitteraturen, men ikke lenger er i bruk, forteller Timdal.

Cetraria lacunosa har også vært brukt om den nordamerikanske slektningen til skrukkelaven. Den heter i dag Platismatia lacunosa.

Platysma lacunosum norvegica er nok et såkalt «herbarienavn», et upublisert navn som finnes på noen etiketter i museenes samlinger og som derfor er nødvendig å kjenne i våre databaser.

Slike upubliserte navn er ugyldige, ifølge det botaniske lovverket for navn. Men de har altså blitt brukt av noen på et eller annet tidspunkt.

Lavbiblioteket

Alt dette finner Einar Timdal i internett-databasene han og andre lavforskere har matet fulle av alt man noensinne kan ha behov for å vite om lav.

All forskning som er publisert, alle navn og navneendringer. Alt vi trenger å vite om skrukkelaven, har han tilgang til fra kontoret sitt.

Det Timdal ennå ikke har fortalt er at selveste skrukkelaven, den alle skrukkelavforskere må forholde seg til, er lagret ikke langt unna. Noen trappetrinn og bort en korridor ligger nemlig Naturhistorisk museums lavarkiv.

– Dette er biblioteket til Bernt Lynge, forteller Timdal.

Førsteamanuensis Einar Timdal ved biblioteket til sin forgjenger Bernt Lynge. (Foto: Eivind Torgersen)

– Det ble kjøpt av Eilif Dahl, som var hans student, da Lynge døde. I dag er det Dahls enke som eier det rent formelt, men hun lar det stå her.

En vegg er dekket av de gamle bøkene og publikasjonene Lynge samlet i sin lavkarriere.

Langs en annen vegg er det stablet flere titalls flate pappesker. Og det er her den ligger.

Ur-skrukkelaven

Timdal finner riktig eske, nummer 251. Blant flere sirlig ordnede mapper tar han ut den som er merket Platismatia norvegica og finner fram det aller helligste: en konvolutt med typeeksemplaret.

Lav på lav på lav på lav. Einar Timdal finner riktig eske. (Foto: Eivind Torgersen)

Dette er nemlig et av kravene til en vitenskapelig beskrivelse av en ny art. I tillegg til mye fakta og mye tekst må det følge med et fysisk eksemplar av arten. Dette kalles typen eller typeeksemplaret.

– Typen er et eksemplar som lager en forbindelse mellom navnet i forskningslitteraturen og ut til selve arten i naturen. Det er for at vi skal være helt sikre på hva vi snakker om, forklarer Timdal.

I denne konvolutten ligger det en nesten 100 år gammel dott med lav. Akkurat denne lavdotten plukket Lynge med seg fra Stora Kalsøy i Austevoll i Hordaland 17. juni 1920.

Einar Timdal har åpnet konvolutten og vi kan skimte en liten lavdott. (Foto: Eivind Torgersen)

Laven Timdal viser fram, var en av mange skrukkelaver Lynge samlet inn. Det var ekteparet Culberson valgte akkurat dette eksemplaret som typeeksemplaret.

– Det hender at folk beskriver samme art to ganger. Om en spesialst mener at to typer tilhører samme art, da er navnene synonymer, men med hver sin type, sier Timdal.

– Degelius sin sorediata har også et typeeksemplar, det ligger nok i Uppsala. 

For Platismatia norvegica er det bare én som gjelder. Dette ene eksemplaret som forskere fra hele verden må ta hensyn til hvis de vil si noe nytt om skrukkelaven.

Nå har vi fått se den, den originale skrukkelaven. Vi har fått et glimt av vitenskapshistorie, før Einar Timdal forsiktig pakker både typeeksemplar og beskrivelse forsiktig ned i eske nummer 251. Han legger den tilbake i hylla der den må være parat for fremtidens skrukkelavforskere.

Den hellige gral for skrukkelavforskere og skrukkelaventusiaster: Typeeksemplaret av Platismatia norvegica. (Foto: Eivind Torgersen)

Hva er egentlig en art?

Skrukkelaven er ikke den eneste arten som har opplevd å være kasteball mellom selvsikre vitenskapskvinner og -menn. Men man skulle i hvert fall tro at de vanligvis så nøkterne og upartiske forskerne en god definisjon på hva en art er.

Forskning.no har prøvd å finne den. Les mer om den jakten her: Hva er egentlig en art?

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Jakten på et presist artsbegrep

ARTIKKELSERIE: Vi har sett nærmere på hvordan arter får navn, hvorfor de får de navnene de får og – ikke minst – hvordan forskere definerer hva en art er.

Klikk her for oversikt over alle artiklene