Hvordan kan bønder, hytteeiere og andre bidra til å ta vare på seterlandskapet? - Om mange gjorde litt, ville det få stor betydning, sier Hanne Sickel ved Bioforsk.
Kuer på beite i Rikmyr i Vestre Slidre. (Foto: Hanne Sickel)
Seterdrifta former naturen
“Århundrer med setring har formet landskapet der skog og fjell møtes. På fagspråket kalles denne overgangen mot fjellet for subalpin vegetasjonssone. Etter generasjoner med slått, beiting, tråkk, hogst og i noen grad naturgjødsling i stølsområdene er plantenes fordeling i landskapet blitt endret. Fra å være skogsvegetasjon med busker, lyngvekster og ellers arter knyttet til skogen, er det lysåpne stølslandskapet preget av planter som først og fremst tåler disse nevnte kulturpåvirkningene.”
Veilederen er utgitt av SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold) i samarbeid med Nordisk Kulturlandskap-Norge og Bioforsk, og med økonomisk støtte fra Finsefondet. Teksten er skrevet av Hanne Sickel og Ellen Svalheim, begge fra Nordisk Kulturlandskapsforbund-Norge og forskere i Bioforsk.
Veilederen gir litt av den historiske bakgrunnen og en gjennomgang av generelle praktiske tips og råd for hvordan slik restaurering og skjøtsel kan foregå.
Århundrer med setring har formet landskapet der skog og fjell møtes. Beiting og slått har gitt større artsmangfold og variasjon av naturtyper.
I dag har vi mange færre setrer, og dagens beiting er ikke nok til å bevare kulturlandskapet. Nå oppfordres både bønder, hytteeiere og andre til å gjøre en innsats.
- Det finnes mange tiltak som vil bidra til å ta vare på det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet. Om mange gjorde litt, ville det få stor betydning. Men det bør jobbes planmessig og etter noen viktige prinsipper.
Det sier Hanne Sickel som sammen med Ellen Svalheim har skrevet en veileder om praktiske råd og tips for hvordan du kan få et rikere artsmangfold rundt setra eller hytta.
Begge er forskere i Bioforsk, og heftet er utgitt av SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold).
Fortsatt betydning
I 1850 var det minst 50 000 setrer i drift. Utmarka var en viktig ressurs og bruken preget kulturlandskapet.
- Men det er fortsatt en viktig driftsform, spesielt i fjellbygdene. I tillegg har det levende og åpne seterlandskapet stor betydning for fjellbygdenes identitet, mat- og reiseopplevelser samt fjellområdenes biologiske mangfold, sier Sickel.
Derfor er SABIMA og forfatterne opptatt av at flere bidrar til å holde landskapet oppe. Det klarer ikke dagens beitebruk inkludert de 1200 aktive seterbrukene alene.
Mange tiltak
Fortsatt setring, utmarksbeiting, krattrydding/hogst og slått vil være med på å hindre at seterlandskapets mangfold forsvinner helt, samtidig som mangfoldet utgjør vesentlige verdier.
- Det finnes mange tiltak som kunne være med å ta vare på det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet, påpeker Sickel og Svalheim.
Jaslangen i Vestre Slidre. (Foto: Hanne Sickel)
- Eventuell slått av natureng må ikke tas for tidlig, og det er viktig å finne ut hva som har vært tradisjonell drift på den aktuelle lokaliteten.
- Ved restaurering av blomsterenger og beitemarker og en eventuell utvidelse av eksisterende areal er det viktig ikke å sette i gang mer omfattende restaurering enn den en greier å følge opp med tilstrekkelig beite eller slått i fremtida.
Hogst og rydding bør helst utføres gradvis og forsiktig og i et langsiktig perspektiv. Brukes større maskiner til rydding og hogst, bør tiltaket gjennomføres på frossen mark for å unngå skade på undervegetasjon.
For å unngå unødig oppgjødsling er det viktig å fjerne det meste av kvist og annet ryddeavfall.
Annonse
Beite og mekanisk rydding
- I Valdres og Hallingdal har gjengroingen i seterområdene kommet relativt langt. Spesielt gjelder det vårsetrene, som ligger i skogen nær gården. Dersom det ikke er beitet og ryddet i nyere tid, kan de være vanskelig å oppdage i dag, sier Sickel.
- I høyereliggende strøk har ikke prosessen gått så fort, men gjengroing med fjellbjørk, einer og vier oppleves i noen områder som et stort problem.
Gjengroingen fører til at beiteplantene blir vanskelig tilgjengelig for beitedyra. (Foto: Kristina Norderup)
- Grasmarkene reduseres og blir vanskeligere tilgjengelig og beitedyra får oftere rifter på spener og jur og blir vanskelige å melke.
- Beiting viktigste tiltak
Sickel mener beiting er det viktigste tiltaket mot gjengroing. Helst bør beitebruken økes i utmarka.
Men det alene er ikke nok, da våre forfedre utnyttet ressursene mye sterkere. Gras i utmarka ble også høstet til vinterbruk, samtidig som skog ble tynnet eller ryddet for å skaffe ved til setrene.
- I tillegg er jo beitebruk og antallet aktive setrer dramatisk endret. Derfor trenges det mange ulike tiltak med mekanisk rydding dersom seterlandskapet ikke skal forringes.
- Men det krever god planlegging, der en tenker langsiktig og prioriterer ulike arealer.
Artsmangfold
Århundrelang kulturbruk av utmarka med en ekstensiv utnyttelse av ressursene har tilført seterlandskapet et større artsmangfold og en større variasjon av naturtyper enn det som var opprinnelig.
Annonse
- Seterbruken stimulerte til økt plantemangfold, som igjen antakelig har stimulert til økt mangfold for andre artsgrupper. Sammen med lavlandsplantene og fjellplantene, fulgte også insekter, lavarter, moser og sopp, skriver Sickel og Svalheim i veilederen.
Slått av setervoll. (Foto: Tor Lunnan)
- I dag har utmarkslått stort sett opphørt. Det samme har uttaket av trær, busker og lauv som ble benyttet til så mange ulike formål.
- Gjengroingshastigheten avhenger av mange forhold. Høyde over havet, soleksponering, helningsgrad, nedbørsforhold og markslagstype er avgjørende faktorer.
Gjengroingen fører til at gras- og urterike beitemarker forringes og blir vanskelig tilgjengelig for beitedyra. Det fører også til at landskapet endrer estetisk karakter, opplevelsesverdien reduseres og kulturminner skjules.
Gjengroing
- Opphør av bruk og gjengroing fører også til tap av biologisk mangfold. Flere av artene som trives i det åpne ekstensivt drevne kulturlandskapet i dag har mistet sine opprinnelige leveområder.
- Disse artene har funnet “nye” velfungerende leveområder i for eksempel seterlandskapet.
Sickel viser til at gjengroing fører til en fragmentering og oppdeling av leveområdene for disse artene.
De artsgruppene som rammes hardest er særlig karplanter, beitemarkssopp, og innsekter som dagsommerfugler, veps/bier/humler/maur, møkkbiller men også lav, moser, edderkopper og fugler.
