Telehiv oppstår når vann trenger inn i veglegemet og fryser under asfalten. Den frosne massen utvider seg fordi is tar ni prosent mer plass enn vann.

Når telen smelter oppstår det hulrom under asfalten, og fordi massene flytter på seg kan det oppstå høydevariasjoner på overflaten. Snø isolerer bakken mot kulde. Telen går derfor dypere i områder der snøen brøytes bort gjennom hele vinteren.

Normalt er det særlig eldre veier med dårlig fundamentering som rammes av telehiv, men i år har også flere nye veier fått omfattende skader. Det gjelder blant annet åtte kilometer av nye E18 gjennom Indre Østfold som ble åpnet så sent som i fjor høst.

Dårlig kombinasjon

– Vi hadde neppe sett så store skader etter en normal vinter, forteller seniorforsker Trond Knapp Haraldsen ved Bioforsk Jord og miljø.

– De store telehivskadene denne vinteren skyldes at det mange steder har vært uvanlig kaldt over lengre perioder. Dette har ført til ekstra dyp tele.

Vegsalt endrer vannets frysepunkt slik at snø og slaps smelter på vegoverflaten. Asfalten er imidlertid ikke vanntett. Den fungerer mer som en svamp. Salt smeltevann renner derfor sakte ned gjennom asfalten og ned i veglegemet.

I tillegg vil smeltevann renne ned langs kanten av vegen.

Etter hvert som saltkonsentrasjonen fortynnes vil vannet fryse igjen. Dette kan skje mot en fiberduk, mot tettere lag i vegen eller mot naturlig undergrunn. Når vannet fryser støtes saltet ut av isen og det dannes såkalte islinser. Salt på overflaten av islinsene vil trekke på nytt vann og linsene vil vokse.

Dette gjelder særlig der undergrunnen består av silt eller lignende jordarter, og der linsene kan tenkes å trykke på hele den overliggende vegkonstruksjonen.

– Ulike sedimenttyper har ulik frostfølsomhet, forteller Haraldsen.

– Graden av frostheving og dannelse av islinser påvirkes av hvor mye vann sedimentet kan hente fra underliggende lag. Dannelse av islinser skjer særlig i siltavleiringer og oppsprukket moreneleire. Sedimenter som inneholder mer enn 3 prosent av silt mindre enn 0,02 mm er potensielt frostfarlige.

Normalt vil mye av vannet drenere vekk fra vegen og ut i omgivelsene. Dette har imidlertid ikke skjedd i vinter fordi telen mange steder har gått veldig dypt. Det salte vannet har derfor blitt stående nær vegen eller i selve veglegemet.

Videre undersøkelser kan gi viktig kunnskap

– Vi begynte først å resonnere rundt disse tingene da vi leste om de omfattende telehivskadene på nye E18, forteller forsker Roger Roseth ved Bioforsk Jord og miljø.

– Vi fant imidlertid raskt ut at kanadiske forskere har publisert forskning på dette området. I kontrollerte laboratorieforsøk ble det vist at økte konsentrasjoner av vegsalt ga rask dannelse av islinser i teleutsatte jordarter (silt).

Maksimalt ble det målt en frostheving på 6 mm per dag. Tilsvarende tester med siltjord uten vegsalt ga ingen frostheving.

– Det kunne vært spennende å foreta nærmere undersøkelser også her i landet for å se hvordan salting påvirker vegene under kalde vintre. En metode kan være å benytte georadar støttet av elektromagnetiske målinger. Det er også relevant å sammenligne forekomsten av telehiv på veger som saltes og veger som ikke saltes, sier Roseth.

Mer salting enn noen gang

Vinteren 2009/10 ble det i følge Statens vegvesen brukt 201 000 tonn salt på norske veger. Dette er om lag en tredobling siden vintrene på slutten av 1990-tallet. Hvor mye salt som er brukt vinteren 2010/11 er det for tidlig å si, men allerede i begynnelsen av mars hadde importøren GC Rieber levert mer enn 310 000 tonn.

Trolig har det aldri vært saltet så mye på norske veger som i vinter. Vegsalting er en rimelig form for vegvedlikehold, men omfattende salting utgjør en miljøtrussel og bidrar også til rustskader på bilparken.

Ifølge forskerne er salting kanskje også en medvirkende årsak til de omfattende skadene vi nå ser på vegdekket mange steder i landet.