Norske veger kan neste år bli inndelt i ulike miljøsoner for å redusere bruken av salt. Forbruket av vegsalt er doblet på 10 år, og avrenning kan føre til miljøskader på sårbare områder.
Forbruket av vegsalt har økt fra 80 000 tonn vinteren 1999/2000 til 200 000 tonn forrige vinter. (Foto: Statens vegvesen)
Statens vegvesen og Bioforsk arbeider derfor med et risikokart for å begrense saltingen på utsatte strekninger.
– Vi ønsker å redusere saltmengdene i hele landet, og er også nødt til å gjøre tiltak i forhold til krav gjennom den såkalte vannforvaltningsforskriften.
– Kartet er tenkt som et verktøy når vegvesenet inngår kontrakter med de enkelte entreprenører om vintervedlikehold. Det vil bestemme nivået på salting for den enkelte strekning. Noen steder må en også inn med alternative tiltak.
Det sier hydrolog Kjersti Wike i Vegdirektoratet, som understreker at vegvesenet ikke har tatt noen endelig beslutning om når og hvordan verktøyet skal brukes.
Økt forbruk
Forbruket av vegsalt har økt fra 80 000 tonn vinteren 1999/2000 til 200 000 tonn forrige vinter. Samtidig øker antall klager og erstatningskrav fra naboer til veier som saltes. Det gjelder spesielt forringelse av vannkvalitet ved drikkevannsbrønner.
I tillegg kan avrenning fra vegsalting føre til generelle miljøskader for enkelte naturområder.
Statens vegvesen satte derfor i gang forsknings- og utviklingsprosjektet Salt SMART, hvor Kjersti Wike leder et delprosjekt om grunnvann og overflatevann.
Her blir kartleggingen av miljørisikoen ved ulike strekninger eller punkter et viktig bidrag.
Grove anslag
– Formålet med beregningene har vært å gi et overordnet bilde av risiko for miljøskade på vannforekomster. Både grunnlagsdata og risikodefinisjoner ligger på et meget grovt nivå, og resultatene er derfor foreløpig ikke egnet til å vurdere tiltak på de enkelte vegstrekningene.
– Neste fase må derfor bli å samle inn supplerende data, sier IT-leder Stein Turtumøygard i Bioforsk Jord og miljø, som sammen med forsker Paul Andreas Aakerøy har laget rapporten “Grovscreening av vegnettet i Norge med hensyn på potensiell miljøskade fra vegsalt”.
Rapporten er laget på oppdrag fra Statens vegvesen, og Kjersti Wike presiserer også at dette er et første trinn.
Nær drikkevannskilder og sårbare naturområder kan det være aktuelt med flere tiltak for å redusere miljøbelastningen etter salting. (Foto: Statens vegvesen)
Nå skal materialet kvalitetssikres og suppleres med flere data før det eventuelt kan brukes som en et verktøy i forbindelse med klassifisering av miljørisikoen på de ulike vegstrekningene.
GIS-verktøy
Forskerne ved Bioforsk Jord og miljø har brukt GIS (geografiske informasjonssystemer) til å kombinere digitale kartverk med annen tilgjenglig informasjon om veger, vannforekomster og saltforbruk for å kartlegge risikoen ved salting av vegnettet.
Annonse
Det er definert tre forhold som fører til ulik risikovurdering av den enkelte vegstrekning som saltes.
Veg nærmere enn 200 meter fra privat drikkevannskilde.
Veg nærmere enn 200 meter fra innsjø med et areal under 0,2 kvadratkilometer.
Veg nærmere enn 200 meter fra grunnvannsresipienter (stor grunnvannsforekomst)
Når det gjelder drikkevannsbrønner finnes det ikke fullstendige registerdata eller digitale kart, men det er registrert mer enn 30 000 små innsjøer som ligger mindre enn 200 meter fra veger som saltes.
Karteksempel fra Østfold hvor fargekombinasjoner viser ulike risikogrupper. (Kart: Bioforsk Jord og miljø)
Aktuelle tiltak
Kartleggingen viser at betydelige regionale forskjeller i potensiell miljøskade fra veger som saltes.
Ikke overraskende er risikoomfanget størst langs europavegene, litt mindre på riksveien og minst på fylkesveiene.
– Ut fra risikokartet kan det være aktuelt med flere tiltak for å redusere miljøbelastningen, sier Kjersti Wike.
– På noen enkelte utsatte områder har vi i dag redusert eller sluttet å salte og det gjøres forsøk med nye metoder for mekanisk fjerning av snø.
