Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Atferdsvansker er noen av de vanligste psykologiske problemene hos barn. Og omfanget av trøbbelet kan være langt større enn noen knuste kopper og misbilligende blikk fra fru Olga over gangen.
Uheldig barneoppførsel er assosiert med en rekke langsiktige problemer, som kriminalitet, avvisning fra jevnaldrende, dårlig psykisk og fysisk helse og ufullstendig skolegang.
Men hva skyldes atferdsproblemene?
Tidligere forskning har pekt mot at opplevelser tidlig i livet kan ha mye å si, og at en rekke faktorer kan virke inn.
Forholdet til foreldrene ser ut til å være spesielt viktig, men hittil har forskningen stort sett konsentrert seg om samspillet mellom mor og barn. Nå har britiske forskere endelig tatt for seg pappaen også.
Og jammen ser det ikke ut til at far spiller en viktig rolle.
Viktig pappa
En studie av 192 familier viser at sannsynligheten for atferdsproblemer i ettårsalderen var betydelig lavere dersom pappaen hadde vært positivt engasjert da babyen var rundt tre måneder.
I de tilfellene hvor faren hadde hatt lite kontakt med spedbarnet, eller hadde vært fjern og opptatt i sine egne tanker, var risikoen for trøbbel større.
- Denne assosiasjonen tenderte til å være sterkere for gutter enn for jenter, noe som antyder at gutter kanskje er mer mottagelige overfor påvirkning fra faren fra svært tidlig alder, sier Paul Ramchandani fra Imperial College London i en pressemelding.
Viktig med tidlig inngripen
Forskerne kan imidlertid ikke si noe om hvorvidt manglende pappakontakt faktisk førte til atferdsproblemer. Det kan være mange grunner til at resultatene ble som de ble, påpeker de.
Fjerne fedre kan for eksempel være et tegn på problemer mellom foreldrene. Eller så kan pappakontakten reflektere en generell mangel på oppmerksomhet og omsorg i familien.
I så fall kan kanskje problemoppførselen være barnets forsøk på å vekke reaksjoner hos foreldrene, tror Ramchandani.
- Som alle foreldre vet, er det ikke noen lett oppgave å oppdra et barn. Vår forskning støtter en økende mengde beviser som antyder at det å gripe inn tidlig for å hjelpe foreldre kan ha en positiv innvirkning på hvordan barna deres utvikler seg.