En empirisk dokumentert behandlingsmodell som er utviklet av professor Carolyn Webster-Stratton ved Universitetet i Washington i USA.
I replikasjonsstudien av De Utrolige Årene ble behandlingsmodellen implementert i klinikkene (BUP) for barn og unges psykiske helse i Trondheim og Tromsø.
Sturla Fossum forsvarte doktoravhandlingen ”Effectiveness of interventions and factors of relevance in the treatment of children with conduct problems” ved det Medisinske Fakultet, Institutt for Klinisk Medisin (IKM), Regionsenter for Barns og Unges Psykiske Helse (RBUP Nord) for graden dr. philos. den 16. og 17. desember 2008.
Dette kommer fram i doktoravhandlingen til Sturla Fossum ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Nord) ved Universitetet i Tromsø.
127 barn med atferdsproblemer i alderen 4-8 år og deres familie har deltatt i en studie av programmet De utrolige årene.
De utrolige årene består av et foreldrekurs og ”dinosaurusskolen” for barn.
Foreldrekurset har som mål å styrke foreldrekompetansen og foreldrenes oppdragelsespraksis, bedre samspill i familien og styrke ferdigheter i dagligdags problemløsning med barna deres.
”Dinosaurusskolen” er et tiltak for å styrke barns sosiale ferdigheter og modenhet i barnehagen/skolen.
Redusert stress
I studien av De utrolige årene så man moderate endringer i barnas aggressive atferd når behandlingsgruppene ble sammenlignet med ventelistegruppen.
40 prosent av barna ble vurdert av mødrene å befinne seg innefor ”normalområde” i forhold til utagerende atferd umiddelbart etter avsluttet behandling.
Foreldrene rapporterte om redusert stress og færre depressive symptomer, noe som vurderes som en gunstig ”bieffekt” av deltagelse i behandlingen.
Mer ros
Foreldrenes endringer i oppdragelsespraksis var økt bruk av ros og positive tilbakemeldinger/utsagn kombinert med redusert anvendelse av streng og lite konsekvent oppdragelsespraksis.
Foreldrenes endring i streng og ukonsekvent oppdragelses praksis viste seg også å være betydningsfulle mekanismer for endring i barnas utagerende atferd.
Selv om foreldrene rapporterte om betydelige endringer i opplevd stressnivå, var høyt stressnivå hos mødrene før oppstart i behandlingen, forhold som kunne indikere et dårligere behandlingsresultat.
Likeledes kunne en ADHD-diagnose (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) og om barnet var en jente være forhold som tydet på et dårligere utbytte av behandlingen.
Små kjønnsforskjeller
Dr.philos Sturla Fossum. (Foto: Mariann S. Karlsen)
Forskjellene i foreldrenes oppfatninger av de utagerende jentene og guttene var små. Tross dette rapporterte mødrene til de utagerende jentene betydelig høyere stress og flere depressive symptomer enn tilfelle var for mødrene til guttene.
Jentenes fedre rapporterte om de samme tendensene. Om foreldrene til jenter med høyt stressnivå og flere depressive symptomer var forhold som påvirket behandlingsresultatene negativt, er ukjent, men dette synes ikke usannsynlig.
Førskolelærere i barnehagen og lærere i småskolen oppfattet at guttene var betydelig mer utagerende og mindre sosialt kompetente enn tilfelle var for jentene.
