Norske skoler har veldig forskjellig praksis for karaktersetting i kroppsøvingsfaget. Noen skoler kjører mange fysiske tester i løpet av et år, andre har ingen slike.

– Men felles for skolene er at elevene ikke ser ut til å kjenne til lærernes intensjoner for faget, forteller doktorgradsstipendiat Petter Erik Leirhaug ved Norges idrettshøgskole.

Etter å ha spurt 1573 elever og hatt fokusgrupper med 21 lærere fra seks forskjellige videregående skoler, har han funnet ut at det kan være langt mellom målene i læreplanen og praksis i undervisningen.

– Vi vet generelt lite om hva som egentlig foregår i kroppsøvingstimene og hvilket læringsutbytte elevene har. Det er helt tydelig for meg at vi trenger mer forskning og kunnskap her, sier Leirhaug.

Vurdering av eller for læring?

Kroppsøvingsfaget er i stor grad preget av vurdering av læring, altså at man legger mest vekt på å måle eller å gi poeng for hva eleven kan, for å sette karakter. Hensikten med vurdering for læring er derimot å hjelpe eleven til faglig fremgang.

– I kroppsøvingsfaget har vi omtrent ingen erfaring med hvordan man kan bruke vurdering for læring. Mer langsiktig og helhetlig vurdering kan bidra til et bedre læringsmiljø for kroppsøving.

– Men skolereformen Kunnskapsløftet har ført til at vurdering av hva elever skal ha lært, er blitt tillagt for mye vekt. Prestasjonskrav og vurderingskultur preget av testing kan skremme elevene fra å prøve ut nye aktiviteter, forteller Leirhaug.

Han understreker at dette er stikk i strid med intensjonene i faget.

Hensikten med kroppsøvingsfaget er å lære elevene om egen kropp i bevegelse og legge grunnlaget for livslang bevegelsesaktivitet.

– For å lykkes med dette er vi nødt til å ta utgangpunkt i hvem eleven er når vi skal vurdere hans eller hennes kompetanse i kroppsøving.

– Det står ingenting i læreplanen om at for eksempel god kondis skal gi grunnlag for god karakter. God vurdering handler egentlig om god undervisning, sier han.

Elevene i studien opplyser at de er usikre på både formål og kriterier for vurdering i kroppsøvingsfaget. Likevel uttrykker de at de syns vurderingen er rettferdig, testing av prestasjoner eller ei.

Det er kanskje noe overraskende at elevene som får karakter to oppfatter at de blir like rettferdig vurdert som elever som får fem.

Som å sammenligne elefanter og apekatter

Leirhaugs statistikk viser at jenter får systematisk dårligere karakter enn gutter, innvandrere skårer lavere enn elever med norsk familiebakgrunn og funksjonsfriske gjør det bedre enn elever med funksjonshemming.

Elever med høyt utdannede foreldre gjør det gjerne bra og de som deltar i idrett utenfor skolen får ofte høy karakter.

– Betyr det at jenter og elever med innvandrerbakgrunn ikke har de samme forutsetningene for å nå kompetansemålene i læreplanen? Eller har det mer å gjøre med skolenes valg av innhold og måten faget drives på, spør Leirhaug retorisk.

– Satt på spissen lønner det seg å være gutt uten funksjonsnedsettelser og å ha norske foreldre med høyere utdanning om du vil ha femmer i gym. Det er antakelig et problem at kroppsøvingslærere tidlig anser en elev for å være en femmer eller en toer.

Heldigvis for faget ser det også ut til at egenrapportert aktivitet er viktig.

92 prosent av elevene som fikk karakter fem, oppga at de beveger seg mye i kroppsøvingstimene. Mer overraskende er det at 36 prosent av de som får to også sier de beveger seg mye i timene.

– Alle har forskjellig utgangspunkt for å drive med fysisk aktivitet. Derfor må vi ta utgangspunkt i den enkelte for å drive meningsfull opplæring i kroppsøving, sier Leirhaug.

Han sammenligner med at det er urettferdig å bedømme både apekatter og elefanter ut fra hvor gode de er til å klatre i trær.

Elever har forskjellig utgangspunkt i andre fag også, men kroppsøving skiller seg ut ved at kroppen både er fagets viktigste redskap og en del av selve formålet. Tilbakemeldinger i kroppsøving blir lett tolket personlig, de kan påvirke selvbildet og selvfølelsen i stor grad.

Derfor mener Leirhaug det er helt nødvendig å bruke vurdering i kroppsøvingsfaget på en bedre måte enn i dag. Videre i sin doktorgradsstudie følger han opp de skolene som har vært involvert.

Elevene ønsker mer medbestemmelse

– Målet for det videre samarbeidet med skolene er at vi skal utvikle verktøy lærerne kan bruke i vurdering for læring i kroppsøving. Elevene har gitt tydelig uttrykk for at de ønsker mer involvering og medbestemmelse.

–På den måten kan vi få en mer rettferdig karaktersetting som tar utgangpunkt i den enkelte, og en vurdering som gir bedre læring fremover i stedet for bare å måle hva elevene kan prestere, sier Leirhaug.

Doktorgradsstipendiaten forteller at kroppsøvingslærere er gode på å gi tilbakemeldinger i praksis der aktiviteten skjer. Under fysisk aktivitet kan læreren se når eleven trenger hjelp, mens i en matte- eller norsktime må eleven aktivt be om assistanse.

– Jeg håper vi kan sette disse umiddelbare tilbakemeldingene inn i en større kontekst slik at de kan brukes systematisk til å fremme mer langsiktige mål enn kortere tid på sekstimeter eller lengre kast med liten ball, forteller Leirhaug.

Endring vil ta lang tid

Alle har hatt kroppsøving på skolen og har en bestemt oppfatning av hvordan faget skal være.

Leirhaug opplever at kroppsøvingslærere ofte tar med seg sin opprinnelige oppfatning ut i arbeidslivet. Derfor dominerer vurdering av læring fortsatt.

– Dette er en stor utfordring for utdanningen av kroppsøvingslærere. Vi har jo en svært desentralisert skole i Norge med store lokale friheter. Dette fører til store variasjoner og legger et tungt ansvar på den enkelte lærer.

– Ved å forskyve faget fra prestasjonsmåling til vurdering for læring i bevegelse, tror jeg vi kan utløse et kjempepotensial! sier Leirhaug.