I artikkel 24 i FN-konvensjonen står det at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning, uten diskriminering og med like muligheter som alle andre.

Dette skal sikres ved at alle får tilgang til inkluderende, god og gratis grunnutdanning og videregående opplæring i sitt lokalsamfunn, på lik linje med andre, med rimelig tilrettelegging ut fra den enkeltes behov.

Dette høres bra ut på papiret, men fungerer det egentlig i praksis?

Å høre til

15 år gamle Marte Meisingset har Downs syndrom og går i niende klasse på Tangenåsen ungdomsskole på Nesodden. Moren hennes, Christine Tørklep, forteller om en jente som liker å lære nye ting.

– Hun vil klare det samme som de andre i klassen og med støtte og litt ekstra tid så får hun til det aller meste. Martes drivkraft for læring er veldig sterkt knyttet til det å høre til i klassen, sier hun.

Ønsket ikke spesialskole

For foreldrene til Marte var det viktig at hun skulle gå på ordinær skole.

– Vi vurderte også spesialskole, men vi fikk tips om at det faglige utbytte ville være omtrent likt, mens det sosiale utbytte ville være større på vanlig skole, sier mamma Christine.

Hun forteller at de har sett igjennom Martes tid på skolen at hun har lært seg å omgås mange forskjellige mennesker. Hun har også fått gode sosiale ferdigheter av å gå i vanlig klasse.

– Det er ikke noe gøy å være annerledes, men jeg har venner som kan støtte meg. Jeg er veldig takknemlig for det.

– Jeg vil være som de andre, sier Marte.

Anne-Merete Kleppenes er seniorrådgiver i Statped og jobber med å støtte kommunene i å gi et tilpasset opplæringstilbud for barn og elever med varige og omfattende behov.

Hun støtter avgjørelsen til Martes foreldre.

– Vi jobber for at flest mulig skal gå på ordinær skole og ikke spesialskole. Det å delta i et inkluderende praksis- og læringsfellesskap tror vi er bra for både elever med utviklingshemming og alle andre elever, sier hun.

Inkludering er et mål

Kari-Anne Bottegård Næss er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Ifølge henne er det stor enighet om at inkludering er et mål, men at vi ikke alltid lykkes med det.

– Det er ikke slik at vi gjennom forskningen har en oppskrift som vil passe alle.

Hun forteller at diskusjonen i Norge i veldig stor grad har rettet seg mot å være til stede i klasserommet, men det i seg selv fører ikke til inkludering.

– Her har vi mye å jobbe med i forskningen. Vi har også noe vi kan lære av den forskningen som har allerede er gjort, sier hun.

Å bli møtt

I Norge har vi et lovverk som skal sikre at barn med utviklingshemming skal få den opplæringen de har krav på.

– Vi har barnehageloven, og vi har opplæringsloven i tillegg til en del overordnede konvensjoner og føringer som vi har skrevet under på. Et eksempel er FN-konvensjonen, sier Anne-Merete Kleppenes.

Men ifølge Kleppenes er det noe som kommer foran både lovverk og konvensjoner. Det er holdninger.

– Alle har rett til å bli møtt. De skal bli sett, og de skal bli hørt. Foreldre skal være trygge på at de blir møtt av fagpersoner med god kompetanse og god kunnskap. Men hvordan de blir møtt, er utrolig viktig. De skal være sikre på at det blir lagt til rette for at barna deres kan delta, mestre og medvirke, både i barnehage og skole, sier Kleppenes.

Hva er utviklingshemming?

Utviklingshemming er en såkalt nevroutviklingsforstyrrelse. Det vil si at hjernefunksjonen og nevrologisk utvikling er berørt.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er det tre forhold som må være oppfylt samtidig for å få diagnosen utviklingshemming:

– De tre forholdene er tydelige begrensninger i intellektuell fungering, tydelige begrensninger i adaptive ferdigheter. Det er slike som praktiske og sosiale ferdigheter. Og det må være fremtredende innen man blir 18 år, sier Næss.

Downs syndrom, som Marte har, er i seg selv en egen diagnose. Men ifølge forskeren også den viktigste biomedisinske årsaken til utviklingshemming.

– De fleste som har Downs syndrom, har utviklingshemming i lett til moderat grad, sier hun.

Hvordan har de det, egentlig?

Marte elsker å gå på skolen. Hun har venner, og hun ser ut til å ha det veldig godt i livet.

Men hva vet vi om hvordan personer med Downs syndrom har det i livet?

– Mange med Downs syndrom går for å være sosiale og alltid blide. Det støttes også av en amerikansk spørreundersøkelse som ble sendt ut til personer over tolv år med Downs syndrom, sier Kari-Anne Bottegård Næss.

Nesten 99 prosent av ungdommene og de voksne var fornøyd med livet sitt. 97 prosent var også fornøyde med seg selv.

– Men når det er sagt, så skal vi heller ikke se bort ifra at flere med Downs syndrom enn i den øvrige befolkningen også sliter med en del fysiske og psykiske plager. Deriblant depresjoner, sier hun.

Hør mer om utviklingshemming og tilrettelegging i episoden under her:

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Ny EØS-utredning: Et demokratisk problem at Norge har null innflytelse over regler fra EU

• 

  Denne behandlingsmetoden kan hjelpe unge som skadar seg sjølve

• 

  Slankemedisin kan kanskje gjera det lettare å bli gravid

• 

  «Make Sweden Great Again»: Ytre høyre fant hverandre på Twitter under det svenske valget

• 

  Valg i India: Populisten Modi ser ut til å vinne for tredje gang

• 

  Digitale dingser er bare en liten del av løsningen på bemanningskrisa i helsetjenestene

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER