Barn oppsøker gjerne lek som klatring, krasjing og lekeslåssing. Fordelen med leken er at barna lærer av erfaring og tilpasser utfordringene selv, de lærer seg om egne grenser og begrensninger, mener forsker. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Mener småbarn har godt av litt lekeslåssing
Klatring, jaging og krasjing. Det er lek som er bra for barna, selv om det kan ende med gråt, mener forsker.
– Barna utforsker alt rundt seg både ute og inne. Ofte kaller vi det ikke klatring, fordi det er så lavt, men hele tiden fletter de inn nye elementer i leken som gjør at de kan bli redde. Mange barn elsker å lekeslåss og jage hverandre, mens voksne kanskje ikke liker denne leken fordi det kan ende med gråt, sier Rasmus Kleppe.
Men han mener denne formen for lek er bra for barna. Stipendiaten, som nylig disputerte med doktorgraden sin ved OsloMet, har forsket på det han kaller risikolek blant barn som er mellom ett til tre år gamle.
Han forklarer at risikolek for de yngste handler i stor grad om utforsking. For de aller minste kan det være noe så tilsynelatende enkelt som å reise seg opp, mens for de litt eldre barna kan det være lek med høyde, fart, farlig verktøy eller nær farlige elementer, boltrelek eller å gjemme seg for voksne.
– De opplever spenning, glede, nøling og det er en sosial bit ved at de gjør dette sammen med andre barn. Barna lærer av erfaring og tilpasser utfordringene selv, de lærer seg om egne grenser og begrensninger. Dersom de ikke lærer dette som barn, kan de ende opp med å ta for store sjanser når de blir eldre, sier Kleppe.
– Barna oppsøker risikolek fordi de har lyst, det er gøy og de får en spenningsfølelse, fortsetter han.
Krasjing og slåssing
Kleppe har observert hvordan barn i barnehager leker sammen, og kartlagt ulike former for risikolek. Hos ettåringene kan det være vanskelig å se hva de føler, og det å reise seg og gå kan være risiko nok i seg selv. Mens toåringene er blitt mer mobile og leken begynner å likne risikolek til de litt eldre barna.
– Leken til barna har en viss fare for at det kan oppstå skade eller at barnet opplever det som farlig, sier Kleppe.
– Jeg så veldig ofte at barn lekte med krasjing. Det kunne være at de løp i veggen, sende gjenstander mot hverandre eller kastet seg på en madrass på puterommet.
Han observerte også at småbarn så på barn som lekte og tok sjanser gjennom å lekeslåss, ake eller hoppe, men de deltok ikke selv i dette.
Oversett eller støttet
Kleppe har sett hovedsakelig to reaksjonsmønstre fra de ansatte i barnehagen når det gjelder risikolek.
– Noen var til stede, men overså helt situasjonen og viste ikke tegn til samspill med barna, sier Kleppe.
– Mens andre ansatte støttet leken på en god måte gjennom å stille åpne spørsmål, gi oppbakking og vise en anerkjennende væremåte. Jeg observerte svært få såkalte overreaksjoner fra de ansatte.
Barna trenger miljø med utfordringer
Kleppe er opptatt av at risikolek for barna er gøy, frivillig, indre motivert og at barna selv opplever det som en lek. Han mener barnehagene bør ha miljø med utfordringer for de yngste barna både ute og inne.
– Om vinteren har de yngste barna så mye klær på ute at det er vanskelig å bevege seg, men når de kan base inne i bare strømpebuksa i et puterom, har de full kroppslig frihet. Å ha for eksempel en sklie inne gir også erfaring med fart hele året.
– Med så små barn er det selvsagt vanskelig å tolke hva barna opplever, men det er viktig å ha god tid med barna og observere dem. Da kan man bedre skjønne hva som vil være en øket risiko for det enkelte barnet. Barna tar ofte sjanser når de voksne er i nærheten, sier Kleppe.
Lite forskning
– De yngste barnas risikolek er ikke dokumentert i forskningen, så dette er første doktorgradsarbeid om temaet, sier Kleppe.
Funnene håper han at praktikere kan bruke i barnehagen og at det kan forskes videre på temaet.
Risikolek er kanskje ikke det første man tenker på når man snakker om de yngste barna i barnehagen. Derfor har også pedagogikken rundt barn fra ett til tre år konsentrert seg mest om tilknytning, omsorg og nære relasjoner.
– Når man har undersøkt ettåringer opp til treåringer har man tradisjonelt sett på forhold innen psykologi, sier Kleppe. – Innen pedagogikk har ikke den utforskende biten stått i sentrum, og risikolek har ingen tung fagtradisjon.
Dette ønsket Kleppe å gjøre noe med, fordi han mener det er viktig for de minste barna og for yrkesutøvelsen til de voksne i barnehagen. – Nå når snart alle ettåringer går i barnehage, er det viktig at ikke sikkerhetsargumenter alltid vinner over pedagogiske argumenter.
Referanse:
Rasmus Kleppe: One-to-three-year-olds’ Risky Play in Early Childhood Education and Care. Doktoravhandling ved OsloMet (2018) (sammendrag)
