Det går fram av doktorgradsavhandlingen til forsker Oddbjørg Edvardsen ved Politihøgskolen, avdeling Bodø.

– Dette er ofte familier som trenger et helhetlig og flerfaglig, tverretatlig tilbud for at barna deres skal komme løs fra et liv i frykt og fornedrelse, sier Edvardsen.

Hun disputerte nylig ved Nord universitet. Avhandlingen handler om politipatruljens møte med barn som lever med vold i hjemmet.

I avhandlingen har hun intervjuet 15 erfarne politibetjenter fra ulike byer i Norge. De forteller hva de erfarer som god hjelp til voldsutsatte barn og om utfordringer og problemer som oppstår i møte med barna.

I arbeidet med studien ble forskeren overrasket over at politibetjentene viste seg å være mer opptatt av å gi krisestøtte og hjelpe familiene og barna enn det rent strafferettslige og etterforskningen.

– Mange politibetjenter erfarer det strafferettslige sporet i møte med barna som lite egnet til å ivareta barnas behov for trygghet, omsorg og sikkerhet i en slik situasjon, sier forskeren.

Edvardsen framhever at det er oppsiktsvekkende at de som er satt til å ivareta det som handler om etterforskningen i møte med voldsutsatte barn, ikke ser dette nødvendigvis som god hjelp til barna.

Hun legger til at hennes studie viser at politibetjentene er svært forsiktige med bruk av fysisk makt overfor de voksne i slike situasjoner.

Oppdragene tar tid

I møte med barna og deres familier er tid den rammefaktoren politibetjentene trekker frem som mest styrende for oppdragsløsningen, viser studien.

– Politibetjentene er innstilt på å bruke tid på stedet, for å finne ut hva som har skjedd og å kunne hjelpe barnet og familien videre. Det handler om å roe situasjonen, skape forutsigbarhet og tillit, å snakke med involverte, også barnet om det lar seg gjøre. Det som gjerne tar tid i oppdraget, handler om det relasjonelle i møte med de involverte, sier Edvardsen.

– Politibetjentene snakker om at et møte med voldsutsatte barn kan ta flere timer totalt, før et oppdrag er over. Men det er ikke alltid tiden strekker til. Betjentene må gå i dialog med operasjonssentralen for å skaffe seg mer tid på stedet, forklarer Edvardsen.

En politibetjent i studien fortalte om hvordan han jobbet fram en relasjon. Han forklarte at det kunne ta 40-50 minutter før barna torde si noe om hvordan de hadde levd under familiefarens alkoholmisbruk og psykiske mishandling.

Edvardsen peker på at det å få nok tid til å ivareta barnet, oppleves som konfliktfylt mot de kriteriene politiet måles opp mot, som effektivitet og krav til etterforskning på stedet.

– Det er andre ting som skjer, og vi slipper det vi holder på med, sier en annen politibetjent i avhandlingen.

Samtidig erfarer politibetjentene at barnets fortelling er lettere å få tak i ute på stedet, rett etter at hendelsen har skjedd, enn i et senere tilrettelagt avhør på barnehuset.

Alle politibetjenter i studien forteller at de ønsker å få barnet i tale når de kommer til et slikt oppdrag. Dette er mulighetens øyeblikk der politibetjentene erfarer at barn er mest motiverte til å snakke om noe har skjedd barnet.

– Det relasjonelle må få større plass i politiets arbeid

– Politibetjentenes oppgaveløsning i saker som handler om vold mot barn, måles i dag på hvor god patruljen er til å etterforske. Det er viktig å ha fokus på etterforskning fordi dette er alvorlig kriminalitet, men jeg mener det som handler om det relasjonelle må få økt oppmerksomhet. Nok tid og relasjonell kompetanse er noe av det aller viktigste for en politipatrulje som kommer til et slikt oppdrag, også for det strafferettslige, sier Edvardsen.

Hun mener det er nødvendig at politipatruljen får mulighet til å prioritere tid til å ivareta barna relasjonelt når de ankommer. Det skaper også tillit, og et godt tillitsforhold til barna på stedet handler også om å få fram deres versjon av hva som har skjedd.

En politibetjent forteller om et oppdrag i en familie med en svært voldelig far hvor det ble tatt avhør på stedet av barna:

– Og disse ungene, det var så sykt, fordi de var så glade for at vi kom. Barna lå i kjelleren, tre søsken på et rom i en seng. De fortalte umiddelbart og uoppfordret hva de hadde vært utsatt for, forteller en politibetjent i avhandlingen.

Betjenten forteller videre at de pågrep far og fikk han inn. I avhør senere av barna var det bare babbel. Ingen sa noe i avhør, alt var borte, forteller betjenten i intervjuet.

Politiets hjelp alene er ikke nok

Politibetjentenes fortellinger viser at politipatruljen i mange saker kan bli stående alene om ansvaret for oppfølgingen av barnet og familien når de kommer hjem til familien. Det kan da bli vanskelig for politiet å bidra med tilstrekkelig hjelp til familien i den akutte situasjonen som har oppstått, ifølge Edvardsen.

Politipatruljens etterforskning og inngripen på stedet er spesielt krevende i familier med minoritetsbakgrunn, går det fram. Ensomhet, pengeproblemer og språkvansker er en gjenganger i politipatruljens erfaringer i møte med minoritetsfamilier der det er mistanke om vold mot barn.

– Erfaringen er at språkbarrierer er et hinder for at politiet skal være i stand til å hjelpe voldsutsatte barn i slike oppdrag. Det er et paradoks at i situasjoner der de som trenger mest hjelp er der hvor politiet på patrulje føler at de er til minst hjelp.

Behov for økt kunnskap og bedre samordning

– Dette handler om tilfeller der det øvrige hjelpeapparatet ikke er tilgjengelig, eksempelvis i helgene. I noen mindre kommuner er det ikke tilgjengelig barnevern i helger og på natt. Om barnevernet ikke kan bidra med tilstedeværelse i akutte situasjoner, er det flere av politibetjentenes fortellinger som viser at dette i særdeleshet går utover barns trygghet og sikkerhet, sier Edvardsen.

Andre ganger er verken NAV eller kommunens øvrige helse- og omsorgstjeneste tilgjengelig.

Hun konkluderer med at det forekommer systemsvikt. Det er et stort behov for å samordne tjenestene bedre og at tjenesteutøverne kjenner til hva deres egne og hverandres oppgaver er og skal være.

Referanse:

Oddbjørg Edvardsen: Politipatruljens møte med barn som lever med vold i hjemmet: En fenomenologisk studie av politipatruljens praksis. Doktorgradsavhandling, 2019. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Nord universitet

Nord universitet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Nord universitet?

Hundekjørere er ikke som andre toppidrettsutøvere

Ecuador ønsket å la oljen ligge.
Det ville ikke Norge støtte

Trønderske aviser viste respekt for samene