– Vi spør oss hva det er med akkurat disse studiepoengene som skal kvalifisere en lærer i feltet sitt slik at vedkommende kan kalles spesialist, mens for eksempel et mastergradsstudium eller en doktorgrad, eller det å skrive en lærebok i fag, ikke gjør det, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Thomas Brun / NTB scanpix)
La lærerne bestemme hva lærerspesialistrollen skal være
KRONIKK: Det kan virke som lærere nå utdannes til å bli spesialist på å det å være spesialist.
Med utgangspunkt i strategien Lærerløftet gjennomføres det en pilotering av nye karriereveier for lærere i form av lærerspesialister. Utprøvingen startet skoleåret 2015-2016, og skulle i utgangspunktet gå over to år. Ordningen ble utvidet med 300 nye spesialister inneværende skoleår, og det dukker stadig opp flere lærerspesialistutdanninger.
Ifølge Utdanningsdirektoratet er en lærerspesialist en lærer som dykker enda dypere i et fag eller i et fagområde, og bidrar til det kollektive profesjonsfellesskapet på skolen. Dette er en todelt ordning. Den skal bidra til at dyktige lærere opplever gode faglige utviklingsmuligheter og ønsker å fortsette å undervise, samtidig som den skal bidra til å styrke det kollektive profesjonsfellesskapet og utvikling av skolen som lærende organisasjon. For å bli eller utvikle seg som lærerspesialist, finnes det en 60 studiepoengs lærerspesialistutdanning.
Hvordan kan du bli spesialist når de fleste er spesialister?
I en nokså flat struktur som i et lærerkollegium, er det vanskelig å se for seg at noen skal bli sett på som fortjent til en spesialisttittel etter å ha gjennomført en ettårig lærerspesialistutdanning i tillegg til, og helt uavhengig av, nivået på den utdannelsen man har fra før. Det er betimelig å spørre seg hvordan man kan bli utropt til spesialist i et yrke hvor de fleste egentlig er spesialister, uten å ha noen pedagogisk eller didaktisk lederstilling. Til tross for dette synes vi lærerspesialistordningen er en god idé.
Lærerspesialistfunksjonen og lærerspesialistutdanningen er opprettet for å gi lærere mulighet for en alternativ, faglig karrierevei uten at de slutter å undervise, ifølge Utdanningsdirektoratet.
Det er skoleeier som søker om funksjonstillegget, og dersom man får tilslag, er det den enkelte skole som deler ut funksjonen til passende kandidater etter visse kriterier. Lærerspesialist er altså en funksjon, ikke en tittel eller stillingskategori.
Den offisielle veien til å bli lærerspesialist er å ta et 60 studiepoengs lærerspesialiststudium. Studiet kan inngå i en mastergrad, og er en didaktisk fordypning med fokus på ett undervisningsfag.
Per i dag er det et begrenset antall fag man kan bli lærerspesialist i. For å komme inn på spesialistutdanningen må du ha godkjent lærerutdanning, minimum 60 studiepoeng i det aktuelle faget og minst tre års undervisningspraksis det i faget/fagområdet og trinnet som spesialistutdanningen retter seg mot.
Spesialistutdanningen gir en ikke automatisk en spesialistfunksjon, men den skiller seg fra andre 60 studiepoengsstudier ved at den faktisk kan føre til et lønnstillegg og fem prosent ekstra stillingsressurs .
Litt uklart hva en lærerspesialist gjør
Hva lærerspesialisten skal gjøre er noe uklart. Dette er også konklusjonen i evalueringen av ordningen som ble gjennomført av NIFU og NTNU etter den toårige forsøksordningen. Et av målene med ordningen har vært å styrke den såkalte profesjonaliseringen innenfra, hvilket i korthet betyr profesjonsutvikling som genereres hos den enkelte lærer og i lærerkollegiet.
Det motsatte er den mer tradisjonelle, hierarkiske styringslinjen, hvor profesjonaliseringen kommer ovenfra, altså i form av føringer fra ledelse eller skoleeier. Det tar tid å utvikle nye læringskulturer, og rapportens hovedkonklusjon er at ordningen «foreløpig synes svakt forankret i en strategi for profesjonalisering innenfra, og derfor har kommet forholdsvis kort med hensyn til å utvikle skolen som en lærende organisasjon.»
Skolen har liten tradisjon for å utøve annen virksomhet enn undervisning, og slik som denne er organisert i dag, er det kanskje ikke så rart at en plutselig ny funksjon sliter med å finne sin form og berettigelse.
Bør vi heller skape en «fagutvikler» eller…
Dersom ordningen skal fungere, mener vi at man har to alternativer. Det første er at lærerspesialisten blir satt til å utøve spesifikke oppgaver som går utenfor den tradisjonelle lærergjerningen.
Disse oppgavene bør være behovsbaserte og definerte i forkant, og så bør man dele ut spesialistfunksjonen til de personene man mener er best kvalifiserte til å ta seg av det konkrete arbeidet. På vår skole har dette for eksempel vært å teste ut og legge til rette for bruk av parprøver og vurderingsordninger uten karakter. For at dette skal fungere bør oppgavene være konkrete og målene realistiske.
Fagseksjonene bør informeres om lærerspesialistenes rolle og hva arbeidet som gjøres eventuelt vil ha å si for deres skolehverdag, for eksempel ved at det innføres nye (gjøre)mål. En mer passende tittel for en slik lærerfunksjon kan være «fagutvikler».
… en «forsknings- og utviklingslærer»?
Det andre alternativet er at funksjonen gjøres om til en stillingskategori for lærere som har kvalifisert seg faglig eller pedagogisk/didaktisk over tid på en måte som fremstår som relevant og viktig enten innenfor eller utenfor egen skole.
Eksempler på dette kan være at man skriver lærebøker, holder kurs, har en relevant PhD-grad, jobber med lokale temaer eller på annen måte er engasjert i mer skolepolitiske eller -byråkratiske spørsmål. En stillingskategori basert på andre mål enn kun avlagte studiepoeng og ansiennitet, vil være noe nytt i lærerverdenen, men er godt kjent i for eksempel høyere utdanning.
Her bør man ha klare kriterier for å unngå “trynetillegg” og mistenkeliggjøring blant kollegaer, men også for å kunne vite hva som kan føre til tillegget. I en tid hvor det snakkes om at man ønsker en profesjonalisering innenfra, så kan det være på sin plass å fremme noen flere lønns- og arbeidsvilkårskriterier ved siden av de som er fastsatt fra før, og forholde seg til et bredere kompetanse- og erfaringsbegrep.
Lærere som får denne rollen bør få stor frihet til selv å få bestemme hva den skal brukes til. En passende tittel for en slik lærerrolle kan da være «forsknings- og utviklingslærer».
La lærerne velge selv
Ettersom de forskjellige lærerspesialistutdanningene ikke automatisk kvalifiserer for lærerspesialisfunksjonen, så burde ikke alle som er eller vil bli lærerspesialister ta dem!
La lærere som ønsker å spesialisere seg (ytterligere) selv få velge innafor hva, i samråd med skoleledelsen. Per i dag bruker mange av lærerspesialistene funksjonen sin nettopp til å ta disse 60 studiepoengene.
Det kan virke som lærere utdannes til å bli spesialister på det å være spesialist. Vi spør oss hva det er med akkurat disse studiepoengene som skal kvalifisere en lærer i feltet sitt slik at vedkommende kan kalles spesialist, mens for eksempel et mastergradsstudium eller en doktorgrad, eller det å skrive en lærebok i fag, ikke gjør det.
Vi mener at det nå er på tide å la lærerne selv få bestemme både faglig utvikling og hva lærerspesialistrollen kan inneholde!
Til slutt så vil vi si at det er noe pussig ved å «utnevnes» til spesialist for to år. Det er ingen andre yrkesgrupper hvor man er spesialist det ene året, men ikke det neste. Fem prosent frikjøp til å bedrive faglig fordypning i og utenfor klasserommet kan heller ikke ses på som en alternativ, faglig karrierevei.
Dersom man mener alvor med å beholde gode og ambisiøse lærere i klasserommet, så gi lærerne et konkret alternativ som nettopp gjør lærerspesialist til en reell karrierevei for lærere!
