En ung gutt mister faren sin og blir oppdratt av en onkel som slår ham. En dag tar onkelen gutten med til en leir drevet av ekstremister og etterlater ham der for at han skal bli selvmordsbomber. Gutten rømmer fra leiren og klarer å flykte til Norge.

Disse opplevelsene kan prege barna i enda større grad enn selve krigsopplevelsene.

– Vold i nære relasjoner skaper ofte en annen og mer alvorlig form for traumer enn vold utenfra, forteller psykolog Envor M. Bjørgo Skårdalsmo.

Som forsker har hun intervjuet enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger for å kartlegge traumatiske erfaringer og psykisk helse i et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Brutal vold

Skårdalsmo intervjuet 70 flyktningbarn som kom alene til Norge før fylte 15 år. Barna ble ikke direkte spurt om de hadde opplevd vold i familien eller på skolen, men 34 av barna fortalte allikevel om slike opplevelser i løpet av intervjuet.

Disse 34 barna hadde vokst opp i åtte ulike land, men de fleste var fra Afghanistan, Eritrea og Sri Lanka. Fire av dem var jenter. Denne forskjellen i antall gutter og jenter gjenspeiler kjønnsfordelingen for asylsøkere til Norge. 

Sammen med prosjektleder og professor Tine K. Jensen har Skårdalsmo nylig publisert en artikkel om funnene sine.

– Mange av dem fortalte om svært brutal vold. Selv om disse barna kanskje ikke oppfyller kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD), er de på mange måter traumatisert.

– De kan blant annet slite med mellommenneskelige relasjoner og ha problemer med oppmerksomhet, søvn og temperament, forteller Skårdalsmo.

Hvorfor er familievold verre enn krig?

– En grunn til at vold i nære relasjoner er så skadelig, er at det foregår over så lang tid. Barna har kanskje levd med vold i familien fra de var bitte små. Og hvis vi ikke kan være trygge i relasjon til våre nærmeste omsorgspersoner, hvor kan vi da være trygge?

Forskerne har analysert hvordan ungdommene skaper mening i det som skjedde og hva de tenker om årsaken til volden.

– Barn som utsettes for vold fra egne foreldre, kan også i mange tilfeller selv ta på seg skylden for volden. Det kan være svært skadelig for barnets psykiske helse hvis man får et selvbilde som sier at man er et dårlig menneske. Det krever mer å bli kvitt slike traumer enn hvis man plasserer skylden utenfor seg selv, forteller psykologen.

En annen studie fra NKVTS viser at voksne flyktninger som går til behandling innenfor psykisk helsevern i Norge, er sterkere preget av traumatiske barndomserfaringer enn av krigs- og torturtraumer.

– Heldigvis har de fleste av barna vi snakket med også hatt en omsorgsperson som har gitt dem beskyttelse. På den måten har de lært at voksne er forskjellige og at skylden kanskje ikke ligger hos dem selv, understreker Skårdalsmo.

Vold på skolen

Mange av barna fortale også om svært brutal vold fra lærerne på skolen. En gutt fortalte at han fikk tolv slag med en tykk stokk hvis han ikke hadde gjort lekser, en annen viste fram arrene han hadde fått av å krype på knærne over skarpe steiner fordi han kom for sent på skolen. Andre hadde opplevd å bli slått så hardt på oversiden av hånden at bena kunne ha brukket.

– Det er rett og slett torturlignende vold som blir utført i skolen, sier forskeren.

Når det gjelder vold på skolen, legger barna i liten grad skylden på seg selv. De forklarer ikke volden med at de er slemme, men heller med situasjonsavhengige ting som at de ikke hadde gjort lekser, at læreren var en dårlig lærer eller at «det er sånn man gjør det der jeg kommer fra».

– Kanskje legger de ikke skylden på seg selv fordi de var eldre når volden startet, og fordi det er lettere å se det situasjonsbetingete når også andre barn blir slått. På intervjutidspunktet hadde de dessuten gått i norsk skole en stund og lært at der er det forbudt å slå barn. Det kan gjøre det lettere å se at det ikke er deres egen skyld.

Bare ett av barna mente at vold eller trussel om vold gjorde at hun lærte mer på skolen. Mange fortalte om en tilstand av konstant frykt. Det gjorde det vanskelig å lære noe som helst. Noen fortalte at volden var årsaken til at de hadde sluttet på skolen.

Mottaksapparatet må følge opp voldserfaringene

Det er svært viktig at slike opplevelser kartlegges og følges opp når enslige mindreårige kommer til Norge, påpeker Skårdalsmo.

Hun mener vi må være klar over at i tillegg til krigs- og fluktopplevelser har sannsynligvis mange flyktninger andre vonde opplevelser som kan føre til kompleks traumatisering, altså spesielt alvorlige konsekvenser av gjentatt vold, overgrep eller grov omsorgssvikt som skjer tidlig i livet og fra nære omsorgspersoner.

Dette kan få utløp på en rekke måter uten at personen nødvendigvis fyller diagnosen for PTSD. Asylmottak, omsorgssentre for mindreårige flyktninger og skolene må få økt kunnskap om kompleks traumatisering, mener forskeren.

– Det er ikke så lett å gå på skolen og lære norsk dersom man ikke får sove om natta og sliter med sorg og savn. Da er det vanskelig å holde konsentrasjonen på skolearbeid. Med voldserfaringene mange av ungdommene har, kan det også være en lavere terskel for å føle seg krenket av lærerne eller andre autoriteter. Resultatet kan bli at noen lett gir opp og blir en del av frafallsstatikken også i den norske skolen.

– Og barn som har opplevd mishandling i hjemmet, har kanskje enda større behov en andre mindreårige flyktninger for å bli plassert i et fosterhjem og bli kjent med et familieliv hvor det ikke foregår overgrep, sier Skårdalsmo.

Skal ofte ikke så mye til

Psykologen forteller at det er stor forskjell den psykiske helsetilstanden til barna. Det viser forskernes tidligere kartlegging av ungdommenes psykiske helse.

– Noen hadde fått bra oppfølging og var godt tilpasset sitt nye liv i Norge. Mange er på god vei og har masse ressurser, og det skal ikke nødvendigvis så mye til for at de får et bedre grep om tilværelsen. De trenger bare en god og trygg omsorgsbase og bli møtt med vennlighet, høflighet og respekt fra oss alle.

– Men noen levde fortsatt under et skyhøyt stress. De kunne for eksempel slite med mye dårlig samvittighet overfor mor og småsøsken som fortsatt levde i det voldelige hjemmet. En del barn trenger psykologisk, gjerne traumefokusert behandling før de kan få utbytte av en vanlig norsk skolegang. Det kreves litt av oss som majoritet å håndtere disse tingene, men det er en svært god investering å ta! avslutter Skårdalsmo. 

Referanser:

Skårdalsmo og Jensen: Unaccompanied refugee minors’ early life narratives of physical abuse from caregivers and teachers in their home countries. Child Abuse and Neglect, 23. august 2015, doi: 10.1016/j.chiabu.2015.08.003. Sammendrag

Jensen, Skårdalsmo og Fjermestad: Development of mental health problems – a follow-up study of unaccompanied refugee minors. Child and Adolescent Psychiatry and Mental Health, november 2014, doi:10.1186/1753-2000-8-29.