Kvinner er mer fysisk aktive i form av trening og mosjon enn menn, men flere menn er aktive i organisert idrett.

Mange kvinner trener på private treningsstudio som har en medlemskontingent atskillig høyere enn det man finner i idrettslag.

– Idretten bør derfor se på hva de kan gjøre for å tiltrekke seg flere kvinner, mener professor ved Norges idrettshøgskole, Kari Fasting.

Hun har ledet arbeidet med rapporten Bedre med flere på banen!

Menn dominerer på alle nivå

Resultatene viser at jenter og kvinner er underrepresentert i idretten både som utøvere, trenere, ledere og dommere

Kvinneandelen synker jo høyre opp i nivå man kommer. Et overraskende resultat var at kun 22 av 265 trenere som er forbundstrener (landslagstrener) er kvinner. Dette gir en kvinneandel på kun 8,3 prosent.

– Å være trener på høyt nivå, medfører mye reising. Dette er ikke familievennlig og det ser ut til at kvinner føler seg mer bundet til hjem og familie enn menn.

– Et tiltak for å gjøre reisebelastningen mindre er å dele en trenerjobb på flere, sier Fasting.

Kvinnerekord i særforbundene

Andelen kvinnelige styremedlemmer og presidenter i særforbundene er det høyeste i norsk idretts historie.

I 2008 var 37 prosent av styremedlemmene kvinner, mens kvinnelige presidenter utgjorde 17,9 prosent.

– Dette kan sees som en effekt av NIFs lov om kjønnsrepresentasjon fra 1990, sier Fasting.

Den sier at det skal være minst to medlemmer av det underrepresenterte kjønn i styrer, komiteer og utvalg.

Men halvparten av alle utvalg og komiteer i særforbund oppfylte ikke minstekravet på minimum to medlemmer av det underrepresenterte kjønn.

Det er kun Bowlingforbundet og Bedriftsidrettsforbundet som oppfyller alle disse kravene.

Fotballforbundet peker seg ifølge rapporten ut som det forbundet som arbeider mest systematisk og med klart definerte mål, både når det gjelder rekruttering av kvinnelige aktive spillere, trenere, ledere og dommere.

Verre på klubbnivå

Andelen kvinner i styrer på idrettslagsnivå er ikke like bra som i særforbund og idrettskretser.

– Det er vanskelig å kvotere når idrettslaget sliter med å få med nok folk, sier Fasting.

Da er man bare glad man får nok representanter til styre og komiteer, er forklaringen til mange som ble intervjuet.

Lav minoritetsdeltakelse

Andelen med minoritetsbakgrunn i norsk idrett er lav, særlig blant kvinner.

– Til tross for dette, gjøres det relativt lite for å rekruttere og tilrettelegge for denne målgruppen, sier Fasting.

Funksjonshemmede

Variasjonen er stor når det gjelder hvor mye det arbeides med tilrettelegging og rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne i idretts-Norge.

– Imidlertid er bevissthetsnivået rundt integrering høyt, mener Fasting.

Dette kan sees i sammenheng med NIFs vedtak om å overta ansvaret for idrett for denne gruppen og nedleggelse av Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund i 2007.

Mange av lagene i undersøkelsen nevner at rekruttering, engasjement og kompetanse hos trenere og støttepersonell er en utfordring.

Det synes å være få personer med nedsatt funksjonsevne som er aktive som styremedlemmer, trenere og dommere. Det samme gjelder personer med ikke-vestlig etnisk bakgrunn.

Seksuell trakassering

Undersøkelser viser at seksuell trakassering også finnes i idretten.

Likevel har de færreste særforbund eller idrettslag noen retningslinjer og/ eller prosedyrer for forebygging og/ eller behandling av anklager om slike forhold.

– Det samme gjelder homofobi. Det generelle bildet, uavhengig av nivå i organisasjonen er at det er lite åpenhet rundt homofili, og at det gjøres lite for å forebygge homohets, mener Fasting.

I forebygging av rasisme er det store variasjoner særforbundene imellom. Noen jobber veldig aktivt, mens for andre har det aldri vært noe tema.

– En holdning om at man vil vente med å gjøre noe inntil man har en sak, synes å gjøre seg gjeldene for både seksuell trakassering, homofobi og rasisme.

– Det synes sjeldent å være tatt opp som eget tema i trener- og lederutdanning, avslutter Fasting.