Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Et pakkeforløp for elever med lese- og skrivevansker, ville kunne gi en rettighet til for eksempel intensive, forskningsbaserte lesekurs med bestemt lengde, innhold og hyppighet, gitt av pedagogisk personell med dokumentert kompetanse.
(Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Vil ha samme tilbud til elever med dysleksi og lærevansker uansett hvor de bor i landet
PODCAST: Hvorfor finnes det ikke nasjonale anbefalinger og pakkeforløp for barn med diagnoser som dysleksi? spør forsker.
For elever med lærevansker er tilbudet i skolen ofte preget av tilfeldigheter, av kompetansen til den enkelte lærer og hvordan foreldre følger opp. Dette er en kjent utfordring, noe som blant annet en utredning fra Barneombudet viser.
I barne- og ungdomspsykiatrien har de nå startet med pakkeforløp for å sikre likeverdige- og forskningsbaserte tjenester for barn- og unge som henvises.
Det finnes pakkeforløp for en rekke medisinske tilstander, men ikke for dysleksi.
Et pakkeforløp i helsevesenet er nasjonale standardiserte forløp. Målet er å bidra til rask utredning og igangsetting av forskningsbaserte tiltak uten unødvendig ventetid.
– For å sikre likeverdige tilbud av høy kvalitet uavhengig av sosial bakgrunn og bosted, bør man kanskje tenke på noe lignende i skolesektoren for de som strever med lærevansker, mener Monica Melby-Lervåg, professor ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo.
Pakkeforløp skal altså gi behandling som er helhetlig og forutsigbart, uten unødig ventetid. Du skal få mer innflytelse på behandlingen, og den skal evalueres systematisk underveis.
Metodefrihet for lærere kan skape forskjellsbehandling
Monica Melby-Lervåg mener det mangler nasjonale føringer på hvordan lærere og spesialpedagoger skal tilrettelegge og hjelpe barn med ulike læringsvansker.
Barnet blir prisgitt den enkelte lærerens metoder og kompetanse. Noen metoder er forskningsbaserte og har effekt. Andre har ikke effekt i det hele tatt.
– Den enkelte lærer har metodefrihet, det er faktisk vedtatt i Stortinget. Metodefrihet kan fungere dersom en lærer eller spesialpedagog har svært god kompetanse og erfaring, sier Melby-Lervåg.
Melby-Lervåg mener at det i praksis imidlertid er slik at metodefrihet ofte gir uforutsigbare tjenester og tiltak for de som strever med læring. Hva den enkelte elev får vil være preget av tilfeldigheter, slik som barneombudets rapport avdekket.
Dysleksiparadokset
Tidlig innsats har betydning.
– Forskning viser at det mest effektive tidsvinduet for å avhjelpe dysleksi er i 1.-2. klasse når barna knekker lesekoden og automatiser lesingen. Går man da inn med intensivt fonologisk bevissthetsarbeid og bokstavopplæring, vet vi fra en rekke undersøkelser at vanskene blir mindre alvorlige og at klassekameratene ikke rekker å dra mye i fra, sier Melby-Lervåg.
I tillegg får barnet da også lenger tid på å lære seg å bruke viktige kompensatoriske hjelpemidler som rettskrivingsprogrammer, touchsystem og lignende.
Slike tidlige tiltak kan derfor også forebygge at vanskene ikke bare sprer seg til andre fag, men også gir dårlig selvfølelse og emosjonelle vansker på grunn av manglende mestringsfølelse.
I praksis er det dessverre nesten ingen elever på 1.-2. trinn, som får effektiv hjelp for sin dysleksi. Pedagogisk Psykologisk tjeneste (PPT) utreder ofte ikke dysleksi før i 4.-5. klasse, og mange skoler venter også lenge med å henvise til PPT.
– For en elev med store lesevansker, er dette alvorlig, påpeker Melby-Lervåg.
Konsekvensen blir at når utredningen endelig gjennomføres, har vanskene ofte gitt nederlagsfølelse, spredt seg til andre fag og eleven med dysleksi har havnet langt etter de andre elevene i klassen.
– Dysleksi er egentlig ganske enkelt å utrede på et tidlig tidspunkt, fordi man allerede ganske raskt i første klasse ser hvem som strever med å knekke lesekoden. Allerede på Utdanningsdirektoratets kartleggingsprøver i 1. og 2. klasse er det viktig å fange opp de som strever, og sette i verk tiltak. Det har faktisk også skolene plikt til å gjøre i henhold til opplæringsloven.
Dysleksiens paradoks er altså at praksisen med å vente med utredning ikke er forskningsbasert og at det mest effektive tidsvinduet for tiltak kanskje blir lukket.
– Denne uheldige praksisen bør vi gjøre det vi kan for å endre, understreker professoren.
Systematisk kartlegging på helsestasjonene
Kartlegging av barnets språkutvikling er viktig for å fange opp de som strever. I dag går 4-åringer i Norge på helsekontroller på helsestasjon.
– Her kunne det også være fornuftig å kartlegge om det er språkvansker eller dysleksi i familien, da dette er arvelig. Ved systematisk kartlegging av hva foreldrene har for bekymringer og forskningsbaserte språktester, så kan man fange opp om barnet er i risikosonen. Så bør barnehagen få del av informasjonen slik at de kan holde et ekstra øye på poden.
Melby-Lervåg har funnet at dersom et barn har én foreldre med dysleksi, og én uten så er det 50 prosent risiko at barnet selv får dysleksi.
– Hvis det samme barnet også viser seg å ligge etter med språket i sen barnehagealder, så bør skolen få beskjed om at her er det stor risiko for at barnet vil utvikle lese- og skrivevansker. En slik elev bør få tidlig utredning hos PPT hvis det viser seg at eleven strever med å knekke lesekoden, sier hun.
Pakkeforløp for barnets beste?
Melby-Lervåg foreslår også at det arbeides med å innføre mer forutsigbare og standardiserte forløp for elever som strever med læring i skolen. Målet bør være å bidra til rask utredning og tiltaksstart uten unødvendig ventetid.
Kartlegging er viktig for å kunne sette inn tiltak, men det er tiltakene som er det viktigste, påpeker Melby-Lervåg.
Elevene kartlegges dessuten jevnlig med nasjonale prøver og Utdanningsdirektoratets kartleggingsprøver. Resultatene fra disse gir et godt grunnlag for å iverksette i hvert fall de første tiltakene, før man gjør en grundigere utredning.
Det er mange læringsvansker som en lærer må være obs på. Språkvansker, dysleksi og dyskalkuli er noen av de vanligste. Hvis du er nyutdannet lærer så har du mye du skal følge på, og hjelpe til med.
– Det sier seg selv at hvis det er opp til enkeltlæreren å finne de beste tiltakene til den enkelte elev, så blir eleven prisgitt den enkelte læreres kompetanse og erfaring. Det er dessuten urealistisk å forvente at den enkelte lærer skal være ekspert på alle ulike lærevansker som de vil ha i sitt klasserom, sier Monica Melby-Lervåg.
Professoren sier at kanskje kunne derfor mer standardiserte tiltakspakker sikret bedre hjelp til flere og mer forutsigbare tjenester som er mer uavhengig av sosial bakgrunn og bosted.
Hør podcasten her:
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
