– Ideen om at vi forskere vet hva som skal til for at barn skal bevege seg nok, er absurd og må problematiseres, skriver Gunn Engelsrud. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)
– Ideen om at vi forskere vet hva som skal til for at barn skal bevege seg nok, er absurd og må problematiseres, skriver Gunn Engelsrud. (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)

Kortslutning om forskning

DEBATT: Ideen om at det ikke finnes begrensninger ved naturvitenskapelige metoder og at alt kan beskrives med disse hvis vi bare gir forskerne tid, er tro og håp forkledd som vitenskap.

Published

Pål Jåbekk gir et svar på min kronikk der mitt anliggende var å problematisere forskning som har satt seg fore å dokumentere positive effekter av fysisk aktivitet med bruk av «gullstandarden» av metoder (RCT) ikke får det ønskede resultat. Til tross for manglende funn, fortsetter forskerne å tro både på sitt design og fysisk aktivitet. Jeg dokumenter også at funn overbys.

Jåbekk skriver at det er «meget mulig» han mistolker meg, og ber om unnskyldning hvis han har gjort det. Det bør han absolutt, for her kryr det av mistolkninger og kortslutninger om forskning.

Følg hele debatten:

Misforståelser om vitenskapelighet

Jåbekk ser det som opplagt/selvsagt å inkludere og utforske kroppslig erfaring med en vitenskapelig metode, til tross for at han skriver at han ikke vet hva kroppslig erfaring er. Ifølge han er det særlig skummelt hvis man skulle komme til å bruke fenomenologiske metoder og dermed ta «et steg vekk fra rasjonalitet».

Det vil han ikke være med på. Han har, i likhet med majoriteten av de som forsker om effektene av fysisk aktivitet, stor tro på naturvitenskapelige metoder og skriver at han «tolker kronikken som et argument mot naturvitenskap og kanskje også vitenskap i seg selv». Han skriver også at «Det at vi har subjektive erfaringer som ikke kommer frem i studier av fysisk aktivitet er ikke et argument for det eksisterer noe umålbart».

Mitt poeng er at barns bevegelser i ASK-studien blir redusert til det som kan måles. Dette er forskernes metodeideal. Til tross for forestillingen om at studien har høy vitenskapelig kvalitet, kan den ikke vise effekter av det «alle» tror på.

Dilemmaer som krever debatt

I kronikken var en av hensiktene å påkalle en kritisk debatt om metode. Jeg gjør derfor et forsøk på å vise at det å stole nokså blindt på metoder ("designet ordner opp!") og samtidig ha stor tro på fysisk aktivitet, er faglig og forskningsmessig svakt.

Det trengs derfor en kritikk av naturvitenskapelige metoder brukt i skoleintervensjoner med 10 år gamle barn. Ideen om at vi forskere vet hva som skal til for at barn skal bevege seg nok. er absurd og må problematiseres.

Manglende forståelse

Innlegget viser at Jåbekk ikke bare har misforstått mitt innlegg, men at vi er på kollisjonskurs.

Han skriver «Naturvitenskapen er den beste metoden vi har for å beskrive verden slik den er, den inkludert kroppslig erfaring, uansett hvor mye metoden for øyeblikket kommer til kort ved dette fenomenet». Dette kaller jeg tro.

Ulike problemstillinger krever ulike metoder. Ingen metode er pr. definisjon mer vitenskapelig enn andre. Et av mine poeng i kronikken er at metodene for måling av fysisk aktivitet ikke fanger opp kroppslige erfaringer, som er det vi dypest sett er opptatt av at barna skal få del i og ikke minst like.

Som Anniken Greve skriver, og mange med henne, er metode for mange det samme som naturvitenskapelig metode. Jåbekk ser ingen svakheter ved den vitenskapelige metoden, og tror at ved tidens hjelp vil alle spørsmål skal kunne løses med bruk av naturvitenskapenes arbeidsmåter. Det er en forestilling om vitenskap som historisk er forankret i en tett forbindelse mellom metodebegrepet og rasjonalitetsbegrepet.

Her er jeg dypt uenig. Det er en stor svakhet i metodebruken i ASK-studien, hvor vitale, uberegnelige 10-åringer er «datagrunnlag». Dette er noe jeg tilskriver den til dels nesegruse beundring for, tro på og manglende kritikk av naturvitenskapenes historiske innflytelse på metodebegrepet.

Tro og håp forkledd som vitenskap

Innlegget inneholder uforståelige setninger som «En påstand om at det finnes ting som ikke kan beskrives gjennom vitenskapelige metoder bør komme med empiri.» Videre at «alle følelsene Engelsrud beskriver kan måles og påvirkes selvfølgelig av fysisk aktivitet,» og påstander om sinnstilstander og «det hormonelle miljøet».

Hva slags faglige perspektiver viser han til? Hva slags «selvfølger» og «målinger av følelser» er det han har i tankene?

Jeg har alvorlige problemer med å forstå logikken, hvis det er noen logikk. Men det argumentet jeg tror ligger under, er at det ikke er noen begrensninger ved naturvitenskapelige metoder og at alt kan beskrives med disse hvis vi bare gir forskerne tid.

Slik tenker fortsatt mange, både bevilgende myndigheter og forskere. Jeg kaller dette håp og tro forkledd som vitenskap. Det har jeg enda større grunn til etter Jåbekks innlegg.