Vitenskapshistorien er full av antakelser og overbevisninger som har blitt vist å være feil gjennom at vi har forsket på dem. Ofte får forskere motbevist teorier de er glad i og har investert mye i og da er de tvunget til å forkaste sin teori for en ny om de vil fortsette med vitenskap, for vitenskapen i seg selv er til å stole på.

Professor ved Norges Idrettshøgskole, Gunn Engelsrud skriver 18. desember på forskning.no at hun med medforskere (studien ledes av Sigmund Anderssen ved NIH) gjorde en studie hvor de «håpet å vise at» fysisk aktivitet hadde positiv effekt på helse, kognisjon og læring hos 10 åringer.

Studien gav ikke resultatene Engelsrud håpet på. Hun skriver: «Prosjektet som skulle sikre vitenen om hvorvidt fysisk aktivitet virker både på helse og læring har imidlertid ikke kunnet si noe sikkert om det som alle trodde på». Videre skriver hun at mange fortsetter å tro på de gunstige effektene av fysisk aktivitet, selv om de ikke ser det som resultat i studien.

Til tross for forutinntatthet om studiens resultater, viste den ikke det man ønsket og Engelsrud ser derfor ut til å anta at effektene enten ikke finnes eller ikke kan måles av vitenskapen. Det første alternativet kan stemme, men det andre er tvilsomt.

Naturvitenskapelige metoder bør gi høyere status

Hun skriver: «Paradoksalt nok og uavhengig av om det kan bevises vitenskapelig, erfarer mange (inkludert oss forskere) at bevegelse kan bety noe for å føle seg vel, se verden på nye måter, få ny energi, bli oppglødd og glad og så videre.» [Min uthevning]

En påstand om at det finnes ting som ikke kan beskrives gjennom vitenskapelige metoder bør komme med empiri. Det er mye vi ennå ikke kan beskrive eller måle, men det er på grunn av mangler ved oss og/eller våre midler, ikke på grunn av en svakhet ved vitenskapen. Alle følelsene Engelsrud beskriver kan måles og påvirkes selvfølgelig av fysisk aktivitet. Vår sinnstilstand endres basert på endringer i vår fysiologi, blant annet gjennom det det hormonelle miljøet.

Videre skriver Engelsrud at vi ikke stoler på kroppslig erfaring og at vitenskapen ser bort fra at «at all bevegelse er uforbeholdent knyttet til det menneske som beveger seg».

Vitenskapen ser ikke bort fra dette. Naturvitenskapen er per definisjon en fysisk monisme. Det vil si, den naturvitenskapelige metoden viser oss at det ikke finnes noe annet enn den fysiske kroppen og opplevelser, erfaring, tanker, emosjoner er like mye kroppslige som en muskelsammentrekning er det. Og ettersom disse aspektene ved oss må følge grunnleggende fysiske lover kan de i teorien beskrives bare vi får metoder, teknologi og kunnskap til å gjøre nettopp dette. Det er ingenting vitenskapen ser bort ifra.

Engelsrud spør om naturvitenskapelige metoder bør gi høyere status enn utforskning av kroppslig erfaring? Ja naturligvis! Naturvitenskapen er den beste metoden vi har for å beskrive verden slik den er, den inkludert kroppslig erfaring, uansett hvor mye metoden for øyeblikket kommer til kort ved dette fenomenet.

Kroppslig erfaring (hva nå det skulle bety, for det antyder at det finnes noe annet enn kropp å erfare med) er viktig. Våre subjektive opplevelser skal naturligvis vektlegges i samfunnet og i hverdagen, men om vi på noe tidspunkt forsøker å erstatte vitenskap med noe annet esoterisk som for eksempel fenomenologi, tar vi et steg vekk fra rasjonalitet.

Svakheter ved studien, ikke ved naturvitenskapen

Det er meget mulig jeg tolker Gunn Engelsrud sin kronikk i verste mening og det håper jeg også at jeg gjør. I så fall skal jeg unnskylde meg for min mistolkning eller overtolkning. Jeg tolker kronikken som et argument mot naturvitenskap og kanskje også vitenskap i seg selv, basert på en studie med store metodologiske utfordringer, hvor man ikke fikk ønskede resultater, og det låter ikke godt i mine ører.

Det at forskerne ikke fant det de ønsket å finne i studien deres betyr ganske enkelt én av to ting: enten tar de feil om hvor positivt den typen fysisk aktivitet de brukte i studien er, eller så er metoden deres for dårlig til å oppdage en reell effekt eller måle det de ønsker å måle. At Engelsrud ikke fant det hun ønsket å finne, sier ikke noe om og kan ikke brukes som et argument for begrensninger ved naturvitenskapen.