I hundrevis av år er det blitt skrevet fortellinger, historier og myter om nordlyset.
Forsker Roald Kristiansen ved UiT mener det er vesentlig å forstå at myter og vitenskap kan eksistere sammen som ulike former for tro i vårt samfunn.
– Myter handler om hvem man selv mener at man er og hvilket samfunn og kultur man tilhører, forteller Kristiansen.
Ved å ta vare på tradisjonelle myter og formidle dem, viser man for eksempel tilhørighet til en folkegruppe, mener han.
Skiller mellom folkegrupper
Myter kan også være historien bak det som er felles for denne folkegruppen, og som skiller denne gruppen fra andre grupper. På denne måten kan også myter bli benyttet til en opprettholdelse av ulikhet mellom grupper.
– De kulturelle eller religiøse fortellingene bindes til en historisk kontekst og skaper et fellesskap hos folk som bruker mytene, sier Kristiansen.
Visste du at nordlyset på samisk kalles gouvssahas som betyr «lyset som høres»?
Ser vi tilbake i historien og beretningene som er nedskrevet om nordlyset, er det en rekke både mytologiske og teoretiske rammer som kan hjelpe oss til bedre å forstå ulike tiders oppfatninger.
Utfordringen er at de alle må tolkes i sammenheng med datidens kunnskapsforståelse. I flere bøker og artikler er det tidligere hevdet gjennom tolkning, at noen av de første skriftene om nordlyset er å finne i Det gamle testamentet.
Herrens hånd kom over ham der. Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omga den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall. (Utdrag fra Det gamle testamentet)
Kristiansen mener det er for enkelt å knytte dette verset direkte til nordlyset. Han mener det kan tydes på en slik måte, at ordlyden nærmest er en metafor som er til for å understreke profetens budskap.
– Jeg tolker det som at himmelfenomenet brukes for å forsterke profetens egen autoritet eller makt. Verset beskriver ikke en teori om nordlyset, og fenomenet i seg selv er jo nesten anonymt. Det sies ingenting om hvor det kommer fra eller hva det er, mener Kristiansen.
Det er umulig å vite om de faktisk så et himmelfenomen, men Kristiansen mener uansett at det å forstå nordlysets opprinnelse og mekanismer som står bak, var utenkelig på denne tiden.
– Bruken av nordlyset som motiv er angivelig det som er viktig. Om nordlyset ble blottet eller kom til syne for dem, ble det uansett bare benyttet til å understreke noe annet.
En som støttet en slik tankegang var Norges første professor i naturvitenskap Joachim Friderich Ramus. I avhandlingen Historisk og physisk Beskrivelse av Nordlysets forunderlige Skikkelse, Natur og Oprindelse, trykt i 1745–1747, insinueres det at man burde være varsom med å antyde at noen av lysfenomenene som er skildret i Bibelen kan ha vært beskrivelser av nordlyset.
Mytene om nordlyset hadde så sterkt feste i folk, at til og med forskere innimellom har vært usikre på sannhetsverdien i historiene. Da pioneren Birkeland levde, herjet det en myte som han angivelig lot seg påvirke av.
Den handler om at to fiskere var ute og rodde en januardag i 1882 i Alta. Nordlyset kom så nært, at det la seg ned på årene i båten, og fiskerne måtte ro til fjæra for å berge sitt eget liv.
Slike myter kan illustrere kunnskapshullet som fortsatt herjet om forståelsen av nordlysets høyde. I 2018 vet forskerne at nordlyset strekker seg fra rundt 90 til over 700 kilometer i atmosfæren, der mesteparten av aktiviteten utspiller seg i høyden fra 110 til 120 kilometer.
Myter om nordlyset fortelles fortsatt, men forskere ved UiT er interessert i å finne ut av hvordan en moderne verden kan dra nytte av vitenskapen knyttet til nordlyset: Hvordan kan nordlysforskningen påvirke eller forbedre vårt liv på jorda i dag?
Visste du at på sydlige breddegrader opptrer nordlyset ofte som et rødt skjær på himmelen? Det røde nordlys ble forstått som krigsomen i de sydligere strøk i Europa.
Dagens nordlysforskning bygger på tidligere oppfatninger og vitenskapelig forståelse av nordlyset. Her er noen av de viktigste gjennom historien:
Anaximenes, gresk filosof (585 f. Kr, død 525 f. Kr): Han mente at flyktig materie ble oppsamlet i skyene, og når den blandet seg langsomt med luftas damp, forårsaker det en lysning.
Annonse
Anaxagoras, gresk filosof (500 f. Kr, død 428 f. Kr): Han påstod at sola var en glødende masse, og mente at ilddamp rant fra den øverste himmelen ned i skyene. Ilden samlet seg, og når den slo opp, oppstod mange slags lysninger.
Aristoteles, gresk filosof (384-322 f. Kr): Tillegges noe av anseelsen for å ha omtalt nordlyset i vitenskapelig sammenheng. Han hevdet at noen av lysningene skytes ut med stor fart, mens andre blir stående stille på ett sted, enkelte blaffer opp og dør ut med det samme, mens andre vandrer lenge.
Tycho Brahe, dansk astronom (1546-1601): Han er anerkjent for nitide observasjoner av nattehimmelen ved observatorium Uranienborg på øya Ven i Sverige. I Meteorologisk Journal beskriver han en nordlyskrone med en slik presisjon at dataene senere har gitt grunnlag for beregning av magnetfeltets retning ved Uranienborg.
Absalon Pederssøn Beyer, prest (1528-1575): Han tegnet den første kjente illustrasjonen av et nordlys. Tegningen illustrerer at nordlyset ligger høyere på himmelen enn skyene.
Pierre Gassendi, fransk katolsk prest, naturforsker og filosof (1592-1655): Han stod for et av de aller første forsøkene med å fastlegge nordlysets høyde og mente det måtte være rundt 850 kilometer.
Ole Rømer, astronom (1640-1710): Har uttalt at man observerte nordlyset i Norge og Island hvert eneste år.
Suno Arnelius, svensk prest (1681-1740): Da han disputerte ved Universitetet i Uppsala, hevdet han at nordlysets årsak må søkes i de forskjellige dunster fra jorda. I de polare områder mente han at det dannes ispartikler av jorddampene. Når sola kommer under horisonten, treffer solstrålene ispartiklene og reflekteres slik at lyset kan observeres fra bakken.
Jonas Rasmus, prest (1649-1718): Han fastslo at nordlyset ikke kan være refleksjoner av sol- eller månelys.
Sir Edmund Halley, engelsk vitenskapsmann og astronom (1656-1742): Denne perioden markerer overgangen inn i en mer moderne nordlysforskning, fordi de lærde i Europa brukte mye tid på å undersøke fenomenet nærmere. I England observerte han at toppunktet på nordlysbuen var nærmere i retning mot den magnetiske pol enn mot den geografiske pol. Halley sluttet seg dermed til at nordlyset var et fenomen som var forbundet med magnetfeltet til jorda, og han tenkte seg at magnetisk materie som strømmet ut av jorda ved polene kunne danne nordlys. I 1702 dannet han grunnlaget for forståelsen av jordas magnetfelt slik vi kjenner det i dag ved å lage det første magnetiske kartet.
J.J.D. de Mairan, fransk geofysiker og astronom (1678-1771): Han observerte et nordlys over Paris 19. oktober 1726, og framsatte en teori om at det skyldes zodiakallyset, et lysskjær omkring solens bane over himmelen.
Erich Pontoppidan, dansk biskop (1698-1764): Han skrev om nordlyset på 1750-tallet, og mente at det var et elektrisk fenomen, og at nordlyset varslet om endringer i været.
Lars Barhow, prest (1707-1754): Han hevdet at nordlyset oppstod når lys fra isen omkring Nordpolen skinte på vannaktige damper i lufta.
Annonse
Anders Celsius, svensk astronom (1701-1744) og Olaf Petrus Hiorter, svensk astronom (1696-1750): De utførte flere eksperimenter med kompassnåler, og fikk forskerne til å undersøke sammenhengen mellom nordlys og magnetisme nærmere.
Pehr Wilhelm Wargentin, svensk astronom (1717-1783) og Pehr Kalm, finsk eventyrer (1716-1779): De oppdaget at nordlyset kan være synlig i Nord-Skandinavia, Nord-Asia og Nord-Amerika på samme tid.
Lars Barhow, prest (1707-1754) og broren Hans Barhow: I et samarbeid utga de to brødrene boken Richtig angestellte und aufrichtig mitgeteilte Observationes vom Nordlichts. Lars hadde skrevet den, men Hans hadde et stort nettverk i utlandet og fikk boken oversatt og trykt i Leipzig. Boken har senere blitt omtalt som det første nordlysatlas og ble referert til i om lag 100 år. Lars Barhow mente at nordlyset hørte hjemme i de øverste lag av atmosfæren, over skyene. Hans oppfatning av nordlysets høyde, skulle vise seg å være rett.
Torbern Bergman, matematiker og astronom (1735-1784): I sin observasjon av nordlyset benyttet han delvis parallaksemetoden og delvis enkle observasjoner av buer. Han fant ut at nordlyset kunne forekomme mellom 380 og 1300 kilometer over bakken, og betvilte dermed at nordlyset hadde noe med været å gjøre.
Didrich Christian Fester, matematikklærer (1732-1811): I artikkelen Fortsatte Mathematiske og Physiske Betænkninger over Nordlyset, publisert i Det Kongelige Norske Vitenskapebers Selskabs Skrifter, beskrev han flere metoder for å bestemme høyden av nordlyset og anslo at høyden måtte være omtrent 70 mil.
David Schjøth, prest: I avhandlingen Formodninger om nordlysets natur publisert i 1733 har han forfattet det som står igjen som den første norske nordlysteori. Hans forklaring på nordlyset var at fenomenet kan forklares som brytning av solstråler, og teorien bygget på forholdet mellom «tettere» og «tyngre» luft i polområdene. «Hvis en tar hensyn til solens lysende kraft, synes det ikke så urimelig. På denne måten kan solen gjøre nettene lyse for oss, ikke bare på sommeren, men også på vinteren», skrev han.
Hans Christian Ørsted, dansk fysiker (1777-1851): I 1820 plasserte han en magnetnål langs en strømførende leder, og oppdaget at det gjorde utslag fra likevekt, avhengig av strømmens retning. Denne oppdagelsen er starten på elektrodynamikken, og gjorde han i stand til å forstå at det fantes en sammenheng mellom magnetnålens uro under nordlysutbrudd og nordlysene selv. Seks år senere, opplyste han at de magnetiske observasjonene i nærheten av nordlysbuer kunne forklares ved elektriske utladninger langs buene.
Christopher Hansteen, professor i astronomi (1748-1873): Han gjennomførte en reise gjennom Sibir (1828-1830) til Kina for å kartlegge jordas magnetfelt. Mye av sin tid brukte han til bedre å forstå geomagnetismen, noe som ble vesentlig for hans bidrag til nordlysforskningen. I 1824 skrev han i Edinburgh Philosophical Journal: «…,det er lett å se at buen må være en del av en lysende ring som svever i betydelig høyde over jordoverflaten og som hver observatør ser sin egen del av». I en illustrasjon viste han nordlyset som en sammenhengende ring rundt polarkalotten.
Carl Frederik Fearnley, norsk astronom (1818-1890): Han utførte 21 høydebestemmelser av nordlysbuene over Christiania, og kom fram til en høyde på 207 kilometer.
Jean Baptiste Biot, fransk fysiker (1774-1862): For å avgjøre om nordlyset er reflektert sollys, studerte en i begynnelsen 1800-tallet polarisasjonen i nordlyset – en egenskap som lysstråler får ved speiling eller brytning. I 1817 brukte han et polarimeter på en tur til Shetland. Siden han ikke kunne se polarisasjon da han studerte nordlyset med dette instrumentet, ble det klart at nordlyset måtte være et selvlysende fenomen.
Anders Jonas Ångström, svensk fysiker og astronom (1814-1874): Han studerte nordlysets fargesammensetning, observerte et spektrum av linjer, og kunne fastslå at nordlyset kom fra lysende gass som viste seg grønnlig i fargen. Hvilken gass det oppstod fra kunne han ikke forklare.
Karl Selim Lemström, finsk geofysiker (1838-1904): Han mente at nordlysets spektrum bestod av 12 linjer som trolig falt sammen med linjer i atmosfærens gasser. Fra observasjoner i Lappland fant han ut at de jordmagnetiske forstyrrelsene som opptrer i forbindelse med nordlyset, ikke kunne skyldes elektriske strømmer i atmosfæren. Hans spektroskopiske analyser, ble høyt verdsatt av forskere i ettertid. De mange målingene han foretok i feltene og i laboratoriene, styrket forskernes tro på at de linjer som ble observert i nordlysspektret, stammet fra fortynnet atmosfærisk gass i store høyder.
Sophus Tromholt, dansk nordlysforsker og amatørfotograf (1851-1896): Han organiserte et nett bestående av rundt 2000 nordlys-observatører som rapporterte til han. I 1850 var han med på å avdekke at forekomsten av nordlys varierte i takt med variasjonene i solflekkaktiviteten. Særlig opptatt var han av variasjonene i hyppigheten av nordlys i forhold til den 11-årige solflekkperioden. Av hans resultater fremgår det at nordlyset forekommer hyppigere i Skandinavia i perioder med høy enn lav solflekkaktivitet. Datamaterialet samlet han inn fra år 1720 og frem til 1878.
Annonse
Adam Frederik Wivet Paulsen, dansk fysiker (1833-1907): Han hevdet allerede i 1894 at katodestråler strømmet ned fra de øverste lag i atmosfæren og dannet nordlys. Han mente også at disse strålene fra nordlyset kunne nå helt ned til 1 kilometer over bakken, i arktiske områder. Dette gjorde han også opptatt av likheten mellom enkelte nordlysformer og skyer.
Ole Andreas Krogness, fysiker (1886-1934): Han ble ansatt som den første bestyrer på det nybygde Meteorologiske magnetiske observatoriet på Haldde i 1912. Krogness konstruerte det første spesialkamera for nordlysfotografering, som senere ble benyttet av Carl Strømer.
Kristian Olaf Bernhard Birkeland, norsk professor i fysikk (1867-1917): Han mente at elektrisk ladde partikler, også kalt katodestråler, strømmet ut fra solflekkene i så stor hastighet at de trengte langt ned i atmosfæren i polområdene, ledet av jordas magnetfelt. Når partiklene kom ned i de tettere luftlag i atmosfæren og ble glødende, ble nordlys dannet. I 1899 fikk Birkeland bygget et observasjonstårn på toppen av Halddetoppen 904 meter over havet i Alta i Finnmark. Han overvintret der 1899/1900 sammen med noen assistenter for å måle høyden av nordlys og observerte de magnetiske effektene på bakken av de elektriske strømmene. Det mest originale arbeidet hans var hans såkalte «Terrellaforsøk». Han monterte en kule forsynt med en elektromagnet i en beholder som han pumpet lufta ut av. Ved å male kula med fluorescerende maling og bestråle den med katodestråler ved hjelp av høye spenninger, kunne han produsere to lysende ringer rundt den lille modellen – en ring rundt hver pol – nordlysringene.
Olaf Devik, meteorolog og fysiker (1886-1987): Devik flyttet til verdens første nordlysobservatorium på Halddetoppen i 1915. Hans oppgave var å bygge opp et værvarslingssystem fr Nord-Norge, slik at værvarslinga kunne bli sikrere. Devik bistod også Birkeland aktivt med Terrellaeksperimentene.
Sem Sæland, fysiker (1874-1940): Han deltok i Kristian Birkelands nordlysekspedisjoner til Nord-Norge (Haldde)1899–1900. I etterkant, som forberedelse til en ny ekspedisjon, studerte han jordmagnetisme ved observatoriet i Potsdam. Han ble den første rektor ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim (NTH) og senere rektor ved Universitetet i Oslo.
Carl Størmer, professor i matematikk (1874-1957): Han var pioneren som brakte høydemålinger av nordlys over i et rasjonelt spor og inn i korrekte vitenskapelige former. Hans fremgangsmåte «parallaktiske fotografier» var å fotografere nordlyset, og deretter beregne høyden. De fotografiske platene skulle vise seg å gi en tilnærmet feilfri gjengivelse av virkeligheten. At nordlys kunne nå opp til 1000 kilometer stimulerte til videre utforskning av den ytterste atmosfæren.
Lars Vegard, professor i fysikk (1880-1963): Han var Kristian Birkelands assistent etter år 1905. Ved å kartlegge et stort antall nordlysemisjoner, kunne han forske på nordlysets fargesammensetning. Etter få års arbeid, kartla han cirka 40 ulike farger i nordlyset. Den enkeltoppdagelsen som har gjort Vegard mest kjent, er likevel protonnordlys. Hans observasjoner viste at protoner bombarderer den øvre atmosfære og produserer nordlys. I tillegg fikk Vegard midler fra Rockefeller Foundation til å bygge Nordlysobservatoriet ved Prestvannet i Tromsø, som stod ferdig i 1928.
Hilding Köhler, svensk professor i meteorologi (1888-1982): 1.oktober 1918 ble han bestyrer på observatoriet på Haldde. Denne epoken varte frem til observatoriets siste aktive år i 1926. Köhler gjorde banebrytende arbeid som omhandlet dannelse og størrelse av vanndråper i skyer, og han ledet den internasjonale ozonkomiteen fra 1950 til 1958.
Leiv Marius Harang, professor i fysikk (1902-1970): Han ble den første bestyrer ved Nordlysobservatoriet i Tromsø. Harang fulgte opp Birkelands tradisjoner med å studere de magnetiske variasjoner i de arktiske strøk under nordlysforstyrrelser. På grunnlag av observasjoner fra blant annet Bjørnøya og Tromsø kunne han påvise at de elektriske strømmene i nordlyshøyden, hadde en tendens til å skifte retning om kveldene fra være rettet østover tidlig på kvelden til vestover etter midnatt. Dette skillet med ulike strømretninger har senere fått navnet «Harang-diskontinuitet».
Asgeir Brekke, professor i fysikk (1942-): Han har konsentrert seg om ionosfærefysikk, og da spesielt koblingen mellom den nøytrale atmosfæren og ionosfæren. Den populærvitenskapelige aktiviteten har handlet om det optiske nordlyset. I tillegg har han skrevet rundt 300 artikler i nasjonale og internasjonale vitenskapelig og populærvitenskapelige tidsskrifter om egen forskning, kulturhistorie og mytologisk arv. Brekke har hatt svært sentrale roller i den vitenskapelige organisasjonen EISCAT (European Incoherent SCATter) og i oppbyggingen av fysikkmiljøet i Tromsø.
