Yeti, eller den avskyelige snømannen, er en stor, menneskelignende, skapning som flere ganger er påstått å ha blitt sett i Himalayas regioner Tibet og Nepal. Fortsatt er det folk i som tror at den finnes. Kan nye DNA-analyser overbevise dem om noe annet? (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Den avskyelige snømannen er bare en bjørn
Den avskyelige snømannen tilhører asiatisk mytologi. Og der vil den forbli. I virkeligheten er det snakk om en helt vanlig bjørn, viser ny forskning.
NMBU -Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Publisert
Den avskyelige snømannen, eller yetien som den som oftest blir kalt, er en mystisk, apelignende skapning som sies å bo i Asias fjellområder.
Figuren er tett innvevd i nepalsk og tibetansk mytologi, og lokale innbyggere har rapportert om observasjoner i århundrer. Historiene har gått i arv fra generasjon til generasjon.
Nå bryter forskerne ned mystikken: Den påståtte yetien er en helt vanlig asiatisk bjørn.
Og det er DNA-prøver som avslører hele. De har også bidratt til at forskerne forstår mer av stamtreet til verdens bjørnearter.
Yeti er en himalayabrunbjørn. (Foto: Abdullah Khan / Snow Leopard Foundation)
Analyserte yeti-DNA
– Våre funn tyder på at yeti-legendenes biologiske grunnlag kommer fra lokale bjørner, sier forsker Charlotte Lindqvist fra Buffalo College of Arts and Sciences i USA.
Dette er ikke første gang noen har analysert såkalt yeti-DNA, men tidligere prosjekter har basert seg på enklere genetiske analyser og etterlatt seg viktige spørsmål som er forblitt ubesvart.
– Dette er til dags dato den grundigste undersøkelsen som er gjennomført på slike prøver, sier hun videre.
Hårprøve fra en påstått yeti i Nepal. Prøven viste seg å være fra en tibetansk brunbjørn. (Foto: Icon Films Ltd)
Menneskeheten har lang tradisjon for å beskrive mytiske dyr. Det er ikke første gang vitenskapelige metoder blir brukt for å avmystifisere sagnene.
Som for eksempel den langvarige legenden om en «afrikansk enhjørning», som ble beskrevet tidlig i det 20. århundre av britiske forskere. Dette viste seg å være en okapi, som er en slektning av sjiraffen og ser ut som en blanding mellom sjiraff, sebra og hest.
Et annet eksempel er Australias aboriginske mytologiske verk «Drømmetid». Her fantes det referanser til enorme dyrelignenede skapninger. Men forskere fant ut at mennesker og store dyr eksisterte sammen i Australia for tusenvis av år siden. Og at det mest sannsynlig er disse gamle møtene mellom folk og forhistoriske dyr som mammuter eller sabeltanntigre som er beskrevet i mytologien.
Mens de nevnte forbindelsene mellom folklore og vitenskap forblir usikre, er forskernes resultater i dette tilfellet utvetydige. De testet ni prøver av påståtte yetier, inkludert bein, tann, hud, hår og avføring, som de samlet inn i Himalaya.
Annonse
– DNA-prøver fra dyr er økologiske bevis på en art eller et individ i tid og rom, sier en av forskerne bak studien, Richard Bischof, ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Yeti-prosjektet er et samarbeidsprosjekt hvor NMBU blant annet har bidratt med DNA-prøver fra innsamlete prøver av rovdyr. Data fra genetiske prøvetakings vokser i popularitet, særlig når man skal overvåke truede og sjeldne arter i fjerne områder.
– Det fine er at genetiske prøver ofte har lang levetid. De kan brukes i senere studier for å svare på nye spørsmål, sier Bischof.
En av yeti-prøvene viste seg å være fra en hund. De andre åtte var fra asiatiske sortbjørner, himalayabrunbjørn eller tibetanske brunbjørner.
Trodde først det var en hybrid
Forskerne undersøkte blant annet en hudrest fra hånden eller poten til en yeti, som en del av en klosterrelikvie, og et fragment av lårbenet til en yeti funnet i en hule på det tibetanske platået.
– Hudprøven viste seg å være fra en asiatisk svartbjørn og beinet fra en tibetansk brunbjørn, kommenterer Lindqvist.
Forskerne undersøkte også hår fra en påstått yeti som genetikeren Bryan Sykes analyserte i en velkjent 2014-studie. Sykes konkluderte den gang med at prøven muligens var en hybrid mellom en isbjørn og en brunbjørn, men nå har forskerne klart å produsere en mer fullstendig DNA-sekvens og fant at individet faktisk var en himalayabrunbjørn.
Hvem skulle tro at noen hårtuster fra det folk har trodd var yetier, skulle vise seg å være en viktig puslespillbrikke i bjørnenes familietre? I tillegg til å avkrefte yeti-myten har forskerne også brukt det samme DNA-et til å se på de asiatiske bjørnenes evolusjonære historie.
– Bjørnene i denne regionen anses som enten sårbare eller kritisk truet. Lite er kjent om hvem deres nærmeste slektninger er, sier Lindqvist.
Annonse
Hun sier at en god oversikt over bjørnenes genetikk kan gjøre det enklere å finne ut av hvor mange bjørner som finnes og hvordan vi best kan ta vare på dem.
Forskerne har tatt DNA fra 23 asiatiske bjørner, inkludert de påståtte yetis, og sammenlignet dem med genetiske prøver fra bjørner over hele verden. Analysen viste at mens tibetanske brunbjørner har en nær felles forfar med nordamerikanske og eurasiske bjørner, er himalayabrunbjørner lenger unna på slektstreet.
Et lårbein fra en angivelig yeti funnet i en hule i Tibet. Prosjektets resultater viser imidlertid at beinet faktisk kommer fra en tibetansk brunbjørn. (Foto: Icon Films Ltd.)
Ifølge forskerne ble himalayabrunbjørnen splittet fra de andre for rundt 650 000 år siden, i en kuldeperiode hvor det ble dannet mange isbreer.
Tidspunktet tyder på at ekspanderende isbreer og områdets fjellrike geografi kan ha forårsaket at himalayabrunbjørnene ble separert fra andre bjørner. Isolasjonen har ført til uavhengig evolusjonær bane og større genetiske forskjeller.
– Ytterligere genetisk forskning på disse sjeldne dyrene kan bidra til å belyse områdets miljøhistorie, samt bjørnens evolusjonære historie på en global skala, sier Lindqvist.
– Vi håper at flere yeti-prøver kan bidra til dette arbeidet, avslutter hun.
