Enkelte forskere har så smått begynt å se historiene om vikingtidens guder i et nytt lys.

For de skal kanskje ikke bare tolkes som mytiske figurer. Kanskje skal de forstås helt bokstavelig, som noe vi kan se når vi ser opp i nattehimmelen.

Det fortalte Gísli Sigurðsson, som er professor i sagnforskning ved Árni Magnússon-instituttet på Island, da det  nylig var vikingkonferanse ved Nationalmuseet i København.

Men før det gir mening, må du høre en liten historie.

Historien om Gylfis forhekselse

For om lag 800 år siden ble det skrevet en bok. I dag kaller vi den Snorres Edda, oppkalt etter den islandske høvdingen og dikteren Snorre Sturlason.

I boken forteller han historien om Gylfis forhekselse.

Den handler om den svenske kongen Gylfi, som blir lurt av en gud. Han reiser derfor mot Asgard for å finne ut om alle gudene – også kalt æsene – egentlig kan finne på å lure noen for å få viljen sin.

Men på veien blir han, ironisk nok, lurt av en av dem, og han blir ført på avveie.

Han finner aldri Asgard, men han ender i stedet i et stort palass der tre mystiske personer forteller ham hvordan jorden har oppstått, hvem gudene er, hvor de bor, og hvordan jorden en dag vil gå under ved ragnarok.

• Les også: Fimulvinteren er ikke en myte

På slutten forsvinner palasset og de tre mystiske skikkelsene (kalt Høy, Likehøy og Den Tredje), og Gylfi står igjen på bakken i Sverige.

Synet av gudene er vekk, og nå ser han bare den mørke nattehimmelen. Han skynder seg hjem for å fortelle alle hva han har sett.

En fortelling om astronomi?

På overflaten virker historien som en ganske vanlig religiøs beretning. Det er en skapningshistorie, guder og en fortelling om dommedag.

Men ifølge Gísli Sigurðsson er det også en helt bokstavelig beskrivelse av det vi kan se på nattehimmelen.

– Vi kjenner ikke til noen kultur her på jorden som ikke har forsøkt å forstå systemet på himmelen, sier han.

– Vi må huske på at de menneskene som har levd på dette tidspunktet, har vært like intelligente som oss. De har forsøkt å forklare verden med de midlene de har hatt til rådighet. Det har i høy grad vært å iaktta nattehimmelen, sier han.

Historien er skrevet lenge før Kopernikus oppdaget at jorden gikk i bane rundt solen. Den er også skrevet på en tid da det skriftlige språket bare var tilgjengelig for noen få, og fortellinger ble formidlet muntlig.

I vikingtiden var det ikke massiv lysforurensning, som i dag, og hver kveld har det vært et fantastisk lysshow på himmelen.

Derfor mener Gísli Sigurðsson at historien om Gylfi forsøker å forklare bevegelsen til stjernene og planetene på himmelen ved hjelp av historier og bilder som man kan se når man ser opp.

– Hvordan skulle man holde denne kunnskapen levende? Jeg foreslår at den har blitt skrevet ned på himmelen. Himmelen er et visuelt redskap som hjelper hukommelsen. For å huske bedre legger vi til fysiske strukturer som noe vi kan se eller rekonstruere i bevisstheten. 

Det er derfor tradisjonelle historier inneholder og knyttes til landskaper, familier, stedsnavn og bygninger, forklarer han.

– Melkeveien er verdenstreet Yggdrasil

Et eksempel på en slik fysisk struktur kan være verdenstreet Yggdrasil.

I Snorre Sturlasons fortelling er Yggdrasil det største og beste av alle trær, og grenene strekker seg ut over hele verden og himmelen. Røttene rekker inn i tre verdener:

• Asgard, der gudene lever.
• Jotunheim, der jotnene lever
• Underverdenen Nivlheim, der dragen Nidhogg ligger og gnager på røttene.

Men ifølge Sigurðsson er verdenstreaktig Yggdrasil det samme som det vi kaller Melkeveien – en teori som første gang ble foreslått av en islandsk lege, Björn Jónsson, i boken Star Myths of the Vikings i 1994.

– Vi kan være ganske sikre på at Melkeveien er livstreet Yggdrasil. Teksten forteller at Yggdrasil er et stort tre på himmelen, hvitt og transparent, som den hinnen som heter skallhinnen, og som ligger på innsiden av eggeskallet. Rundt treet er det ulike fenomener, som monsteret Nidhogg som gnager på treets røtter, kanskje der stjernetegnet vi kjenner som skorpionen i dyrekretsen møter Melkeveien, sier han.

Men også de nordiske gudene kan overføres til fenomener som man kan iaktta på himmelen, ifølge Sigurðsson.

– Merkur står for tvetydighet og tvekjønnethet, og det er også Odins natur. Han skifter ofte form, og vi vet ikke hvilket kjønn han er. Han overtar altså litt av planetens natur. 

At det hersker tvil om Odins kjønn,skrev videnskab.dk om i 2010.

Merkur er også en av de planetene det er vanskeligst å se, siden den er den minste og den som er tetteste på solen.

Sigurðsson forteller også at Tor svarer til Jupiter, som er den største planeten i solsystemet.

Det passer også godt med Snorres fortelling, som beskriver Tor som den sterkeste av gudene.

Han nevner også at da man i 1200-tallet oversatte astronomiske tekster fra latin til islandsk, brukte man de nordiske gudenes navn i stedet for de klassiske gudenavnene.

– På samme måte som man har gjort med ukedagenes navn, legger han til. For eksempel ble Merkurs dag til onsdag og Jupiters dag til torsdag. 

Forståelse av stjernene var nødvendig for å delta i stormøter

Ifølge Gísli Sigurðsson tyder det altså på at vikingene har brukt historier til å huske på bevegelsene til planeter og stjerner.

Men hvorfor var det så viktig å vite hvordan stjernene flyttet seg på himmelen?

Sigurðsson forteller at det har gitt prestisje.

– Det er den aller første og eldste vitenskapen, og de tolket og forklarte den med mytologisk terminologi. Det er dessuten ikke bare i vår tid kunnskap gir makt. Vi vet at tidsregning er viktig i alle kulturer – for landbruk, fester og for å gjøre det mulig å avtale tidspunkter for møter mellom ledere. 

Skrevet ned i den kristne middelalderen

Den viktige kunnskapen om stjernene er antagelig også en av grunnene til at Snorres tekster om en gammel religion fortsatt ble gjenfortalt og skrevet ned langt inn i middelalderen.

Historien om Gylfis forhekselse ble for eksempel skrevet ned på 1400-tallet – godt og vel 200 år etter kristendommens inntog.

– Den har blitt skrevet ned fordi det ikke bare er en fortelling om guder. Det er også en håndbok om dikterkunst og «folkelig» astronomi», sier Gísli Sigurðsson.

– Kunnskapen i Snorres Edda var viktig for poetene. Slike lingvistiske strukturer og bildedannelser var viktige å lære, og det er enda en grunn til at den blir husket og skrevet ned i middelalderen, sier han.

Men forfatteren påpeker at leseren ikke skulle tro på historiene.

Andre forskere: Interessant, men det mangler beviser

Jens Peter Schjødt, professor i religionsvitenskap ved Aarhus Universitet, kjenner godt til Sigurðssons teori, men han er ikke enig.

– Gísli Sigurðsson er en dyktig forsker, men lesningen av Eddaen er ikke noe de fleste vil akseptere. Jeg synes ikke at det virker sannsynlig at stjernehimmelen skulle ligge bak hele mytologien, sier han.

Likevel er det deler av tolkningen han er enig i.

– Det er helt klart at stjernebilder blir nevnt. Vi hører om solen og månen, og broen Bifrost er for eksempel et klart bilde på regnbuen, sier Schjødt.

Christian Etheridge, som skriver en doktorgradsavhandling om vitenskap i Skandinavias middelalder ved Syddansk Universitet, følger samme spor.

– Å tolke hele Eddaen på denne måten er å gå for langt. Visse deler er knyttet til stjernene, men ikke hele teksten, sier han.

Uenighet om Yggdrasil

Men Gísli Sigurðsson påstår ikke at hele eddaen kan tolkes astronomisk. Han er  mest opptatt av elementene i historien om Gylfis forhekselse.

Men Jens Peter Schjødt er heller ikke overbevist om at Yggdrasil svarer til Melkeveien.

– Livstreet Yggdrasil er en skandinavisk utgave av et fenomen vi kjenner fra hele området rundt nordpolen og fra mange andre kulturer, nemlig søylen som utgjør en forbindelse mellom underverden, jord og himmel, sier han.

Schjødt forklarer at Yggdrasil er en type «måltre» som måler både tiden og rommet, og det er hele tiden utsatt for angrep, ovenfra av en ørn og på undersiden av Nidhogg.

– Det er veldig vanskelig å se hva det skulle ha å gjøre med astronomiske forhold, mener han.

Han er likevel enig i at vikingene har hatt kunnskap om stjernene.

– Det ville ikke være mulig å seile til Island, og mange andre steder, uten å kunne styre etter stjernene, sier han.

Vikingene var veldig interessert i stjernene

Christian Etheridge forteller at det er et forholdsvis nytt område å se på kulturelle aspekter innenfor astronomien.

– For å være helt ærlig, så er det ikke mange forskere som arbeider med dette emnet. De fleste som arbeider med norrøn mytologi, arbeider ikke med astronomi. Det kulturelle aspektet av astronomien er et ganske nytt felt, sier han.

Han forteller også at selv om de fleste forskerne er skeptiske til Gísli Sigurðssons ideer, så er det likevel god grunn til å se nærmere på vikingenes forståelse av stjernene.

– Vi tenker ikke så mye på stjernene i dag, men stjernene var viktige i vikingtiden, da det ikke var lysforurensning, sier han.

Blant annet forteller de historiske kildene at vikingene både brukte stjernene i forbindelse med religion og tidsregning.

– I år 965 blir Ibrahim-Ibn-Yakub, en jødisk utsending, sendt på oppdrag for kalifen av Cordoba, Al-Hakam Ii. Han ender opp i Hedeby, og her beskriver han at beboerne tilber stjernen Sirius, sier han.

– Og i 955–960 er det en mann ved navn þorsteinn som endrer kalenderen på Island siden den ikke er helt korrekt.

Biskoper og konger var også opptatt av astronomi

Christian Etheridge forteller også at skandinaviske biskoper i på 1100-tallet hentet den berømte Abbo fra Fleury i Frankrike til Danelagen i det østlige området av Storbritannia, som tilhørte den danske kongen etter år 878, for å undervise i astronomi.

– Dessuten hadde Knut den Store (995-1035 e.Kr.) flere astronomiske manuskripter av høy kvalitet, som han fikk laget i England under sin regjeringstid. De var ikke laget direkte av ham, men av det intellektuelle miljøet omkring ham. 

Tor og Odin skaper stjerner 

I selve Eddaen er det også flere eksempler på at stjerner har en direkte relasjon til gudene, forteller Etheridge.

– I Skaldskaparmal (avsnittet om «skaldekunsten» i Snorres Edda) blir jotnen Tjatse drept av gudene når han drar inn i Asgard. Datteren hans, Skade, krever kompensasjon av gudene for mordet. Gudene gir henne rett, og Odin kaster Tjatses øyne opp i himmelen, der de blir til to stjerner.

Men det er ikke bare Odin som skaper stjerner. Det gjør Tor også.

– Da Tor bar helten Aurvandil i en kurv mens han krysset elven Elivagar, stakk en av Aurvandils tær opp av kurven, og den fikk derfor forfrysninger. Tor knakk av tåen og kastet den opp i himmelen, der den ble til stjernen ved navn Aurvandilstá.

– Et spennende innspill

I gamle kilder er det også flere stjernetegn, og kanskje mer folkelig kjente stjerner, som har andre navn i den nordiske astronomien, forteller Christian Etheridge.

– De tre stjernene vi kjenner som Orions belte, ble kalt «Fiskikarlar» eller «De tre fiskere» i norrøn tradisjon. 

Så det finnes nok noen passasjer som bærer informasjon om vikingenes astronomiske kunnskap, ifølge Etheridge.

Derfor ser han Gísli Sigurðssons arbeid som et spennende innspill som kanskje kan føre til ny forståelse.

– Det kan friske opp debatten, mener han. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.