Hva vil du betale for Nidarosdomen?

Vi har mange kulturminner, men ikke nok penger til at alle skal vernes. Hvilke skal vernes og hvilke ikke? Ved å spørre folk hva de vil betale for kulturminner, kan man dokumentere den økonomiske nytteverdien av historiske bydeler og bygninger, monumenter, stavkirker, gammelt kulturlandskap, levende setermiljø, helleristinger, vikingegraver osv.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

- Kulturminnene omsettes ikke i markedet og har dermed ikke noen markedspris. Men det betyr ikke at kulturminner ikke har verdi. Betinget Verdsetting (Contingent Valuation) er en metode innen økonomi for å dokumentere nytteverdien av fellesgoder, slik som våre økosystemer og kulturminner. Dette kan så sammenlignes med kostnadene ved vern og restaurering av kulturminner i nytte-kostnadsanalyser for å dokumentere hva samfunnet får igjen for å ta vare på kulturminnene, sier Ståle Navrud, førstemananuensis i miljø- og ressursøkonomi ved Institutt for økononomi og samfunnsfag, NLH.

  fakta om fellesgoder

For å bli et fellesgode må to betingelser være oppfylt:

1.
Godet må være ikke-ekskluderende, dvs. at det er teknisk sett umulig å holde brukere borte fra godet. Kulturminner varierer litt her; det å besøke et museum er ekskluderende fordi du må betale inngangsbillett. Men sightseeing i en gammel bydel er ikke-ekskluderende, ingen kan hindre deg i å gå rundt på gaten i en gammel bydel. Det å ikke kunne ekskludere er viktig fordi økonomisk teori sier at det private markedet da aldri vil produsere nok fellesgoder.

2.
Det andre kjennetegnet ved et fellesgode er ikke-rivaliserende konsum. Det betyr at to personer kan nyte godet uten at det påvirker eller ødelegger for den andres opplevelse. Eksempelvis ødelegger det ikke for en person at en annen også står og betrakter en statue. Men om veldig mange kommer for å se en spesiell statue, kan det selvsagt redusere hver enkelts opplevelse til en viss grad. Dette er et kjent problem i de mest kjente kulturhistoriske byer.

Selv om ikke alle kulturminner ikke kan sies å være “rene” fellegoder i den forstand at begge disse forusetningene er helt oppfylt, vil de aller fleste i stor grad være fellesgoder.

Bruksverdi: Verdien en person har av å bruke et kulturminne er definert som den største summen penger personen er frivillig til å betale for å ha denne opplevelsen.

Ikke- bruksverdi: Den økning i livskvalitet befolkningen har fordi de vet at kulturminner blir vernet, selv om de ikke selv besøker kulturminnet. Ikke-bruksverdien beregnes ut fra hva en ikke-besøkende er villig til å betale for at kulturminnet vernes. Kulturminnet kan altså også ha en økonomisk verdi selv om ingen besøker det.

Ulike typer ikke-bruksverdi:

Ekstistensverdi: det en person vil betale for det å vite at kulturminnet vernes og eksisterer for seg selv og for andre mennesker som lever i dag (altrusitisk verdi), selv om de ikke besøker kulturminnet.
Arveverdi: det er person er villig til å betale for å verne et kulturminne for at kommende generasjoner skal overta og kunne oppleve kulturminnet.
Opsjonsverdi: det en person vil betale som en slags forsikringspremie for å vite at kulturminnet vernes slik at han/hun kan bruke/oppleve kulturminnet i framtida (selv om de ikke har konkrete planer for bruk nå).

Total samfunnsøkonomisk verdi er summen av bruksverdi og ikke-bruksverdi.

Boka “Valuing Culturual Heritage” gir eksempler på studier hvor man har brukt metoden Betinget Verdsetting i forhold til kulturminner. Boka ble presentert under konferansen “Association for Cultural Economists International ” i Rotterdam i sommer, der den ble meget godt mottatt.

Det er Ståle Navrud og Richard, C, Ready, Pennsylvania State University, som har redigert boka. Beskrivelse og utdrag fra boka finner du her.

Stonehenge et eksempel

Stonehenge nord for London er en sirkel av steiner som utgjør et av verdens mest kjente og viktigste arkeologiske minnesmerker. Det er fortsatt et mysterium hvilken astronomisk funksjon steinsirkelen hadde. Stonehenge står på FNs Verdensarvliste sammen med blant annet Bryggen i Bergen, Røros, Urnes stavkirke og helleristingene i Alta. Betinget Verdsetting-studien av Stonehenge er et godt eksempel på hvordan metoden kan fungere i praksis.

Opplevelsen av Stonehenge i dag skjemmes av trafikkstøy fra to nærliggende veier, som også hindrer de besøkende i å ferdes i hele verneområdet. Ved å stenge den ene veien og legge den andre veien i en to kilometer lang fire-felts tunnel under Stonehenge, ville opplevelsesverdien øke for de 700 000 personene som hvert år besøker Stonehenge. Opplevelsesverdien for bilistene som før kunne se Stonehenge fra bilvinduet vil derimot forsvinne. Investerings- og vedlikeholdskostnadene for tunnelen beløper seg til 1,5 milliarder kroner. Spørsmålet i en nytte-kostnadsanalyse er så om nettoøkningen i opplevelsesverdi av Stonehenge overstiger denne betydelige kostnaden.

Valgte bevaring

Betinget Verdsetting-undersøkelser av de som besøkte Stonehenge, og et utvalg av hele den britiske befolkningen, viste at deres samlede betalingsvillighet i form av en spesiell avgift var større enn samlede kostnader. For hver krone investert i tunnelen var den økte samfunnsøkonomiske nytteverdien av Stonehenge 1,20 kroner. Det samfunnsøkonomiske regnestykket viser dermed at det lønner seg å legge veien i tunnel under Stonehenge framfor kun å ruste opp eksisterende veier.

- Organisasjonen English Heritage, som forvalter Stonehenge, brukte studien i sin argumentasjon for tunnel, og britiske myndigheter har nå vedtatt å legge veien i tunnel, sier Navrud.

Et riktigere regnestykke

- Fordelen med denne metoden er at verdien av fellesgoder blir synliggjort i de økonomiske analysene som myndighetene legger til grunn for beslutninger. I økonomiske analyser av for eksempel bygging av ny vei og jernbane, eller utbygging av vannkraft og vindkraft, er det ofte ikke tatt hensyn til hva det koster samfunnet ved at kulturminner og kulturlandskap blir ødelagt eller forringet, sier Navrud.

- Økonomisk analyse er et viktig verktøy for offentlige beslutningstakere, derfor er det nødvendig å bruke dette verktøyet for å regne ut hva fellesgoder utgjør i kroner og øre for samfunnet. Det gir beslutningstakere et mye bedre grunnlag for sine vedtak, og regnestykket blir mer “riktig” fordi hensyn til miljø og kulturminner er trukket inn, fortsetter han.

Folk får si sin mening

- Metoden synliggjør verdien av kulturminnesmerker, og kan således brukes i argumentasjonen for økte bevilgninger til kulturminnevern. I tillegg er den også nyttig for å vurdere hvilke kulturminner som skal prioriteres ved fordeling av trange vernebudsjetter. Dette er ikke ment som en overprøving av det den faglige ekspertisen sier når kulturminner vurderes. Det er ment som et perspektiv i tillegg. Befolkningen får altså også et ord med i laget ved at de blir spurt om sin mening. Eksempelet Nidarosdomen viste at folk var villige til å betale mer enn fire ganger mer for å bevare og restaurere katedralen enn daværende (1992) restaureringsbudsjett på 9,5 millioner kroner.

Nødvendig onde?

En innvending mot metoden har vært at den ikke gir et realistisk bildet av folks betalingsvillighet, i og med at spørsmålene er hypotetiske og man ikke kan gjennomføre en slik betaling i det virkelige liv. Man kan også spørre seg om det i det hele tatt mulig å sette en prislapp på det å vite at en gammel bygning bevares, eller det å se på helleristinger? Og: er det etisk riktig å vurdere historiske monumenter i kroner og øre?

- Metoden er utviklet over flere tiår og forsøk på å samle inn de beløp folk oppgir i betalingsvillighet, viser at resultatene gir et godt bilde av størrelsesordenen av samfunnets nytteverdi av fellesgoder som kulturminnesmerker og miljøgoder, sier Navrud.

- Selv om tallene ikke gir et helt eksakt svar på betalingsvilje, gir de et nokså godt bilde. Og jeg kan være enig i at det er paradoksalt å prissette kulturopplevelser eller, for den saks skyld, naturopplevelser. Mange vil nok bektrakte metoden som et nødvendig onde, i alle fall så lenge økonomiske kalkyler er et så viktig beslutningsgrunnlag for politikere og forvaltning, avslutter Ståle Navrud.

Powered by Labrador CMS