Vann har en sterk tiltrekningskraft på oss mennesker. Det er bare å observere hvordan barn oppfører seg når de nærmer seg vann.

– De løper rett bort til vannkanten og begynner å leke med pinner og steiner. Vann er så viktig for rekreasjon for oss mennesker. Bare det å se på vann gjør noe med oss. Å observere bevegelsen i vannet, speilbilder i vannet, glitringen i vannet, sier Wenche Dramstad, landskapsøkolog og professor ved Fakultet for landskap og samfunn ved NMBU.

Hun sier at også et blikk på Instagram viser hvor viktig vannet er for oss, også på bilder. Vann er et attraktivt element i design og utforming av landskap i parker og i byer.

Maritza Ilich Mauseth har skrevet en masteroppgave ved NMBU som også tar med det økologiske perspektivet på vann i byer.

– Det skal så lite til før en dam, et basseng eller et vannspeil, som i utgangspunktet kanskje bare skal være til pynt eller rekreasjon i et bymiljø, kan bli til et sted der flere arter lever og trives, forklarer Mauseth.

Der det er øyenstikkere, er det liv

Mauseth har utviklet et verktøy som landskapsarkitekter og utbyggere kan bruke for å se om vannet de planlegger anlagt kan bli mer enn bare et estetisk element: et sted for yrende liv.

For å måle om det står til liv i vannet, enten det er en nyåpnet bekk, et vakkert parkbasseng eller et flatt vannspeil midt i Oslo sentrum, har Mauseth valgt å ta utgangspunkt i et lite og for mange unnselig vesen, nemlig øyenstikkeren. Det lille insektet har fått et tungt navn å bære. Mens den på engelsk og dansk poetisk kalles dragonfly og gulsmede, har vi gitt det et navn som kan skremme selv den mest vennlig innstilte insektelsker.

Men øyenstikkeren – eller ørsniken, som den gjerne kalles i Nordland - gjør intet menneske fortred verken i øye eller øre. Men den er et rovdyr, livsfarlig for mygg og fluer rundt dammen, så vel som rumpetroll, biller og mygglarver under vannet.

Enda viktigere er det at øyenstikkeren er en såkalt bioindikator. En bioindikator kan si noe om miljøforhold. Om for eksempel en slik art dukker opp i det som før var et forurenset vann, er det sannsynlig at vannkvaliteten er blitt bedre, og at mange andre arter sannsynligvis kan trives der også.

– Biomangfoldet trues, blant annet på grunn av økt urbanisering over tid. Når vi undersøker om det lever øyenstikkere i vannene og dammene i byene våre, får vi samtidig vite om det står til liv og om det finnes andre arter i vannet eller i området, sier Mauseth.

Det finnes åtte arter av øyenstikkere som regnes som truet i Norge, men som Mauseth utdyper:

– Det blir feil å fokusere kun på artene som regnes som truet i dag. Dagens vanlige arter kommer til å bli morgendagens truede arter hvis ikke vi bevisst legger til rette for biomangfold når vi bygger ut et område.

Alle arter er viktige for økosystemet

Også i byene er biomangfold avgjørende for hele økosystemet, om det er en pytt eller en hel bydel. Mister vi én art i et område, kan vi raskt miste mange flere som følge, fordi de er avhengige av hverandre.

Endene med de søte andungene sine, som er en så viktig del av byparken for pensjonister og barn og alle oss imellom, spiser øyenstikkere. Øyenstikkere spiser andre insekter. Og så videre.

Arter vi kanskje ikke setter så høyt til hverdags, kan vise seg å være viktige for å stå imot endringer i økosystemet.

Livsviktig planlegging

Mauseth forklarer at visse faktorer spiller inn når øyenstikkeren skal slå seg ned. Er kantene rundt vannet av hard betong, et lite stykke sandstrand eller vegetasjon med siv og gress – eller kanskje en blanding?

Er vannet åpent og solrikt? Har det vannliljer og andre vannplanter? Er pH-verdien nøytral eller er vannet for surt? Også slike faktorer bestemmer om insektet trives eller ikke.

Men det er ikke gitt at utbyggere har mangfold med i tankene når de tegner planene sine.

– Historisk sett har det vært en utfordring å få planlegging, design og økologi til å fungere godt sammen, mener Dramstad, som antar at dette er fordi disse by-utviklerne jobber på ulike tidsskalaer. De har dessuten ulike interesser og ulike oppdragsgivere å tilfredsstille.

Wenche Dramstad mener at masteroppgaven til Mauseth viser at selv små grep hos de som planlegger et landskap i en by kan gjøre mye for artsmangfoldet.

En utfordring for utbyggere

Dramstad understreker at det er en positiv utviklingen innen samhandling.

– Det er en veldig mye større bevissthet rundt dette med økologi og mangfold nå enn for noen tiår siden. Akkurat vann er imidlertid et litt spesielt vanskelig element å håndtere og å jobbe med. Tenk bare på algevekst, forsøpling, lukt – det vakre vannet kan fort miste tiltrekningen sin. For ikke å snakke om sikkerhetsaspektet. Men vann er også et element med potensial for å fylle mange funksjoner. Jeg håper planleggerne tar også denne utfordringen, sier hun.

OBOS, landets største boligbyggelag og boligforvalter, forteller at planleggere har blitt med miljøbevisste. De bekrefter samtidig at vann er et vanskelig element å jobbe med. Uteområdene skal holdes ved like etter at beboerne har flyttet inn, og vannelementer kan gi betydelig høyere felleskostnader og ekstraarbeid.

– Vi bygger boliger og uteområder som folk skal trives med i mange år. Vår erfaring er at kundene våre ønsker uterom som gir gode rekreasjonsmuligheter samtidig som det må være enkelt og rimelig å drifte, sier kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen i OBOS.

Vakkert rovinsekt fra urtiden

Men det lille insektet vårt bryr seg fint lite om felleskostnader. Øyenstikkeren er en del av et mye større bilde, og har en historie som går tilbake så mye som et sted mellom 280 og 350 millioner år. Den levde altså samtidig med dinosaurene.

De opprinnelige øyenstikkerne hadde et vingespenn på 70 cm og var på den tiden et rovdyr verdt å passe seg for.

– Et insekt som er såpass gammelt og som har tilpasset seg i så stor grad, og fortsetter å gjøre det, har kanskje noe å fortelle oss i en verden hvor naturen er truet og vi blir stadig mer urbanisert, sier Mauseth.

– Dessuten er de utrolig vakre.

Referanser:

Maritza Ilich Mauseth: Designs for dragonflies : Odonata diversity in Oslo, Norway. Masteroppgave, NMBU, 2018.

Landskapslaboratoriet ved NMBU. Et nasjonalt senter for tverrfaglig forskning på bærekraft og naturbaserte løsninger for uteområdene i by og samfunn.

Artikkelen er oppdatert kl. 10.00, 20.05.20

Artikkelen er produsert og finansiert av NMBU Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

NMBU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NMBU:

• 

  Nobelprisvinner: – Barn bør lære kjemi fra førsteklasse

• 

  Pass deg for fullmånen: Patte­dyr i tropiske skoger unngår lyset

• 

  Gruvedrift i Kongo fører til stor avskoging

• 

  Norske forskere har oppdaget noe helt nytt om bakterier og klimagasser

• 

  Forskere har utviklet en ny type Manchego-inspirert geitost

• 

  Spesialtilpasset fôr ga mindre utslipp i oppdrettsanlegg

Les flere saker fra NMBU her.