George Decker var den lokale mannen som viste Helge Ingstad til L’Anse aux Meadows. Her sammen med Ingstad på stranda nedenfor tuftene, sommeren 1962. (Foto: Island Fotomuseum, Island Nasjonalmuseum)
Mennesket Ingstad
Fortellinga om Helge Ingstads liv ble som oftest ført i penna av han selv i spennende bøker om en eventyrer, folkehelt og oppdager. Med sin biografi ville Frode Skarstein se mennesket bak myten. Boka skapte debatt.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Helge Ingstad er kjent for et eventyrlig liv som pelsjeger i Canada på 1920-tallet; et forfatterliv av bestselgende bøker; et oppdager- og utforskerliv.
I 1960 kom Helge Ingstad til L’Anse aux Meadows i Newfoundland i Canada og gjorde et av de viktigste arkeologiske funn i verdenshistorien: En norrøn bosetning på amerikansk grunn som forutdaterte Columbus’ reise med 500 år!
Sammen med sin kone, arkeologen Anne Stine Ingstad, foretok han utgravninger der i åtte år. Og resten er historie. Men som alle veier inn i historiebøker var også Ingstads humpete og mer komplisert enn han selv fremstilte det som.
Ikke minst bidro han selv til de mange konfliktene og misforståelsene som han møtte på sin vei, ifølge en uautorisert biografi skrevet av før stebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Tromsø, Frode Skarstein.
Vanskelig rollebytte
Helge Ingstad var en engasjerende forfatter og dyktig markedsføringer av seg selv som en eventyrer.
– Han markedsførte seg på en stillferdig og ufattelig kul måte. Pelsjegerliv i Nord-Kanada er ikke en brautende og skrytende bok, men tilbakelent, spennende og åpen, forteller Skarstein som leste boka allerede som barn.
Helge Ingstad: En biografi av Frode Skarstein, utgitt på Spartacus Forlag.
Dette står senere i kontrast til hvor proteksjonistisk Helge Ingstad ble overfor de norrøne tuftene på L’Ans aux Meadows, ifølge biografen.
– Jeg ble overrasket over hvor ivrig han var på å beskytte sine egne rettigheter til funnstedet. Arkeologene som assisterte hans kone og arkeolog Anne Stine fikk ikke lov å ta bilder eller formidle noe fra utgravningsstedet.
Ingstad gikk fra å være en reiseskildrer på trettitallet til å bli en forskningsformidler på femtitallet.
– Ingstad klarte ikke å bryte ut av reisefortellingsstilen. Han tar seg friheter i forskningsformidlinga for få fortellinga mer leservennlig. Turen til L’Ans aux Meadows med båten Albert T. Gould kan blant annet ikke ha skjedd slik han beskriver, det har jeg sett i båtens logg. Men han forenkler og spisser historien. Hans kone Anne Stine Ingstad beskriver deres reiser på en mer faktisk korrekt måte. Der Helge Ingstad var opptatt av lesevennlighet, var hans arkeologkone mer opptatt av etterrettelighet.
Skarstein understreker at han ikke tror at Helge Ingstad løy om sine reiser, han var bare opptatt av å lage en litterær ramme som ville engasjere. Dette skapte problemer for han i forskersamfunnet.
Frustrerte forskere
«– Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene. De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det» fortalte Helge Ingstad ifølge en artikkel på nrk.no.
Problemet var at det ikke kom noen forskningsresultater eller publikasjoner fra utgravninga før åtte år etterpå.
– Det er ikke uvanlig at det tar lang tid å utarbeide forskningsartikler fra arkeologiske arbeider. Men problemet oppstår når Ingstad er påståelig allerede i 1961 om at dette er norrøne tufter. Forskersamfunnet er tålmodig med ham i starten. Men det tar lang tid før forskningspubliseringa kommer, og forskermiljøene blir etter hvert svært frustrerte. Dette fører til en del kontroverser, som Helge Ingstad selv må ta noe av ansvaret for, mener Skarstein.
Blant konfliktene Skarstein skriver om er konflikten med den danske arkeologen Aage Roussel: en misforståelse som utarter seg til en stor og usaklig debatt. Konflikten belyses med nytt og tidligere ukjent kildemateriale fra danske arkiver, sier Skarstein.
Annonse
– Roussel uttrykte i en pressemelding bekymring for at tuftene kunne komme til skade. På den tiden var det mange hobbyarkeologer, og ingen medier hadde rapportert at det var en arkeolog til stede i Canada, nemlig Anne Stine Ingstad. Helge Ingstad kunne svart med at det ikke var noe å bekymre seg for, i stedet tok han det som den blodigste fornærmelse. Og dette mønsteret gjentok seg ofte: ting ble tolket som krenkende selv om de ikke var det.
Den islandske arkeologen Kristján Eldjárn og Helge Ingstad ved en tuft i L'Anse aux Meadows, Newfoundland, sommeren 1962. (Foto: Islands Fotomuseum, Islands Nasjonalmuseum)
Kjør debatt
Skarsteins fokus på fortelleren og konfliktmennesket Ingstad har ikke helt uventet vekket en del debatt. To av de mest kritiske røstene er osloprofessor Christian Keller og tromsøprofessor Ole Petter Rekvig.
Førstnevnte mener at Skarstein henger seg på femti år gamle konspirasjonsteorier. Rekvig på sin side trekker frem at Skarstein ikke har hatt tilgang på Ingstads omfattende privatarkiv, som forvaltes av datteren Benedicte Ingstad. Dette mener Rekvig svekker biografens legitimitet.
– For å være helt ærlig forventet jeg mer debatt. Samtidig så syns jeg at det er noe frustrerende at det kommer en del påstander i denne kritikken, som det ikke er mulig å etterprøve fordi man ikke har tilgang til dette private arkivet. Mine kilder er tilgjengelige for alle, repliserer Skarstein.
Er Ingstad fortsatt en helt for deg?
– Helge Ingstad ble mer enn en helt for meg etterhvert som jeg fordypet meg i kildematerialet. Han ble et komplisert og fascinerende menneske.
