I biblioteket på Yale University ligger det et kart på omkring 28 ganger 41 centimeter. Det er det såkalte Vinlandskartet som uten noen kjent forhistorie dukket opp i en bokhandel i Geneve i 1957.

Kartet er av pergament, og ingen betviler selve pergamentets alder. Men er blekket det er tegnet med også fra 1400-tallet?

I øst er Europa, Afrika og Østen tegnet inn. I vest er det avbildet en øy med navnet Vinlandia Insula. “? et nytt land, ekstremt fruktbart, som til og med har vinstokker”. Det står også at Leiv Erikssons mannskap kalte området “Vinland”.

Første gang Grønland ble avbildet som en øy?

Kartet viser bemerkelsesverdig detaljerte avbildninger av Island og Grønland. Hvis kartet er ekte, er det også første gang i historien Grønland er avbildet som en øy. Enten var dette århundrets kartsensasjon, eller så var det en forfalskning.

Det bør nevnes at norrøne bosetninger på Newfoundland ikke var bevist i 1957. Først i 1960 kom ekteparet Helge og Anne Stine Ingstad til L’Anse aux Meadows hvor de drev utgravinger til 1968.

Norskfødt historiker og forfatter Kirsten Seaver har hevdet at de gammelnorske ikke laget kart. Dessuten mener hun de umulig kunne vite at Grønland var en øy. Vel var det varmere den gangen, men ikke så mye varmere. Hvordan skulle de ha greid å seile rundt øya?

Og, kan man legge til, om de seilte rundt Grønland, hvorfor har de ikke da også tegnet inn Ellesmereøya? Seiler du rundt Grønland, er det ikke mulig å overse Ellesmereøya, som ligger tett opp mot Grønlands nordvestre kyst.

Mot dette igjen kan man hevde at det slett ikke er nødvendig å ha seilt rundt Grønland for å tegne Grønland som en øy. Grekerne var de første til å lage kart med mer vitenskapelige metoder. Men kjente de ikke hele landområdet som skulle avbildes, tegnet de det gjerne inn som en øy eller et kontinent. Alt land ble tegnet som omgitt av vann. Det var det vanlige, når man ikke visste helt hvordan det var.

Diskusjonen tar fart

I 2002 avsluttet Jacqueline Olin, tidligere ved Smithsonian, og hennes kolleger karbondateringer som daterte kartet til 1434 - med en usikkerhet på pluss minus 11 år. Dette er nær tidspunktet for konsilet i Basel (1431-1445/1449).

- Det at kartet eksisterte på 1400-tallet gir den åpenbare mulighet at Columbus, eller noen i kontakt med ham, hadde kjennskap til kartet, sier Olin.

Kritikere har hevdet at kartet er falskt. Omtrent samtidig med at Olin daterte kartet til 1434, hevdet kjemikerne Katherine Brown og Robin Clark i London at blekket som var brukt på kartet stammet fra tiden etter 1923.

- Det er en forfalskning!

Blekket inneholdt gule krystaller av anatas, et mineral som består av titandioksyd. Anatase ble først syntestisert i 1917, og ble først tilgjengelig kommersielt i blekk på 1900-tallet, hevdet Brown og Clark.

- Det hele peker mot en forseggjort forfalskning, erklærte Clark.

Debatten lå ikke død av den grunn. Olin laget blekk med middelaldermetoder for å få et blekk som lignet det man hadde før boktrykkerkunsten. Da fant hun anatase i blekket.

Anatasekrystallene i hennes blekk var dessuten av samme størrelse som krystallene i blekket fra kartet. Hun hevdet i desember 2003 at krystallene i moderne blekk skulle være ti ganger større.

Dette var basert på et arbeid av geologen Kenneth Towe, som i en artikkel i januar imøtegikk Olins tolkninger av hans arbeid. Han mener krystallene fra kartet har lignende størrelse som krystallene i moderne blekk. Dessuten hevdet han at et kart tegnet med middelalderblekk skulle ha inneholdt jern, noe som knapt finnes i blekket fra Vinlandskartet.

Frem og tilbake

Olin svarte da at jernet kunne ha forsvunnet etter hvert som blekket ble forringet gjennom årenes løp. Tross alt er linjene på Vinlandskartet kraftig bleknet, enten det er av elde eller noe annet.

Når det gjelder krystallstørrelsen sier hun seg enig med Towe, men mener man bør analysere grundigere hva slags blekk som finnes i dag og hvilke krystallstørrelser som egentlig finnes i dagens blekk. Hun hevder også at forekomstene av kobber, sink, aluminium og gull i blekket fra Vinlandskartet er som man skulle forvente i blekk fra middelalderen.

Historikeren Kirsten Seaver hevder at kartet inneholder anakronismer, som det at biskop Erik av Grønland på 1100-tallet skulle ha rapportert til sine overordnede. Og Seaver hevder at på den tiden hadde ikke Erik noen overordnede, da den grønlandske kirke ennå ikke var innlemmet i kirkens hierarki.

Mot dette igjen kan det skytes inn at erkebispesetet i Nidaros faktisk ble opprettet så tidlig som i 1152/1153, og det skal også ha omfattet Gardar på Grønland.

Seaver mener i alle fall at kartet lukter forfalskning lang vei. Hun hevder til og med at hun muligens har funnet den skyldige. Den tyske jesuittpresten Josef Fischer var før krigen en ekspert på 1400-tallskart. Han kan ha laget kartet for å erte nazistene, hevder hun, ved å spille på deres tro på norrønt herredømme i den nye verden. Dette kan umiddelbart høres noe søkt ut, men Seaver skal i alle fall komme ut med en bok om saken i juni.

Og der står saken. Vi har nok ennå ikke hørt siste ord om Vinlandskartet. Om ikke annet viser diskusjonen noe av problemene med å skille falskt fra ekte, uansett hvor mange moderne hjelpemidler vi har å støtte oss til.

Lenker:

En del av diskusjonene om kartet fra 25. november 2003 og til nå, finner du her.

Charles Choi har gått gjennom diskusjonene om kartets ekthet for Scientific American.

Her er litt om kartets tidlige historie.

Her finner du både mye stoff om debatten og et svært godt bilde av selve kartet.

Mer om Helge Ingstad.