Før utgravningen var det kun registrert rundt 90 runefunn fra Oslo middelalderby til sammen.

– Vi har økt tilfanget av runeinnskrifter fra Oslo betraktelig på bare et år. Nå har vi et tresifret antall til sammen, sier prosjektleder Mark Oldham.

Runer ble ristet både på løse gjenstander og på mer stasjonære steder som på runesteiner og kirkevegger.

Runene fra Middelalderparken er alle ristet på små, bærbare gjenstander og i ulike materialer. Fem av innskriftene er laget på bein, fire er ristet i tre, et i gevir og et i metall.

Noen er tydelig innrisset, mens andre kun kan ses hvis lyset faller i riktig vinkel på gjenstanden.

Noen er lette å forstå, mens andre ikke gir mening – enten fordi den som har ristet ikke har mestret runene, eller fordi innholdet er magisk og hemmelig.

Arkeologene vet nå mer om hvor variert runebruken i middelalderen kunne være.

– Vi har alt fra små skriftlignende riss til navn og korte utsagn på norrønt, samt religiøse sitater på latin, sier runolog Kristel Zilmer, professor i skriftkultur og ikonografi ved Universitetet i Oslo.

Se bildene i av runeinnskriftene her:

Runer er små fortellinger som gir innsikt

Gjennom disse små beskjedene gir runeristerne innblikk i middelalderens språk, historie og kultur. Tegnene kan belyse ulike tiders tradisjoner, daglige aktiviteter, tro og overtro.

– Hvert eneste nye funn av runer er viktig, og lærer oss mer om hva menneskene i middelalderen var opptatt av og ønsket å dele med de rundt seg. Disse runefunnene er en påminnelse om mangfoldet i kunnskapen og interessene til datidens mennesker, sier Zilmer.

Tolkningsarbeidet – hva står skrevet?

Å lese og tolke runeinnskrifter innebærer mange ting.

– Først må en kunne skille runer fra ikke-runer. Da er det ikke nok å ha lært seg skriftsystemet utenat, forklarer Zilmer.

Sprekker og tilfeldige riper og hakk kan være med på å skape illusjonen av skrifttegn der det kanskje ikke er noen.

– Gjennom å undersøke merker og markeringer på varierende overflater kan en gradvis bygge opp nødvendig erfaring og utvikle en slags runologisk synssans, forklarer hun.

– Til slutt må den som tolker runene, overveie om andre ser det samme eller om det kan oppfattes på andre måter.

I tillegg må man vite hva slags lyder de ulike tegnene har representert, avgjøre om innskriften gir språklig mening og tolke hvorvidt budskapet er konkret eller ment i overført betydning.

Én rune kunne stå for flere lydtegn og noen av runene kunne ha flere sekundærverdier. I lesingen av innskrifter må man finne ut hvilken verdi et bestemt tegn har.

Øveruner?

Langt fra alle innskriftene gir mening. Ikke alle var runekyndige, men i runematerialet fra Middelalderparken finnes det flere beviser på at folk likevel har prøvd og øvd.

Flere innrissinger ligner på runer, uten helt å være det.

Et bein med flere riss av skriftlignende karakter er trolig noens forsøk på å skrive, kanskje etter mønster hos andre. Meldingen er ifølge Zilmer ikke tolkbar, og avslører at risteren ikke helt mestret runene.

Et annet runebein vitner kanskje om noen som holder på med lese- og skrivetrening, med det som trolig er en tydningsoppgave. På den står det skrevet raþueta, som kan være et forsøk på å skrive Ráð þetta, «Tyd dette!», eller en oppfordring som begynner med ordene Ráð þú… «Tyd du…».

Begge disse innskriftene er trolig en form for opplæring i runekunsten.

En tredje innskrift som kanskje kan være en skriveøvelse eller utprøving av noen enkle runeformer, er ristet inn i en pent utformet hårnål (?) av gevir. På den står det ki(a)fae.

– Sekvensen har ikke noen åpenbar tolkning, men vi kan arbeide videre med å se om kia + fae, til sammen eller hver for seg, kan minne om gjenkjennelige ord.

– Ellers minner runene fae om et formelord. Små sekvenser som fae, fao, fau forekommer i noen amulettinnskrifter, sier runeforskeren.

Navn og kallenavn

Når vi skal lære å skrive, er det naturlig å starte med eget navn. Dette var også tilfellet i middelalderen.

Man kunne lære å skrive eget eller andres navn, og slike små nedtegnelser hadde ikke alltid en bestemt hensikt. Det kunne være en øvelse eller rett og slett en måte å uttrykke seg selv på når en hadde et redskap og en skriveflate tilgjengelig.

På et bein er fire runer skåret inn: ulbr – norrønt Ulfr, moderne Ulf eller Ulv. Alternativt kan noen ha forsøkt å gjengi navnet Ólafr.

– Sannsynligvis var det en persons navn eller kallenavn og ikke «ulv» som et dyrenavn, med mindre dette var et humoristisk innslag på et husdyrbein, forteller Zilmer.

– Ulfr er et velkjent gammelnordisk navn og belagt som både personnavn og kallenavn. I tillegg er det et vanlig ledd i ulike sammensatte navn.

Eiermerker og merkelapper

Noen av gjenstandene som har navn, har også annen tekst i tillegg. Av disse innskriftene er det tydelig at gjenstandene har blitt brukt som merkelapper.

På en runepinne av tre står det skrevet asbin, som sannsynligvis står for navnet Ásbjǫrn, Asbjørn. Resten av teksten på norrønt er á mik som betyr «eier meg».

Innskriften og utformingen av trestykket viser at dette var et eiemerke. Asbjørn har hatt behov for å merke noe som sin eiendom.

Slike eiermerker ville vanligvis ha vært brukt i handels- og lagersituasjoner, hvor det var nødvendig å skille mellom hvem som eide hva.

Her kan du se 3D-modell av en runepinne fra alle mulige vinkler:

Bare en skriveøvelse?

En annen tregjenstand ble funnet med den litt pussige innskriften amik amik, som betyr «eier meg eier meg».

– Denne innskriften inneholder ikke noe bevart navn. En mulighet er at det har stått et navn på gjenstandens øvre del, over de nåværende runene, og at dette nå er borte. Men dette er ren gjetning; innskriften kan være fullstendig slik den er formulert, sier Zilmer.

Det interessante ved dette funnet er at amik er innrisset to ganger. Var dette en skriveøvelse heller enn en tekst som skulle vitne om eierforhold?

Det er også mulig at innrissingen var en måte å gi gjenstanden et karakteristisk preg på.

En innskrift med enkle ord av typen «eier meg» – som nok ikke var så vanskelig å lære å risse – kunne både pynte gjenstanden og vise at den hørte til noen. Og dersom trestykket på et tidspunkt ble (gjen)brukt som merkelapp, var dette et passende budskap.

På et lite bein er det ristet et bumerke eller et enkelt monogram som fletter sammen former som ligner på runer eller bokstaver.

Slik kan en person ha identifisert seg selv – eller i det minste laget noen merker som gav mening til den som visste hva tegnene stod for, forklarer forskeren.

Religiøse beskjeder på flere språk

I middelalderen var religion en del av folks hverdag på en helt annen måte enn det er i dag. Da er det ikke overraskende at flere av innskriftene har innhold av religiøs karakter.

Runepinnen med den lengste innskriften har tekst på både norrønt og latin, og har blitt omtalt før.

I følge Zilmers lesning står det «manus Domini» på latin på runepinnens ene bredside, og kvinnenavnet «Bryngjerd, er det/som det… » på norrønt på den andre bredsiden. På kortsiden er det åtte små tegn som kan gi mening på norrønt som uttrykket «Det er sant».

– Av sammenhengen forstår jeg at det er Bryngjerd som har overgitt seg i Guds hender, sier runeforskeren.

Kombinasjonen av latin og norrønt viser av skrift- og språkbrukere hadde sammensatte ferdigheter, og i middelalderen var ikke latin bare i bruk i høytidelig kommunikasjon mellom kirkens menn.

Det aller siste runefunnet som ble gjort ved Middelalderpark-utgravningen hadde også en religiøs tekst.

Innskriften er også gjort på tre og inneholder de innledende ordene i den kjente latinske bønnen Ave Maria – engelens hilsen til jomfru Maria. Det står ristet: Ave Maria gratia.

– Kortere og lengre gjengivelser av bønnen er belagt i en rekke middelalderinnskrifter – fra små trepinner til større gravmonumenter og kirkevegger, forklarer Zilmer.

Blant tidligere runefunn fra Oslo er noe av sekvensen Ave Maria gratia muligens bevart på en teglstein funnet fra Gamlebyen: der står det ariak. Teglsteinen kan ha stått i en rad med andre og formidlet bønnen.

– Det nyeste funnet fra Middelalderparken gir oss et sikkert belegg av denne runebønnen fra Oslos bygrunn.

Magiske formularer og svartekunst

Veien mellom bønn og besvergelse kan være kort, og noen ganger ble det også skrevet ting som ikke nødvendigvis skulle leses eller forstås av andre.

På en liten, opprinnelig rund (?) amulettlignende blybit eller mynt er det ristet noen binderuner og runelignende tegn. Kanskje er dette symboler som var ment å styrke amuletten visuelt.

På den motsatte siden finnes rester etter en mer kompleks form.

– Utformingen minner ved første blikk om et fragment av et snøfnugg. Det kan skape assosiasjoner til symboler kjent fra islandske svartebøker, for eksempel ægishjálmr, fra seinmiddelalderen og nyere tid. Men det kan også dreie seg om en type lønnruner som er satt opp på en spesiell måte. Vi kan teste ut ulike løsninger her, forklarer Zilmer.

Lignende former er belagt i enkelte runeinnskrifter på amuletter fra vikingtiden og middelalderen.

I 2018 ble det funnet en blyremse med magisk formel under utgravningen ved Bispegata. Et bein med en lignende snøfnuggfigur ble funnet i Tønsberg i 2017.

Noen ganger kan runeinnskrifter fra middelalderen være både frekke og morsomme med en humor som treffer også i dag. Det har ikke blitt avdekket noen gjenstander med upassende meldinger i Middelalderparken, men et runebein kan ha en innskrift med mulig underholdningsverdi.

På beinet står det basmarþærbæin.

– Runebeinet har to mulige tolkninger: at innskriften enten viser til et personnavn eller kallenavn, eller at innskriften rett og slett beskriver beinet, sier Zilmer.

Og her må vi som verken kan lese runer eller snakke norrønt bare stole på eksperten. Forsøk å henge med.

– «basmarþær» kan oversettes til navnet Mår/Mård, med forleddet «bas». «Bas» som forledd er uvanlig, men noe lignende kan vi finne i en gravsteininnskrift fra Skålvoll, som en skrivemåte for Báts, genitiv av tilnavnet Bátr, altså båt. Da kan teksten bety «Båt-Mårds bein».

– Poenget med å skrive på beinet var ikke nødvendigvis å vise eierforhold til det, men kanskje Mård satt der med ledig tid etter å ha gnagd rent et bein og brukte anledningen til å gjøre middagsrestene om til en skrivetavle?

Den andre mulige tolkningen er den litt pussige ordsammensetningen bás-marðarbein, «bås(fjøs)-bukkens bein».

– Mǫrðr er i norrønt et poetisk uttrykk for vær eller sauebukk, i tillegg til å være navnet på rovdyret mår. Nå ser dette ikke ut til å være et værbein, men det kan ikke utelukkes. Og om beinet stammer fra en hest eller ku, så kan være risteren kom med den misvisende innskriften for å underholde?

Osteologiske undersøkelser vil gi svar på om beinet stammer fra en hest, ku eller sau, så om det er ment som humor, kan vi foreløpig kun spekulere i.

Asbjørn, Ulf, Bryngjerd og Mård ristet runene

Runeinnskriftene gi innblikk i det religiøse livet til middelalderens osloborgere.

Forskerne ser at de behersket flere språk og at de hadde eiendom som det var viktig at de markerte som sitt. De har også møtt både Asbjørn, Ulf, Bryngjerd og Mård, menneskene som ristet runene.

Del 1 av utgravningene i Middelalderparken er over, og snart står del 2 for tur.

Forskerne håper selvsagt på enda flere runefunn.

Referanse:

Kristel Zilmer: Lese og tolke – men først se: Om arbeid med runeinnskriften. Språkprat, 2020.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU?

• 

  Nå vet forskerne både når og hvem som bygget middelalderkirken Fløan kapell

• 

  Ifølge Sverres saga ble en mann i år 1197 kastet i en brønn for å forgifte vannet. Forskerne kan nå avsløre mer om hvem han var

• 

  Slik fant arkeologene «den forsvunne» Hamarkaupangen

• 

  Her kan du se hva arkeologene har funnet med georadar i ditt nabolag

• 

  Arkeologer fant dyrefigur fra vikingtid på Island

• 

  Snart kan du gå i Oslos paradegate fra middelalderen – på et annet sted enn der man først trodde

Les flere saker fra NIKU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER