De to stipendiatene Isabella Foldøy og Elisabeth Swensen har latt seg provosere av artikkelen der jeg forteller at forskerne ikke finner den samme steinkultur hos neanderthalere som hos Homo sapiens. Sapiens etterlot seg store mengder av det man tror var kjøkkenredskap. Neanderthalerne, ikke.
Forskerne stiller deretter spørsmålet om dette kan bety at hvis neanderthalerkvinner ikke satt i hulen og lagde mat, så var de kanskje med ut på jakt?
Dette er altså konklusjonene til to antropologiprofessorer, Mary Stiner og Steven Kuhn, som jeg refererer. Dette blir imidlertid i de to stipendiatenes kritikk til at undertegnede har fordomsfulle holdninger og et foreldet syn på kjønnsroller.
De skriver:
«Men det er ingen biologisk faktor som tilsier at menn ikke kan være gode til å lage mat, eller at kvinner ikke kan være gode til å jakte.»
Nei, selvsagt. Vi kan godt forestille oss at kvinnene jaktet og mennene satt hjemme.
Det er imdlertid ingenting i de fysiske bevis som tilsier dette: Neanderthalerne levde av kontakt-jakt – de gikk i nærkamp med byttet. Dette passer godt med det faktum at man knapt har funnet en mannlig neandertaler med ett helt bein i kroppen. Som jeg skriver i min artikkel:
«Neandertalerkvinner var mindre og svakere enn sine menn, men ville formodentlig ikke hatt problemer med å utkonkurrere en veltrent mann av i dag. … Kvinneskjelettene er imidlertid mindre gjennomknust enn de vi finner etter deres ektemenn, så vi får videre anta at kvinner var med på mammutjakt, men kanskje inntok en mer tilbaketrukket rolle.
Forskernes spørsmål, ikke mine
Foldøy og Swensen forsøker deretter å fremstille min artikkel som en «påstand … om at et samfunn dør ut fordi kvinnen ikke står på kjøkkenet …» Nei – jeg påstår ikke det.
Det forskerne lurer på – og jeg minner om at dette er Steiner, Kuhn og andre, ikke Tunstad - er om kjønnsrollene kan ha hatt en betydning – for eksempel på utviklingen av kreativitet (som stipendiatene vet, ettersom jeg skriver dette i min artikkel). Det finnes, som jeg også skriver, mange hypoteser om hvorfor neanderthalerne forsvant. En av dem er muligheten for at de var mindre kulturelt tilpasningsdyktige – altså mindre kreative.
Og, som jeg selvsagt OGSÅ skriver, kreativitet handler om å finne løsninger på problemer. Og med arbeidsdeling, kan alle bli flinkere til å løse de problemer en står overfor. Jeg kan ikke reiterere hele artikkelen min, og foreslår i stedet at de som måtte være interesserte, leser den en gang til.
Også mangel på funn er et funn
Herunder følger derfor kun et utvalg av stipendiatenes innsigelser:
«Slutningene han trekker er ikke basert på et arkeologisk funnmateriale, men på et stereotypisk kjønnsrollemønster fra moderne tid.»
Foldøy og Swensen antydning om at neanderthalermenn kan ha vært de som satt i hulen og laget mat, er en slik stereotypisk kjønnsrolle fra moderne tid. Selvsagt er forskernes automatiske antagelse om at mennene jakter og kvinnene ikke, det samme. Det er her vi må se på fysiske indisier. Som skader i skjelettet.
Det er imidlertid den første delen av setningen jeg er ute etter – det at det jeg skriver ikke er basert på arkeologisk funnmateriale. Mang en forsker har måttet innse at også mangel på funn, er et funn. Når man finner en type gjenstander hos en type mennesker, men ikke hos en annen, da er det et funn som må forklares. Mangel på kjøkkenredskap må forklares – og kan – jeg gjentar: kan – forklares ved å sette opp en hypotese om at neanderthalerne hadde mindre markerte kjønnsroller enn Homo sapiens.
Dette betyr imidlertid ikke at jeg, Erik Tunstad, mener noe om hvorvidt dette var en god eller dårlig ting.
Det å ikke dele arbeid er dårlig arbeidsdeling
Foldøy og Swensen skriver videre at «Det Tunstad definerer som en dårlig arbeidsdeling er at kvinner ikke var «på kjøkkenet», men deltok i jakt.»
Nei – jeg definerer ikke dette som en «dårlig arbeidsdeling». Det jeg definerer som dårlig arbeidsdeling, er dårlig arbeidsdeling – altså at man ikke deler arbeidet. Dette burde komme godt frem i teksten. Jeg tar ikke stilling til hvem som gjør hva – dette handler om diversitet i adferd.
Her passer det å gi de to stipendiatene det ene poenget de skal ha. De skriver: «Videre påstår Tunstad at «alle jeger og sanker-samfunn er innrettet med mor på kjøkkenet».
Jeg beklager denne setningen – og har irritert meg over den i flere dager. Men som man forstår når man leser setningen i kontekst, handler dette om en trykkfeil. Det skulle selvsagt vært et «ikke» her – og det har falt ut. Her er konteksten:
«Som en parentes – legg merke til at alle jeger og sanker-samfunn (IKKE) er innrettet med mor på kjøkkenet. Men der hvor begge kjønn jakter, jakter de sjelden sammen, og sjelden de samme dyrene. De praktiserer altså fremdeles en arbeidsdeling – som tjener dem begge. Er det ikke fisk en dag, så finnes det kanskje kaniner?
Det er arbeidsdelingen som er poenget – ikke at mor på død og liv skal stå på kjøkkenet.»
Arbeidsdeling frigjør tid
Jeg kan også forstå at man kan la seg provosere av enkelte av mine utlegninger, som denne de refererer her:
«Gubben kommer jo hjem med kjøtt, uansett- og jeg bidrar med dette. Men hvordan kan jeg gjøre det raskere – slik at jeg får mer tid til å sove? Sy? Tenke? Snakke med naboen?». Tunstad går her ut ifra at mannen kommer hjem med kjøtt, mens kvinner syr, snakker med naboen og tenker.»
Hele poenget med teksten – klargjort opptil flere ganger før disse setningene – er at arbeidsdeling frigjør tid – tid man kan bruke til å lære seg andre ting, tid man kan bruke på å øke sine sjanser for å overleve. Som å sy – Homo sapiens oppfant synålen – kanskje en av menneskehetens viktigste oppfinnelser, ettersom den tillot oss å sy gode klær som førte til bedre overlevelse i et iskaldt Europa. Neanderthalerne oppfant den ikke. Tenking er heller ingen dum ting å drive med. Sosialt samvær, heller ikke.
Som siste halvdel av artikkelen viser tydelig: Jeg har mer tro på neanderthalernes sosiale isolasjon som forklaring på deres undergang – enn på kjønnsroller. Og – som det står klart i teksten - at også kvinner jakter i noen av dagens jeger og sankerkulturer – og at de i tillegg, når de sanket og fanget smådyr i snarejakt, antagelig var en mer pålitelig proteinkilde enn jegerne. Poenget er nok en gang at spesialisering og arbeidsdeling gir fordeler for både menn og kvinner.
Suksess er å overleve
De to stipendiatene avslutter med noen setninger som forundrer meg:
«Tunstad omtaler Homo sapiens som en suksessfull menneskerase, uten helt å gå inn på hva den suksessen innebærer. Neandertalerne blir fremstilt som tapere gjennom bruk av en dårlig arbeidsfordeling som ledet til deres død, og man kan kanskje da trekke den slutningen at det å overleve er suksess.»
Ja.
Det eneste evolusjonære kriterium for suksess, er at du overlever.
