Det er umulig å tilskrive rollefordeling basert på kjøkkenutstyr. Om vi finner en steinøks eller en flintkniv, så vet vi ikke hvem som har brukt gjenstanden, og kan dermed ikke tilskrive personen som har brukt den kjønn. (Foto: Nikola Solic / Reuters / NTB Scanpix)
Det er umulig å tilskrive rollefordeling basert på kjøkkenutstyr. Om vi finner en steinøks eller en flintkniv, så vet vi ikke hvem som har brukt gjenstanden, og kan dermed ikke tilskrive personen som har brukt den kjønn. (Foto: Nikola Solic / Reuters / NTB Scanpix)

Hulemenn og husmødre, foreldede kjønnsroller og fordomsfulle holdninger i kommentar om neandertalere

DEBATT: Påstanden om at et samfunn dør ut fordi kvinnen ikke står på kjøkkenet, lukter mer av et foreldet syn på rollefordeling fra vår egen tid, enn av en tolkning basert på arkeologisk funnmateriale.

Published

I sin kommentar «Neandertalerne levde i et mindre kjønnsdelt samfunn. Var det derfor de døde ut?» viser Erik Tunstad til foreldede kjønnsroller og fordomsfulle holdninger. Slutningene han trekker er ikke basert på et arkeologisk funnmateriale, men på et stereotypisk kjønnsrollemønster fra moderne tid.

Erik Tunstad begynner sin kommentar med en sterk påstand: neandertalerne levde i et mindre kjønnsdelt samfunn og dette kan ha vært grunnen til at de døde ut. Dette begrunner han med en argumentasjon som vi finner svak. En påstand om at et samfunn dør ut fordi kvinnen ikke står på kjøkkenet, lukter mer av et foreldet syn på rollefordeling fra vår egen tid, enn av en tolkning basert på arkeologisk funnmateriale.

Diskutabel framstilling av våre forfedre

«Neandertalerkvinner på mammutjakt? Ikke umulig. Forskere spekulerer på om neandertalerne ikke hadde så markante kjønnsroller som oss». Allerede her er det noe som skurrer, neandertalerne er «dem», men hvem er det Tunstad mener når han omtaler «oss»? Det blir tydelig seinere i artikkelen: «det var ikke hos dem, slik det ofte er hos oss: Far går ut og jakter, mor holder seg nær leiren, sanker planter, fanger smådyr, dyrker ting. Og tilbereder mat. I hvert fall finner ikke arkeologene spor etter det.»

Det Tunstad omtaler som «oss» er Homo sapiens, og ikke det moderne, vestlige mennesket, men den innlærte idéen om våre jaktende og sankende forfedre. Om denne framstillingen av våre forfedre er riktig er diskutabelt, da kjønnsfordeling i bruk av redskaper ikke ligger slumrende i steinredskapene i seg selv. Det er alltid den nåtidige menneskelige tolkningen som tillegger funnmaterialet betydning, med alle de fordommer vi bringer med oss.

Overtolker mangelen av kjøkkenredskap av stein

Tunstad påstår at forskere ikke finner spor etter typiske kvinne- og barneaktiviteter på Neandertaler-boplasser. Men hva er egentlig typiske kvinne- og barneaktiviteter? Her henvises det implisitt til en moderne tankegang om rollefordeling, med et innhold som ikke uproblematisk kan projiseres på en fjern fortid og en annen kultur.

Han stiller deretter spørsmålet om det var «en dårlig arbeidsdeling» som gjorde at neandertalerne døde ut. Det Tunstad definerer som en dårlig arbeidsdeling er at kvinner ikke var «på kjøkkenet», men deltok i jakt.

Tunstad poengterer at arkeologer ikke finner spesialiserte kjøkkenredskaper av stein i neandertalernes huler, men i huler bebodd av Homo sapiens. Han anslår dermed at sapiens brukte mye tid på kjøkkenet og at neandertalerne ikke gjorde det. Dette er en svak argumentasjon da et fravær av gjenværende materialer ikke nødvendigvis tilsvarer et fravær av aktivitet. Som Tunstad selv poengterer har vi bare steinrestene igjen etter disse kulturene, mens det meste av organisk materiale vil ha råtnet bort. Det er ikke ukjent med spesialiserte redskaper av for eksempel tre og bein, les gjerne om Yamana folket, så en påstand basert på fravær av overlevende materiale etter mange tusen år henger i en tynn tråd.

Videre mener Tunstad at fraværet av kjøkkenredskaper i stein fremmer ideen om at neandertalerne levde i et samfunn med mindre forskjell på menns og kvinners roller, fordi det ikke fines spor etter «typiske kvinne- og barneaktiviteter». Problemet med denne påstanden er, som sagt, at det er umulig å tilskrive rollefordeling basert på kjøkkenutstyr. Om vi finner en steinøks eller en flintkniv, så vet vi ikke hvem som har brukt gjenstanden, og kan dermed ikke tilskrive personen som har brukt den kjønn.

Slutninger basert på stereotyper fra moderne tid

Tunstad omtaler deretter fordelene med arbeidsfordeling, at mennesker har ulike spesialiseringer for å effektiviser arbeidet. «Gubben kommer jo hjem med kjøtt, uansett- og jeg bidrar med dette. Men hvordan kan jeg gjøre det raskere – slik at jeg får mer tid til å sove? Sy? Tenke? Snakke med naboen?». Tunstad går her ut ifra at mannen kommer hjem med kjøtt, mens kvinner syr, snakker med naboen og tenker.

Slutningene han trekker er ikke basert på et arkeologisk funnmateriale, men på et stereotypisk kjønnsrollemønster fra moderne tid.

Det er klart det er fordelaktig med en god arbeidsfordeling, at mennesker som er gode på å lage pilspisser gjør det, mens mennesker som er gode til å jakte drar på jakt. Det er effektivt og tidsbesparende for alle. Men det er ingen biologisk faktor som tilsier at menn ikke kan være gode til å lage mat, eller at kvinner ikke kan være gode til å jakte.

Videre påstår Tunstad at «alle jeger og sanker-samfunn er innrettet med mor på kjøkkenet». Dette er en ekstremt generaliserende og feilaktig påstand. Vi har svært begrenset kunnskap om rollefordeling i forhistoriske jeger- sankersamfunn. I moderne jeger- sanker samfunn er det variasjoner i rollefordeling, på samme måte som det er variasjon i menneskelig kultur generelt.

Homo sapiens er fortsatt en ung rase

Tunstad omtaler Homo sapiens som en suksessfull menneskerase, uten helt å gå inn på hva den suksessen innebærer. Neandertalerne blir fremstilt som tapere gjennom bruk av en dårlig arbeidsfordeling som ledet til deres død, og man kan kanskje da trekke den slutningen at det å overleve er suksess.

Homo sapiens er fremdeles en ung rase, og har ennå ikke forbigått hverken neandertalerne eller Homo Erectus hva angår antall år med overlevelse. Homo sapiens sin store suksess gjenstår derfor ennå å se.