Norge er på verdenstoppen i yrkesdeltakelse. Derfor er det et paradoks at regjeringens sosialpolitikk er så ensidig opptatt av å få folk ut i arbeid, mener forskere.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i utviklingen av arbeidslinja, men de øvrige partier har i hovedsak også sluttet opp om den. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Arbeidslinja
Siden 1990-tallet har arbeidslinja vært en sentral del av norsk sosialpolitikk.
Stortingsmelding nr. 35 fra 1994-1995 presenterte arbeidslinja slik:
«Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle.»
Arbeiderpartiet har vært en drivkraft i utviklingen av arbeidslinja, men de øvrige partier har i hovedsak også sluttet opp om den.
Kun Sveits og Island har høyere jobbdeltakelse enn Norge, viser tall fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).
Vi har høy sysselsetting blant kvinner og eldre, og vi har en stor andel av folk som jobber deltid. Undersøkelser viser at arbeidsmotivasjonen er sterkere i mer sjenerøse velferdsstater som Norge.
Samtidig har myndighetene de siste årene økt presset på at flere skal arbeide mer gjennom den såkalte arbeidslinja: Velferdsytelsene skal stimulere til arbeid.
– Vi mener det er et paradoks at arbeidslinja er så sentral i norsk velferdspolitikk, her hvor lysten til å arbeide er så stor, sier professorene Steinar Stjernø og Einar Øverbye ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).
– Det er ikke noe som tyder på at folks motivasjon til å arbeide har blitt svekket de siste årene. Politikernes bekymring for folks arbeidsmoral er betydelig overdrevet, mener forskerne.
Stjernø og Øverbye er nå aktuelle med boka Arbeidslinja.
Preger nesten alle velferdsordninger
HiOA-professorene Steinar Stjernø og Einar Øverbye er aktuelle med Norges første bok om arbeidslinja i sosialpolitikken. (Foto: Sonja Balci/HiOA)
– Siden 1992 har arbeidslinja gjennomsyret og dominert sosialpolitikken. Dette er den første boka som ser på hvordan arbeidslinja faktisk fungerer overfor utsatte grupper, for eksempel blant unge, eldre og innvandrere, forklarer Øverbye.
Han påpeker at integrasjonspolitikken har blitt sterkt preget av arbeidslinja. Den økte satsingen på arbeidslinja har likevel ikke ført til at den norske velferdsstaten fremstår som lite sjenerøs sammenliknet med andre europeiske land.
– Arbeidslinja består av aktive vilkår og sanksjoner, og for å få offentlige stønader er det i økende grad et krav om at brukerne må delta i ulike typer aktiveringstiltak.
– Arbeidslinja representerer et forsøk på å balansere to motstridende hensyn. Stønadene skal forhindre fattigdom, samtidig som ikke flere enn høyst nødvendig skal benytte seg av dem. Det kan være et dilemma, legger Stjernø til.
På enkelte områder er stønadene blitt redusert for å stimulere folk til å arbeide. Det gjelder særlig prinsippet om levealderjustering i den nye alderspensjonen, som ifølge forskerne sannsynligvis vil føre til lavere fremtidige pensjoner.
