Gjennom pandemien har kommuneoverlegene blitt kjente ansikt i lokalsamfunn rundt omkring i Norges land.
En intervjustudie fra 2019, nylig publisert i Tidsskriftet Den norske legeforening, viser at kommuneoverlegene har slitt med å finne sin plass i kommuneorganisasjonen.
Loven fastsetter at kommuneoverlegen er kommunens medisinske rådgiver. Denne legen skal bidra til at kommunen ivaretar sine oppgaver innen folkehelsearbeid, miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap.
Pasient eller samfunn?
Mange leger er opptatt av klinisk arbeid, som er pasientbehandling og praktisk medisin. I rollen som kommuneoverlege ligger et overordnet ansvar.
Det er særlig denne balansen mellom klinisk rådgivning i enkeltsaker og samfunnsmedisinsk rådgivning i systemsaker som oppleves krevende, viser studien.
– Noen kommuneoverleger har en sterk klinisk identitet, særlig i starten. Andre har en sterk samfunnsmedisinsk identitet. Men det er ikke alltid at identiteten til kommuneoverlegen samsvarer med de oppgavene og forventningene som ligger til stillingen. Utfordringene ved en slik hybrid-identitet var nok den største aha-oppdagelsen ved denne studien, sier Bettina C. Fossberg.
Fossberg er tidligere masterstudent i helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo (UiO) og kommuneoverlege i Lillestrøm. Hun har skrevet den vitenskapelige artikkelen i samarbeid med veileder og UiO-professor Jan Frich.
Bettina C. Fossberg er spesialist i samfunnsmedisin og kommuneoverlege i Lillestrøm.(Foto: Andreas Dalene / Lillestrøm kommune)
Ulik organisering
Rollen som kommuneoverlege kommer fra den gamle distriktslegerollen som igjen kommer fra embetslegerollen. Opprinnelig var dette statlige roller som ble overført til kommunehelsetjenesten på 1980-tallet.
Alle kommuner er i dag lovpålagt å ha en kommuneoverlege som medisinskfaglig rådgiver, men utover det finnes det ingen ensartet organisering av stillingen.
Det er opp til kommunen selv å bestemme organisatorisk plassering og stillingsstørrelse.
– Alle kommuner bør ikke organiseres likt, dette er kommuneoverlegene selv tydelige på. Den uklare rolleidentiteten gir også fordeler i form av autonomi og muligheten for å styre etter eget engasjement og etter lokale forhold. Men hvis kommunene vil ha økt samfunnsmedisinsk kompetanse, må det bevisst tilrettelegges for slik identitetsutvikling hos kommuneoverlegen, forklarer Fossberg.
Autonomi i arbeidslivet
Autonomi i arbeidslivet handler om selvbestemmelse, selvstendighet, økt myndighet og frihet til selv å bestemme hvor, når og hvordan arbeidsoppgaver skal løses. Begrepet stammer fra det greske auto (selv) og nomos (lov).
Fossberg påpeker at undersøkelsen avdekket at det var lettere å kombinere de to identitetene i små kommuner enn i store kommuner.
I de mindre kommunene er det primært stillingsbrøken som er utfordrende, mens skvisen mellom den kliniske rådgivningsrollen og den samfunnsmedisinske ledelsesrådgivningen er større i store kommuner.
– I mindre kommuner er det lettere å stå med foten plantet i begge identitetene ettersom veien både opp til kommuneledelsen og ut til helsetjenesten er kortere. Du kjenner rådmannen, ordføreren og alle vet hvem du er.
– I de store kommunene blir strekket mellom ledelse og tjenesteutøverne større. I tillegg var de fleste kommuneoverlegene i studien plassert i stabsfunksjoner på siden av linjeorganisasjonen og uten tilgang på beslutningsarenaer. Dette førte til en mer utbredt opplevelse av usynlighet, særlig overfor kommuneledelsen. Det var rett og slett litt lettere å «forsvinne» i en større organisasjon uten tydelige forventninger til rollen.
Annonse
Korona – et vendepunkt?
Fossberg har selv lang erfaring som kommuneoverlege. Hun beskriver det plutselige fokuset på kommuneoverlegen som følge av pandemien, som surrealistisk. Det ble mange nye ansettelser i rollen som kommuneoverlege. Samtidig har rollen hatt en tydelig utadrettet og samfunnsmedisinsk profil gjennom pandemien.
– Det ville vært interessant å gjennomføre oppfølgingsstudier, både nå mens pandemien fremdeles står på og etter at det har gått noe tid. Da kan vi se om det har skjedd varige endringer i kommuneoverlegens rolle som følge av pandemien, sier hun.
Til tross for pandemien og eventuelle endringer i kommuneoverlegenes posisjon som den har ført til, så føler Fossberg seg trygg på at funnene fra intervjuene i 2019 fremdeles har relevans.
– Det denne studien viser, er at organisering har betydning for utøvelse av rollen. Det er viktig å være bevisst på dette for å sikre at behovene i kommunen samsvarer med organiseringen av stillingen og den identiteten som kommuneoverlegen ønsker å utvikle. Generelt er det er et stadig økende behov for helseledelse i kommunene, og her mener jeg kommuneoverlegene kan bidra med sin samfunnsmedisinske kompetanse. Men da må det legges til rette for utvikling av denne identiteten. Én person kan kanskje heller ikke bekle alle roller, sier Bettina C. Fossberg.
Studien bygger på data fra fokusgruppeintervjuer med 15 kommuneoverleger (ti kvinner og fem menn) fra 13 ulike kommuner og fem ulike fylker, gjennomført i perioden desember 2018 til oktober 2019.
Gjennomsnittlig alder var 54,4 år.
Erfaringen som kommuneoverlege varierte fra fire måneder til over 30 år, med en median erfaring på åtte år.
Syv av de femten var spesialister i samfunnsmedisin, syv var under spesialisering og én var ikke spesialist.
Halvparten av utvalget jobbet i store kommuner, mens resten jobbet i små eller mellomstore kommuner.
Stillingsstørrelsen varierte fra 20 prosent til 100 prosent, med en median på 70 prosent og et gjennomsnitt på 67 prosent.
Ingen små eller mellomstore kommuner i utvalget hadde kommuneoverleger i 100 prosent stilling.
