Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

På feltarbeid: Mónica Amador tilbragte ti måneder i den colombianske sumpen.
På feltarbeid: Mónica Amador tilbragte ti måneder i den colombianske sumpen.

Trosset advarsler om drap og malaria: Var ti måneder på feltarbeid i sumpen i Colombia

Befolkningen i dette våtmarksområdet er omgitt av militsgrupper, oljeselskap og doplangere. Mónica Amador ville vite hvordan folk håndterer situasjonen.

Colombias historie er historien om et land som er fragmentert av væpna konflikt. Som en konsekvens av de årelange stridighetene mellom myndighetene og den kommunistiske FARC-geriljaen, oppsto en rekke paramilitære grupper i Colombia, med politisk tilhørighet på ytre høyre flanke.

I dag styrer de en stor andel av narkotikavirksomheten i landet, sentrert rundt produksjonen av kokain.

Farlig område

Ciénaga Palagua er et våtmarksområde i den sentrale delen av Colombia, 170 kilometer nord for hovedstaden Bogotá. Regionen har vært en festning for paramilitære grupper i tiår.

Sumpen er også del av et område, som opprinnelig blei kjøpt og utvikla på 1930-tallet, av det amerikanske oljeselskapet Texaco. I dag er området eid av et kinesisk oljeselskap.

– For en kvinnelig antropolog fra et offentlig universitet, som attpåtil har en spesialisering i menneskerettigheter, var dette forbudt område. Det var direkte farlig for meg å reise dit, sier antropolog Mónica Amador ved Sosialantropologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Gjennom ti måneder var hun på feltarbeid i sumpen.

- Jeg ville finne ut hvilke strategier menneskene i dette våtmarksområdet tar i bruk for å holde ut i krysspress mellom narkotikabaroner, militsgrupper og et utenlandsk oljeselskap, sier Amador.

Mónica Amador: Trosset advarsler om drap, voldtekt og malaria.
Mónica Amador: Trosset advarsler om drap, voldtekt og malaria.

Bodde først innenfor murene

De første fem månedene av feltarbeidet oppholdt hun seg innafor et lukket område. Bak høye murer og porter kontrollert av sikkerhetsvakter, lå produksjonsanlegget, maskinene, infrastrukturen, samt rekkehus hvor ledelsen og den administrative staben holdt til.

– Jeg levde i en helt annen virkelighet enn de som bodde utafor murene. Jeg hadde tilgang på reint vann, elektrisitet, god mat, svømmebassenger, kino, klimaventilerte områder hvor vi kunne trene. Likevel følte jeg meg som en fange. Det var kameraer overalt, sier Amador.

– Og alle visste at jeg var en antropolog som forsøkte å finne ut noe, forteller hun.

Amador fikk heller ikke lov til å bevege seg fritt på området. Hun blei tildelt en privatsjåfør. Sjåføren het John og var tidligere paramilitær. Han blei antropologens første informant.

– Litt etter litt fortalte John meg om den tøffe oppveksten i våtmarksområdet. At den eneste veien til suksess gikk gjennom de paramilitære. En ung mann som ville opp og fram i verden, måtte skaffe seg våpen, han måtte begynne å selge narkotika, sier hun.

– John så på doplangeren som en helteskikkelse da han vokste opp, forteller hun.

Oljeutvinning i Colombia: Mónica Amador i samtale med oljeingeniører.
Oljeutvinning i Colombia: Mónica Amador i samtale med oljeingeniører.

Inn i sumpen

John satte antropologen i kontakt med kamerater med fortid i det paramilitære. Til slutt bestemte Mónica Amador seg for å oppsøke dem. Hun forlot det lukkede området. På tross av advarsler om risiko for drap, voldtekt og malaria.

– Områdets logikk hadde skapt denne motsetninga mellom folk som egentlig var naboer, som egentlig jobba for det samme formålet, sier hun.

Amador fikk leie rom hos en kvinne som dreiv en restaurant. Hun fortalte antropologen om hvordan det var å leve i våtmarken.

– Hun sa at folk i byene snakka om folk i våtmarken som om de var blotta for idealer. Men de har vært terrorisert av de paramilitære, de har vært terrorisert av geriljaen, de har vært terrorisert av hæren og de har vært terrorisert av oljeselskapets sikkerhetsstyrker. Likevel har de ikke penger til å flykte. De må holde ut og tilpasse seg, sier hun.

– Skal du opprettholde livet i våtmarka, må du være litt som en amfibie. Du må vite når du skal gjemme deg og du må vite når du skal stå i ro. Du må være kreativ og smart. Du må utvikle overlevelsesstrategier som ikke er provokative, sier Amador.

Hun sammenlikner med ytringsklimaet i Norge, hvor alle trygt kan heve stemmen om det er noe man ikke liker.

– I Norge har vi rettigheter. Vi har demonstrasjonsfrihet. Vi kan hyre en advokat i verste fall. I sumpen kan man ikke synliggjøre sine politiske overbevisninger på samme måte. Man må være strategisk. Fordi folket der veit at livet kan stå på spill og livet til alle som de elsker. Derfor må de være amfibiske. Hele tida må de være på vakt og navigere ut fra en situasjon som stadig forandrer seg, sier Amador.

Hverdag med stadig tilpasning

Etter hver kom Mónica Amador tett på folket i våtmarksområdet. Hun la merke til hvordan de talte når det var på tide å tale og tidde når det var på tide å tie.

– Når det var på tide å fiske, når det var på tide å hugge trær. Og når det var på tide å gjøre ingenting, sier hun.

Amador framhever hvordan lokalbefolkninga har funnet måter å kombinere tradisjonelle håndverk og aktiviteter som for eksempel fiske, med nye sysler relatert til oljeproduksjonen og det paramilitære regimet.

– Mange jobber for oljeselskapet, men har ikke faste kontrakter. Livet i våtmarksområdet er fleksibelt og foranderlig, i takt med de ulike mulighetene, sier hun.

– Det er på denne måten folket i sumpen har overlevd. Litt som amfibier: Dels ved land, dels til vanns, i stadig utveksling med nærmiljøet, sier Amador.

Fiske og oljeproduksjon: Lokalbefolkninga kombinerer ulike sysler for å overleve.
Fiske og oljeproduksjon: Lokalbefolkninga kombinerer ulike sysler for å overleve.

En vei til mer forståelse

Horisonten for mange av dem som Mónica Amador møtte i våtmarksområdet, har nå begynt å endre seg. Hun sier at de paramilitære gruppene har mindre makt enn de hadde før, og folk har begynt å se for seg ei annen framtid.

John fikk jobben som sjåfør etter at han blei demobilisert fra militsgruppa han var en del av.

– Helten for John er nå blitt oljeingeniøren. Jeg kunne virkelig føle hvor positiv denne endringa var for ham. Sjøl om denne nye drømmen åpenbart kan kontrasteres med andre virkeligheter, så som forurensning, marginalisering, utnytting av både folk og natur gjennom oljeutvinning, sier Amador.

Hun håper at forskninga hennes kan åpne ei rute inn i våtmarksområdet, som hittil har vært utilgjengelig for forskere og journalister.

– Det colombianske samfunnet er fragmentert og fullt av motsetninger. Veien mot fred i Colombia er svært krevende. En djup forståelse av kompleksiteten er avgjørende for å redusere graden av vold og konflikt, sier Mónica Amador.

Referanse:

Mónica Amador Jiménez: Making Ciénaga: Amphibious Entanglements in a Body of Water in Colombia. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2021.

Powered by Labrador CMS