I over femti år var den egyptiske fagbevegelsen i realiteten lagt i lenker, underlagt en streng stat. Medlemskap var tvungent og streiker forbudt.

Men samtidig med den politiske uroen som oppsto utover 2000-tallet, begynte arbeidstakerne å våkne.

Folk dannet uavhengige fagforeninger i høyt tempo, og det er nå over tusen foreninger i Egypt. Streiker har blitt dagligdags.

Ifølge forsker Kristian Takvam Kindt har disse fagforeningene på få år rukket å bli landets aller sterkeste sivile drivkraft.

– Spontane gatedemonstrasjoner og politiske protestbevegelser har hatt langt større omfang. Men fagforeningene har vist seg som en mye mer stabil faktor i det egyptiske sivilsamfunnet, forteller han.

– De er også langt bedre organisert.

Mangler demokratisk bærebjelke

Frie fagforeninger blir av mange teoretikere trukket fram som en bærebjelke i utviklingen av et demokratisk samfunn.

Særlig i europeiske og latinamerikanske land har fagbevegelsen sikret at brede demokratiske rettigheter har kommet hele befolkningen til gode.

Men for at det må skje, må den være med på å påvirke lovgivning og reformer av offentlige institusjoner i landet.

Dette skjer ikke i Egypt, understreker Takvam Kindt.

– De uavhengige fagforeningene er i så fall avhengige av sterke, disiplinerte føderasjoner som kan tale med én stemme. Forsøkene på å etablere et slikt overordnet forbundsnivå, à la blant annet LO i Norge, har i Egypt endte med konflikter og splittelser, forteller han.

– Bildet er derfor svært uoversiktlig.

På gyngende grunnlov

Den uavhengige fagbevegelsen trues på flere hold.

Tross en midlertidig svartelisting av landet fra FNs internasjonale arbeidstakerorganisasjon (ILO), har fremdeles ikke landets lovverk blitt endret slik at det anerkjenner full organisasjonsfrihet .

På papiret har fremdeles den statsstyrte føderasjonen ETUF monopol på fagorganisering. Innen mange sektorer kan heller ikke medlemmene melde seg ut. Den har dermed flere millioner medlemmer og en solid økonomi, blant annet plassert i eiendom og andre verdier.

– I offentlig sammenheng er det i hovedsak denne som blir lyttet til, selv om uavhengige fagforeninger og føderasjoner finnes, sier Takvam Kindt.

– I mangel på støtte står disse i fare for å bli undertrykket og forsvinne helt. Da mister man en mulighet for å kunne organisere arbeidstakerne på en god måte.

En kime til samarbeid

Selv om den egyptiske fagbevegelsen per i dag ikke ser ut til å bli den demokratiske bærebjelken den kan bli, ser Takvam Kindt imidlertid at bevegelsen allerede har en demokratiserende effekt.

For det første ved at de ansatte føler de kan jobbe for bestemte mål og få medbestemmelse over egen arbeidssituasjon, for det andre ved at de fagorganiserte utvikler en demokratisk bevissthet gjennom å samarbeide med andre om å nå disse målene.

– I motsetning til tidligere får fagforeningene gjennomslag for noen av sine mål. At arbeidstakere merker at de kan påvirke sine liv og samfunnet de lever i bidrar slik sett til en demokratisering, sier Takvam Kindt.

Grasrot-profilen bidrar også til at fagforeningene er en svært åpen møteplass. Sosialister, moderate islamister, salafister, kristne, liberale og helt apolitiske personer kan her møtes og samarbeide om temaer de er enige i.

– At fagbevegelsen, kan organisere på tvers av religiøse og politiske skillelinjer er et av dens største positive trekk. Dette er sjeldent i Egypt og kan på sikt bidra til å dempe den sterke polariseringen, understreker forskeren.

Holder seg små

En sentral årsak til at den egyptiske fagbevegelsen er forsiktig med å delta i politiske spørsmål på nasjonalt nivå, er de sterke og skiftende politiske konfliktene som har herjet i landet.

Å inngå politiske allianser kan dermed raskt slå hardt tilbake.

Kampen for ofte sårt tiltrengte endringer i lov- og regelverk som styrer arbeidslivet, blant annet forbedringer i forhandlingsmekanismene, lønnsstruktur, innføring av minstelønn og så videre, er det få som tar opp.

Ønsket om å stifte et eget arbeiderparti får også lite støtte.

Oppslutningen om fagforeningene begrenser seg foreløpig til små lokale slag om lokale lønns- og arbeidsforhold på hver enkelt arbeidsplass. Og siden noe trepartssamarbeid eller regler for ansattes medbestemmelse ikke eksisterer i det folkerike landet, er streik det eneste verktøyet som kan få eiere og lederskap til forhandlingsbordet.

– Selv om man på et strategimøte i en fagforening som jeg deltok på sa at man først og fremst ønsket endringer i den nasjonale lovgivningen, endte de raskt med å begrense seg til lokale spørsmål om lønns- og arbeidsforhold, forteller Takvam Kindt.

Liten tro på Sisi

Fagforeningsaktivister har både blitt arrestert og sagt opp, men det skjer foreløpig sjelden. Alt tyder likevel på at dagens regime, med Abdel Fattah al-Sisi i spissen, ønsker å styrke den gamle statsorganisasjonen på bekostning av den uavhengige fagbevegelsen, ifølge Fafo-forskeren.

Situasjonen kan derfor raskt bli forverret, tror han. Undertrykking kan imidlertid ha en boomerangeffekt på makthaverne.

– En følge av undertrykking, som man har sett blant annet på Sri Lanka, kan også bli at arbeiderbevegelsen blir mer ekstrem og voldelige konflikter oppstå, advarer Takvam Kindt, og peker på at mange av kravene som fagbevegelsen reiste i 2009 fremdeles ikke er blitt innfridd.

– Antallet streiker har vært relativt konstant under Mubarak, Morsi og Sisi. De bryr seg ikke om hvem som sitter i regjering. De ønsker bare å få sine krav i gjennom. Og når de ikke får det, ser det ut som om de vil fortsette å streike.

Referanse:

Kristian Takvam Kindt: Trapped outside politics: Egyptian independent unions’ democratising dilemma. Norwegian peacebuilding resource centre NOREF. Juli 2014.