Den Norske Antarktisekspedisjonen 1956–60 bød på både dramatikk og omfattende forskningsutfordringer. Glasiolog Torbjørn Lunde ser tilbake på en spennende tid.
Ekspedisjonsdeltakerne vinker farvel til fraktebåten som skal tilbake til Norge. (Foto: John Snuggerud, Norsk Polarinstitutt)
Antarktistraktaten
De 14 overvintrende forskerne under Den Norske Antarktisekspedisjonen 1956–60 var på en helt annen måte enn dagens forskere overlatt til seg selv. Det ble samlet inn mye forskningsdata i løpet av ekspedisjonen. I tillegg var ekspedisjonen med på å sikre Norge en fremtredende posisjon i fremforhandlingen av Antarktistraktaten som ble signert i desember 1959.
Da Torbjørn Lunde og 13 andre menn satte føttene på Dronning Mauds land i desember 1956, var det på høy tid.
Norge hadde i 1939 annektert det enorme landområdet i Antarktis, og for at kravet fortsatt skulle gjelde, var det på tide å vise tilstedeværelse på kontinentet. I 1957–58 foregikk dessuten Det 3. internasjonale polaråret.
Antarktisekspedisjonen dreide seg om norsk polarpolitikk – men også om forskning. Lunde var med som eneste glasiolog. Han målte bevegelser i ismassene og gravde grøfter for å finne forskjeller mellom snømengden i Antarktis sommer og vinter.
Norway Station
Opprinnelig skulle ekspedisjonen vare i to år, men ble utvidet til tre.
Norsk Polarinstitutt organiserte det hele, og basen ble plassert 35 kilometer inn fra kysten i Dronning Mauds land. Den fikk navnet Norway Station.
Glasiolog Torbjørn Lunde med snadde og teodolitt (vinkelmåleinstrument) i Dronning Mauds land. (Foto: Sigurd Helle, Norsk Polarinstitutt)
– Vi var ti mann som overvintret i to år. Sigurd Helle, som ledet ekspedisjonen, Torgny Vinje og John Snuggerud ble der i tre år. Meg bekjent har aldri noen overvintret sammenhengende i Antarktis i lengre tid, forteller Torbjørn Lunde (80), nå pensjonist, i Mandal.
– Sigurd Helle var kartmåler og fikk kartlagt store områder av Dronning Mauds land, fra 0-meridianen og helt til 20 grader øst. Forsyningsskipet som kom ned til oss etter to år, hadde med seg to Otter-fly og et eget flyteam på 12 mann som skrudde flyene sammen på isen. Disse flyene ble også brukt i kartleggingen.
I dag finnes både Torbjørn-knausene og Lunde-breen i Antarktis. Samtlige deltakere fikk steder oppkalt etter seg. Det unner vi nok gjerne forskere som under vanskelige omstendigheter fikk undersøkt både vær, geografi, breer, geologi, jordmagnetisme, tidevann og sydlyset.
Falt i sprekk
Den Norske Antarktisekspedisjonen 1956–60 utførte stort sett alt det Polarinstituttet hadde håpet på. Ekspedisjonen ble ansett som vellykket.
– Selv fikk jeg gjort en rekke målinger av hvor mye breene som dekker det meste av Antarktis, beveger seg, husker Lunde.
Ekspedisjonsleder Sigurd Helle måler jordmagnetismen. (Foto: John Snuggerud, Norsk Polarinstitutt)
Men uten dramatikk var ekspedisjonen ikke. Den var blitt utstyrt med to traktorer med beltehjul. De fungerte dårlig, siden det meste av tyngden var på bakdelen og traktorene stadig grov seg ned i snøen.
For å løse problemet når de skulle innover isen på en fem måneders ekspedisjon til Fimbulheimen, ble traktorene kjørt om natten når snøen var fast.
Men i den lave midnattsolen om sommeren var det vanskelig å oppdage bresprekker. En natt gikk det helt galt.
– Da vi skulle opp på selve innlandsisen, falt en av traktorene ned i en stor bresprekk, og jeg fikk så vidt kastet meg ut i tide. Traktoren ligger der fortsatt. En marerittopplevelse, minnes glasiologen.
Tøft var det også da Antarktis skulle kartlegges: – Når vi måtte drive oppmåling i 30 kuldegrader, frøs øyevippene fast til okularet på kikkerten.
Annonse
Vi kunne bare holde på noen minutter om gangen, før hele ansiktet måtte tines opp.
