– Det er lett å moralisere i ettertid. Men jeg synes det er mer interessant å se ting fra synspunktet til de menneskene som i 1940 ikke visste hvordan framtiden ville bli.
Det sier historieprofessor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo.
I boken Svik 1940? skriver han om Stortinget og dets ledelse, Stortingets presidentskap. I 1940 satt de alene igjen etter at både regjeringen og kongen hadde flyktet fra landet. Disse var fortsatt legale myndigheter, men de kunne ikke regjere i Norge.
Landet var okkupert av Nazi-Tyskland, og i de såkalte riksrådsforhandlingene fra juni til september 1940 forhandlet Stortingets presidentskap med tyskerne om en politisk løsning for Norge.
Her var de, og mange med dem, villige til å ofre både kongen og regjeringen.
– Dette er en lite ærerik episode i nyere norsk historie, ikke minst om vi sammenligner den med de stolteste øyeblikkene, som 1814, sier Sørensen.
Dommen i ettertid
I ettertid har flere fordømt handlingene til disse politikerne. Første aktør ut var Undersøkelseskommisjonen av 1945. Den ble satt ned etter krigen.
– Selv har jeg prøvd å se på dette uten å være moralsk fordømmende. Jeg har heller vært interessert i å forstå og forklare.
Sørensen kjenner norsk okkupasjonshistorie godt. Men i dette arbeidet har han lest enda mer, både tekster fra en mengde arkiver og flere andre kilder.
«De har latt oss i stikken»
– Leser du norske aviser fra sommeren 1940, er inntrykket ganske unisont: Krigen er slutt. Norge er ikke lenger i krig med Tyskland. Avisene var naturligvis underlagt tysk sensur. Likevel formidler de en stemning som bidrar til at vi bedre kan forstå dilemmaer og standpunkter sommeren 1940.
Øystein Sørensen har skrevet om Stortinget og ledelsen under den tyske okkupasjonen i 1940 i boka «Svik 1940?».(Foto: Privat)
I en leder fra Dagbladet i juni 1940 ble det for eksempel skrevet etter tysk diktat at «Kongen og regjeringen (…) har latt oss i stikken; vi må nå prøve å ordne oss uten dem.»
Heller ikke ledende politikere og jurister var tydelige i sine råd til Stortingets presidentskap.
Sørensen tror at stemningen i landet kan ha vært én årsak til at presidentskapet handlet som de gjorde. En annen kan ha vært utsiktene i Europa.
Kunne tyskerne vinne?
– Før krigen brøt ut i 1939, hadde Frankrike og Tyskland rimelig jevn militær kapasitet. Tyskland hadde brukt fire år på en utmattende skyttergravskrig mot Frankrike under første verdenskrig, uten å komme noen vei, sier Sørensen.
Men i juni 1940 ble Frankrike knust av Nazi-Tyskland på noen uker.
Annonse
– Det var helt utrolig. Og det skjedde akkurat mens Presidentskapet forhandlet om en avtale med de tyske okkupantene. De må jo ha tenkt at her var det en nokså bra sjanse for at Tyskland skulle vinne krigen. Da ville det uansett være uaktuelt at Norges regjering og kongemakt kom tilbake.
Samtidig: Hvis Tyskland ikke skulle vinne, ønsket de nok uansett å gjøre det beste ut av situasjonen mens okkupasjonen varte, tror Sørensen.
– De ville forsvare de norske, demokratiske institusjonene og prøve å unngå et rent nazi-styre. For å få til det var de villige til å ofre kongen og regjeringen.
Vidkun Quisling skulle ut av landet
Etter at Nygaardsvold-regjeringen flyktet i april, ble det såkalte Administrasjonsrådet opprettet. Tyskerne ønsket at dette skulle være en motregjering, men rådet insisterte på å være et rent administrativt organ for de okkuperte områdene.
Dette aksepterte tyske myndigheter så lenge krigshandlingene pågikk. Men etter at norske militære styrker kapitulerte, ville tyskerne ha en skikkelig regjering i Norge.
Fylkesmann og leder for Administrasjonsrådet Ingolf Elster Christensen med tysk minister (ambassadør) Curt Braüer (til venstre) og høyesterettsjustitiarius Paal Berg (til høyre).(Foto: Nasjonalbiblioteket)
Stortingets presidentskap godtok til slutt sommeren 1940 å be kongen og regjeringen om å gå av.
En av betingelsene var at Vidkun Quisling ikke skulle få være i nærheten av noen makt i Norge. Den tyske institusjonen Rikskommissariatet skulle dessuten avvikles og erstattes av en mer beskjeden institusjon.
En historie med kompromisser
Sørensen tror at også nordmenns erfaringshorisont spilte inn når de lenge trodde at de skulle få en avtale med tyskerne. Fra 1814 til 1940 hadde den politiske kulturen vært preget av kompromisser og forhandlingsvilje.
– Hver gang det var kriser og mulige konflikter som kunne eskalere, ble løsningene fredelige kompromisser. Dette var usedvanlig gunstig for Norge. Et eksempel er unionen med Sverige. Allerede høsten 1814 ble viktige deler av det som skjedde på Eidsvoll 17. mai, kompromisset bort.
Danmark hadde i 1814 gitt Norge til Sverige, noe som førte til protester, og en norsk grunnlov ble dannet. Da svenskene angrep samme sommer, ble krigen avsluttet før den hadde begynt. Kompromisset ble en union med Sverige.
Annonse
Dette var en fredelig og vellykket ordning helt til slutten av 1800-tallet. Nok en gang ble løsningen et kompromiss: I 1905 ble Norge selvstendig mot at de rev de nybygde grensefestningene mot Sverige.
– Det ble ikke avfyrt et eneste skudd. Og etter det har Norge og Sverige stort sett vært gode naboer. Problemet i 1940 var bare at Nazi-Tyskland ikke var Sverige.
En velvilje overfor Norge?
På denne tiden visste ingen i Norge hvor langt tyskerne var villige til å gå.
– Selv om nordmenn allerede sommeren 1940 visste at nazistene var antisemittiske, var det ingen som kunne forestille seg holocaust.
Ifølge Sørensen visste nordmennene at Tyskland var en brutal stormakt, men de mente likevel at det var mulig å komme til en ordning. De hadde også – i starten av invasjonen – opplevd å bli bedre behandlet enn for eksempel polakkene.
Stortinget med hakekorsflagg.(Foto: Nasjonalbiblioteket)
– Norske politikere mente at de kunne spille på denne velviljen overfor Norge. Men det hadde ingen rot i virkeligheten. Det fikk Norge merke etter hvert.
– Ikke gjør avtaler med bøller
Det skulle vise seg at avtalen Stortingets presidentskap trodde de hadde inngått med de tyske myndighetene i juni 1940, bare var foreløpig og ikke ble overholdt av tyskerne.
Hitler bestemte etter hvert at Vidkun Quisling skulle få styre i Norge. Dessuten skulle Riksrådet, som var ment å være en ikke-nazistisk norsk regjering som samarbeidet med tyskerne, få inn stadig flere representanter fra nazipartiet Nasjonal Samling.
Etter gjentatte forhandlingsforsøk ble det i september et endelig brudd. Den tyske okkupasjonen gikk over i et nytt stadium.
Sørensen mener at det er flere lærdommer å trekke ut fra denne delen av norsk krigshistorie. Én av dem er denne: Ikke inngå kompromisser med en motpart som ikke vil akseptere overordnede spilleregler.
Annonse
– Sverige var militært mye sterkere enn Norge i 1905, men de holdt avtalen. Det gjorde ikke Nazi-Tyskland. Det ser det heller ikke ut til at for eksempel Russland gjør i dag. Når man skjønner at man har med brutale bøller å gjøre, bør det sitte veldig langt inne å akseptere forhandlinger og kompromisser.
