Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalforeningen for folkehelsen - les mer.

– Klarer vi å forutsi demens, har vi kommet et godt stykke på vei, forklarer professor Farrukh Abbas Chaudhry til Sissel Falck-Jørgensen (Foto: Anne Elisabeth Næss)
– Klarer vi å forutsi demens, har vi kommet et godt stykke på vei, forklarer professor Farrukh Abbas Chaudhry til Sissel Falck-Jørgensen (Foto: Anne Elisabeth Næss)

Pårørende i møte med forsker: Hva er det med alzheimer?

Hun er pensjonist og pårørende. Han er en prisbelønt forsker og professor. Besøket på forskningslaboratoriet ved Universitetet i Oslo skulle bli en drømmedag for Sissel (78)

Publisert

– Jeg er så privilegert og heldig! Dette gleder jeg meg veldig til!

For snart ti år siden fikk Sissels ektemann, Finn, diagnosen alzheimer. De siste åtte årene har hun valgt å støtte demensforskning gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Nå venter Sissel på å møte en av demensforskerne som jobber med å knekke demenskoden.

Sissel Falck-Jørgensen smiler så det glitrer bak brilleglassene. Klokken nærmer seg 14.00 og det er like før den pensjonerte læreren skal få møte en demensforsker av kjøtt og blod.

Mange spørsmål

Sissel er spent og godt forberedt. Hun har reist fra Kolbotn i Akershus til Oslo og til Domus Medica der demensforsker og professor Farrukh Abbas Chaudhry jobber.

Og der kommer han. En smilende mann med briller og mørkt hår med gråstenk.

Noen minutter senere sitter Sissel og Farrukh og snakker engasjert sammen.

Pappa med demens

Farrukh Abbas Chaudhry er født i Pakistan og var seks år gammel da familien ankom Norge kald vinterdag i 1975. Siden har han bodd, studert og jobbet i Norge og tre år i USA.

Da Farrukhs pappa fikk kognitiv svikt, ble han boende hjemme hos Farrukh og familien hans helt til det siste.

– Vi er en storfamilie som bor i nærheten av hverandre, med brødre og søstre som kunne stille opp. For faren min tror jeg nok det å bo hos oss, med barnebarn og et hektisk hverdagsliv og oppgaver, gjorde at han følte han var til nytte. Kanskje bidro det til at han holdt seg ganske frisk lenge.

Sissel lytter interessert. Hennes Finn bor jo ikke lenger hjemme, men hun synes det virker som om han har det bra på sykehjemmet.

– Du vet. Jeg er en lydig og tålmodig mann som er lett å ha med å gjøre, pleier min mann å si, forteller Sissel.

Professor Chaudry forteller Sissel Falck-Jørgensen at en av de faktorene knyttet til demensforståelse han har vært mest opptatt av, er delirium. (Foto: Anne Elisabeth Næss)
Professor Chaudry forteller Sissel Falck-Jørgensen at en av de faktorene knyttet til demensforståelse han har vært mest opptatt av, er delirium. (Foto: Anne Elisabeth Næss)

Verdensledende forskning

Farrukh Abbas Chaudhry driver grunnforskning. Hans forskning foregår på et molekylært nivå. Det vil si at de leter etter endringer i signalstoff, proteiner eller celler i hjernen som forårsaker eller er knyttet til demensutvikling og som kan avsløre demens.

– Klarer vi å forutsi demens, har vi kommet et godt stykke på vei, sier Chaudhry.

En av de faktorene knyttet til demensforståelse han har vært mest opptatt av, er delirium. Folkelig sagt, akutt forvirring.

Delirium kan lede til demens, slik at ved å studere delirium, vil vi kunne forstå demens bedre.

Delirium- og demenssenteret som Chaudhry leder sammen med professor Torgeir Bruun Wyller, utforsker både hjernevæsker fra pasienter, hjerner til avdøde personer og mus med demens eller delirium i sitt arbeid.

En av Chaudhrys viktigste teorier dreier seg om at feil i nervecellesignalering er sentrale i demensutvikling og at proteinavleiringer i hjernen er et forsøk på å gjenopprette slik signalering.

En teori ikke så veldig mange andre ser på.

– Går du mot strømmen du da? spør Sissel.

– Ja, det kan man nok si. På dette området er vi verdensledende.

– Jeg synes jeg ser en nobelpris her!

Sissel ser bort på Chaudhry. Han smiler. – Takk, takk. Men det er vel å ta litt hardt i. Og nå har jeg vel pratet nok. Vil du være med ned på labben og se på forsøksmus med Alzheimer? Forskeren kikker bort på Sissel.

Sissel nikker. – Så klart! Det vil jeg gjerne.

– Det beste med å forske i Norge er at vi ikke er styrt av store medisinske firmaer, og at vi får lov til å leke litt. Det er helt nødvendig for forskningen, sier Farrukh Abbas Chaudhry. (Foto: Anne Elisabeth Næss)
– Det beste med å forske i Norge er at vi ikke er styrt av store medisinske firmaer, og at vi får lov til å leke litt. Det er helt nødvendig for forskningen, sier Farrukh Abbas Chaudhry. (Foto: Anne Elisabeth Næss)

Uvurderlige mus

Etter å ha skiftet fra topp til tå, og tatt på seg laboratorieantrekk, står Sissel og måper inne blant mange hundre forsøksmus.

Det er viktig å unngå smitte. Flere av burene er merket Chaudhry.

Mus som testes for forvirring og kognitiv svikt, beveger seg i små labyrinter. Andre mus løper på tredemølle for å finne ut om hard fysisk trening har effekt på demens.

Der er mus med angst og mus med depresjon. Babymus og voksne mus.

– Dette er jo helt fantastisk! Sissel smiler under munnbindet.

I tillegg til musene har Sissel også fått hilse på forskningsfrosker fra Sør-Afrika med egg som er spesielt egnet til demensforskning. (Foto: Anne Elisabeth Næss)
I tillegg til musene har Sissel også fått hilse på forskningsfrosker fra Sør-Afrika med egg som er spesielt egnet til demensforskning. (Foto: Anne Elisabeth Næss)

– Og nå må jeg bare spørre deg, Farrukh. Er du glad i mus?

Nå er det forskeren som smiler. Jo – han elsker mus. Og dyr generelt.

– Dette er nesten litt flaut, men på et tidspunkt hadde vi flere marsvin, to kaniner, en hane og tre høner hjemme hos oss.

Iført laboratorieantrekk får Sissel se på mus som blant annet testes for forvirring og kognitiv svikt. (Foto: Anne Elisabeth Næss)
Iført laboratorieantrekk får Sissel se på mus som blant annet testes for forvirring og kognitiv svikt. (Foto: Anne Elisabeth Næss)

Håp om å løse demensgåten?

Farrukh Abbas Chaudry har stort sett jobbet i Norge. Han mener Norge er et fint sted å være forsker.

– Det beste med å forske i Norge er at vi ikke er styrt av store medisinske firmaer, og at vi får lov til å leke litt. Det er helt nødvendig for forskningen, mener jeg. Ulempen med å jobbe i et lite land, er at miljøene er små, med færre fagfolk og mindre utstyr. Men jeg kunne ikke tenke meg å jobbe noe annet sted, og jeg er utrolig takknemlig for støtten fra mennesker som Sissel, sier han.

Og så, det Sissel selvsagt lurer på: om Chaudry har tro på at det er mulig å løse demensgåten og kunne kurere sykdommen. Hva vil det han har funnet ut, bety?

– Vi har sett på hjernevæsken hos pasienter med delirium og demens og funnet at de har endret innhold av betennelsesproteiner og aminosyrer i hjernen.

Aminosyrer er byggemateriale i alle levende celler.

– I våre musemodeller har vi oppdaget endringer i proteiner som påvirker signalene til nervecellene. Dette har gitt oss viktig innsikt i sykdomsprosessene. Sammen med oppdagelser fra andre grupper i verden vil dette gjøre det mulig å sette hele puslespillet sammen. Sammen vil vi helt sikkert løse demenskoden. Spørsmålet er bare når det skjer, sier Chaudry.

Sissel smiler.