– Toppledere er minst like store avvikere som rusmisbrukere.

Spissformuleringene kommer ofte og treffende når den 59-årige forskeren demonstrerer tverrfagligheten sin.

Han vet forresten ikke om det han driver med, kan kalles sosialantropologi lenger.

Det som startet med psykiatri, gled over i stoffmisbruk og prostitusjon, og ble til studier på arbeidsmiljø, organisering og ikke minst ledelse.

Selv mener Sørhaug at han uansett hele tiden har fulgt et spor.

– Miljøene jeg har studert, kan virke veldig forskjellige, men det er mange interessante likhetstrekk mellom dem. Derfor har det vært morsomt å jobbe med ledere, samtidig som jeg har kunnet jobbe med folk som lever på gata.

En dyktig rusbruker vet veldig godt hvor viktig det er å kunne snu seg fort rundt og prate seg ut av en situasjon. Han må hele tiden kunne improvisere. Han er dessuten god på å få andre til å gjøre det han vil at de skal gjøre.

– Parallellen til mange ledere er slående.

Å lede er å lide

Tian Sørhaug har selv vært leder. Først på Arbeidsforskningsinstituttet, deretter på Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo, hvor han nå er seniorforsker i halv stilling.

Den andre halve stillingen bruker han ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved samme universitet. Der skal han være med på å ruste opp fagets kompetanse på organisasjon og ledelse.

– Ledelse er ikke en rolle du bare vil trives i. Ledelse er også lidelse. Mye av dagens ledelseslitteratur fremstiller rollen for positivt. Det er mye ubehag i en lederrolle, slår arbeidslivsforskeren fast.

Selv har han bidratt med to bøker på feltet. Den siste, «Managementalitet og autoritetens forvandling» kom i 2004. Her analyserer han utviklingen av moderne ledelsesforståelse.

Han skisserer dilemmaer i grenselandet mellom makt og tillit, og hvordan ledere kan takle dette i en moderne kunnskapsøkonomi.

Noen må lede

Ifølge Sørhaug koker ledelse ned til én ting: Både bedrifter og samfunn trenger ledere, rett og slett fordi vi må ha noen som står for beslutningene. Enten de er dårlige eller gode. Som leder kroppsliggjør man en organisasjons orden og retning.

– Å være leder er å hengi seg til skjebnen. Du er en god leder når dine medarbeidere er gode. Hvis de er dårlige, hjelper det ikke at du er kjempegod. I den forstand forstår jeg disse høye lederlønningene.

– Som leder blir man jo ofte satt til helt umulige oppgaver. Har du flaks, får du det til. Hvis ikke går det rett ned. Ledelse er en høyrisikosport, noe mange undervurderer.
Forskningen på området kan blant annet summeres opp til at det ikke finnes én god måte å være leder på, mener Sørhaug.

– Ledelse er så innmari kontekstuelt og eksistensielt. Hele deg er involvert. Når du er leder, gjør du noe faglig, politisk og psykologisk på samme tid. God ledelse har ofte en karismatisk dimensjon.

– Samfunnsfagene har stort sett manglet et begrepsapparat for å beskrive disse dypt personlige aspektene ved sosiale prosesser.

Oppvokst i en bokhylle

Tian – eller Hans Christian, som det står på dåpsattesten – er en sann intellektuell. Ord og tanker er noe han hele tiden leker seg med. Litt det ene, litt det andre – og så brått en slående analyse.

Han vokste opp i en bokhylle i en bygård på Majorstuen. Mor var syerske. Far var en «vill» analytiker uten utdannelse som hadde gått i lære hos en kjent terapeut i 1930-årene.

Han drev praksisen hjemme, og Tian ble vant med å åpne døren for folk med psykiske problemer, den gang psykisk sykdom var mer belagt med skam enn nå.

Selv beskriver han det slik:

– Det var ikke egentlig et lykkelig hjem. Men det var et hjem som gjorde meg til en intellektuell, allerede som liten.

Både Ibsen og Freud sto i bokhylla. Men da han skulle studere, falt valget på matematikk.

– Jeg skulle ikke bli sånn som faren min. Slik tenkte jeg vel som de fleste unge gutter gjør. Dessuten beundret jeg matematikken og gjør det fortsatt. Den er så elegant, så estetisk. Men jeg kunne bare bli sånn passe god, og fant fort ut at det passet meg bedre å jobbe med mennesker.

– Slik støtte jeg på sosialantropologien. Men den var ikke så morsom. Da jeg etter hvert ble militærnekter og havnet på Dikemark som pleiemedhjelper, ble jeg der i tre hele år. Alt jeg har interessert meg for siden, oppsto egentlig der.

Det var omtrent på samme tid at samfunnsforskerne kastet seg over psykiatrien. Sosiologen Erving Goffman hadde skrevet sin banebrytende bok om totale institusjoner og ulike faser i pasientenes gradvise tap av verdighet.

Filosofen Michel Foucault ga oss «Galskapens historie» og stilte spørsmål om hvordan forestillinger om galskap skaper forestillinger om fornuft.

Rus med mening

Unge Sørhaug ble betatt. Tilbake på Blindern tok han sosialantropologi hovedfag. Han var preget av den nye måten å stille seg spørrende til verden rundt oss på, og han ble god til å snu og vende på det meste.

Slik ble Sørhaug satt til å evaluere rusinstitusjonen Hov i Land. Det gjorde ham interessert i rus og behandlingen av rus.

– På den tiden var man opptatt av å finne årsaken til at folk ruser seg. Utgangspunktet var at rus er meningsløst. Jeg bestemte meg for å snu det på hodet: Hva er så meningsfylt med rus, ettersom så mange ønsker å ruse seg til tross for at det er ødeleggende?

– Nesten ingen hadde til da forsket på selve rusen, hva folk opplever og søker i rusen. Dette er viktig å forstå for å drive behandling. Slik tror jeg at jeg var med på en del viktig forskning som utvidet konteksten for dem som behandler rusbrukere.

Man skulle kanskje tro det var kontroversielt å forske på meningen med å ruse seg. Men Sørhaug fikk erfare at det i samfunnsvitenskapene i 1980-årene var mer kontroversielt å forske på ledere.

– Det var ålreit å forske på dem som har det vondt og vanskelig. Avvik er jo et veletablert sosiologisk tema. Men positivt avvik, som ledere kan sies å være representanter for, var man ikke interessert i.

– Jeg fikk høre at man ikke kunne forske på ledere, fordi de ljuger hele tiden. Som om stoffmisbrukere, og folk flest, gjør noe annet!

Arbeid blir rus

Tian Sørhaugs sprang fra rusforskning til arbeidslivforskning opplevdes som stort da han tok det.

– Rus og arbeid står på mange måter mot hverandre. Jeg tror en av årsakene til at vi er redde for rus, er at du får gleden av noe uten å ha gjort deg fortjent til det. «Hvis bakrusen hadde kommet før rusen, hadde rusen vært en moralsk aktverdig tilstand,» er det en kar som har sagt.

Rusbrukere er ikke ansvarlige, de utsetter ikke behov. Det de gjør, står i skarp kontrast til den protestantiske etikken om å yte før du kan nyte.

Men akkurat som rusmisbrukerne blir avhengige av rusen, kan vi arbeidstakere bli mer og mer avhengige av arbeidet. Vi vil ha mer og mer av det, og arbeidslivet vil ha mer og mer av oss.

– Vi har bare sett begynnelsen på dette. Det kommer til å bli verre. Se på de unge gutta som flyr rundt omkring som små radiobiler med små greier i ørene sine som gjør dem online hele tiden.

– Håndverkeren som reparerte vaskemaskinen min her om dagen, han tok hele tiden imot beskjeder og nye oppdrag fra kunder mens han skrudde. Vi er blitt veldig fleksible, og vi er frie til å tilpasse arbeidet til vårt eget liv. Men til gjengjeld kan arbeidet ta nesten hele livet vårt.

Kan alltid gjøre mer

– Vi går fra et arbeidsliv hvor det har vært viktig å være «on time», til et arbeidsliv hvor det er viktig å være «online». Det flotte med «on time»-arbeidslivet var at etter åtte timer på jobb visste du at det var nok.

– Når du er «online» hele tiden, fins det ikke lenger noe som heter nok. Du kan alltid gjøre mer, og du kan gjøre det raskere og bedre.

Sørhaug tror framtidens klasseskille kommer til å dreie seg om hvem som har anledning til å oppleve frihet, til å være «off line».

– Før i tiden var det bare skipsredere som hadde en telefaks på hytta. Det var status å være tilgjengelig. I fremtiden tror jeg at de privilegerte blir de som best kan beskytte seg mot å være tilgjengelig hele tiden.

En sjenert ekshibisjonist

Tian Sørhaug elsker å snakke og fortelle, og er en mye benyttet foredragsholder:

– Det oppleves litt som ledelse, det er både behagelig og ubehagelig på samme tid. Jeg synes det er artig å gjøre «stunts». Men hvis et foredrag har vært vellykket og folk kommer bort til meg etterpå for å snakke med meg, kan jeg bli fryktelig sjenert. Det er jo ikke meg de snakker til, men et show som foregikk på scenen.

– Jeg kan veldig godt skjønne at mange akademikere kvier seg for å stå fram i mediene eller holde foredrag.

– Ta kona mi for eksempel (sosialantropologen Jorun Solheim, red.anm.) som er en minst like flink forsker som meg, ja kanskje ikke så lite flinkere. Hun hater det. Ikke alle må, vi er jo tross alt ikke en del av underholdningsbransjen!

– Samtidig tror jeg det er verdifullt at noen av oss bidrar på den måten også.
Akademikerlivet

Etter 20 år i instituttsektoren og ti år ved universitetet har Sørhaug godt grunnlag for å sammenlikne de to akademiske verdenene.

– På mange måter er det friere i instituttverdenen fordi du ikke har undervisning og et stort byråkrati. Men det er blitt mer anstrengende der, fordi du hele tiden må løpe etter penger.

– Hvis du er fast ansatt ved et universitet, er du mer ufri, fordi du er bundet opp til undervisningen, studentene og administrasjon. Men det er et individualisert liv. Hvis du fikser det, har du det fint, og du trenger strengt tatt ikke å samarbeide med andre.

Arbeidsmiljø er nærmest et fremmedord ved universitetet, mener Sørhaug:

– Så lenge du er ung, publiserer og er i vinden, har du ikke noe behov for støtte. Men hvis du begynner å bli sliten og sårbar, er det annerledes.

Et sterkt individualisert prestasjonspress uten et støtteapparat gjør at det er lett å utvikle personlige problemer, og ingen føler ansvar for å gripe inn.

Samfunnsfagenes seier

Som arbeidslivsforsker har Tian Sørhaug vært mye ute i arbeidslivet, både i det private og det offentlige. Etter mange år borte fra SV-fakultetet på Blindern kan han derfor betrakte samfunnsviterne med et friskt blikk. Det han ser, er ikke bare hyggelig.

– Samfunnsvitere kan være glad i å fremstille seg som svake, forfulgte og ikke respekterte. Jeg mener det er motsatt. Vi får kanskje ikke så mye forskningsmidler, men samfunnsfagene er nå nærmest allmektige i det norske samfunnet.

– De har vunnet hverdagsspråket, de har gått inn i folks allmenne forståelse av hvordan ting er.

– Når jeg for noen år siden var ute i arbeidslivet og snakket om en «organisasjon», tenkte folk på en tradisjonell linjeorganisasjon med ulike avdelinger. Nå tenker folk nyansert og reflektert på organisasjoner, nesten slik sosiologene gjør det. De snakker flytende om roller og relasjoner.

Sørhaug mener samfunnsfagenes og kanskje særlig sosiologiens posisjon gjør at man står i fare for å opptre som reduksjonister, slik mange naturvitere har gjort.

– I samfunnsfagene fins det en tendens til å redusere alt til sosiale relasjoner, og de er generelt dårlige på teknologi og ting. En gang var det banebrytende og nyttig å si at alt er relasjoner.

– En del samfunnsvitere tillater seg å definere alle andre fag. Det bør vi være forsiktige med. Vi bør heller se på våre fag som et fag blant alle andre. Samfunnsfagene identifiserer seg helt korrekt med en kritisk funksjon, men kritikken kan bli ukritisk, mener Sørhaug.