Hospice er en forholdsvis ny type institusjon i Norge. På hospicet er pasienter i livets siste fase.

Dette stiller helt spesielle krav til personalet, ikke minst til sykepleieren, som har den daglige omsorgen for pasienten i en så kritisk fase.

- I sykepleiefaget vil den personlige evnen til innlevelse - empati - ofte presenteres som svaret på spørsmålet i ingressen, sier Lisbeth Thoresen.

I doktoravhandlingen Empati og intersubjektivitet – en studie av hospicesykepleie beskriver Thoresen en nordisk hospiceavdeling og sykepleiernes arbeid nær den alvorlig syke og døende pasienten.

- Sykepleierens empatiske eller innlevende følsomhet gjør at hun forstår hvordan pasienten har det.

- På hospice vil pasientens alvorlige sykdom og døden som aldri er langt borte, på en særskilt alvorlig måte utfordre sykepleierens empati med pasienten. Jeg har ønsket å undersøke om forståelse kan utforskes, beskrives og snakkes om på andre måter enn som empati, forklarer Thoresen.

Alltid i relasjoner

Innenfor den filosofiske retningen som kalles fenomenologi er det stort fokus på hvordan vi er i stand til å forstå hverandre.

I begrepet intersubjektivitet tydeliggjøres det at det finnes andre veier til forståelse enn den empatiske innlevelsen.

- Intersubjektivitet er et samlende begrep for å beskrive hvordan mennesket alltid befinner seg i relasjoner til andre. Intersubjektivitet innebærer en grunnleggende innsikt om at før vi forsøker å forstå hverandre, er vi allerede forstående.

- Livet består av situasjoner, gjenstander og hendelser som vi til daglig omgås og forstår uten videre, sier Thoresen.

Hjemlig innredning

Intersubjektivitet, eller en forstående holdning til pasienten på hospice, kommer til syne på noen helt konkrete måter.

- Både den hjemlige innredningen og miljøet, og sykepleierens arbeid med å opprettholde hverdagens rytme og rutiner helt inn i døden, uttrykker en forståelse for at den døende pasienten har behov for tilhørighet, forteller Thoresen.

Hun forsøker å vise hvordan det kjente, det alminnelige, det konvensjonelle, rutiner og tradisjoner, i tillegg til pasientens kroppslighet, etablerer tilgangen til den andre.

- Pasienten er inkludert i et fellesskap – et fellesskap som gjerne har startet lenge før han eller hun kommer på hospicet.

Egne møbler, prat om hverdagslige ting og hjemmehygge kan virke banalt når mennesker ligger for døden, og Thoresen understreker:

- Mitt poeng er å minne om at det finnes noen bærende strukturer i livet, og at de er av en slik art at den andre blir synlig for meg – og jeg for ham.

Santkhansfeiring

Slik Thoresen ser det, eksisterer hospiceavdelingen i en spenning mellom tradisjonelle og kollektive verdier på den ene siden, og moderne, rasjonell tenkning på den andre.

- Tiltakende medikalisering og effektivisering kan true restene av de kollektive mønstrene, som lett kan forsvinne i kostnads- og nyttetenkning.

- Santkhansfeiring har nok liten påviselig lindrende effekt, men kan likevel ha betydning på andre måter, avslutter Thoresen.