Rundt åtte av ti pasienter på norske sykehjem har demens.

Et av de vanligste symptomene på sykdommen er sviktende hukommelse, men hele 90 prosent av demenspasientene på sykehjem har også atferds- eller psykiske problemer.

Medikamenter har ofte liten effekt. Tettere oppfølging fra personalet og mer personlig kontakt har derimot positiv effekt, viser forskning. 

Redde og sinte demenspasienter

– Det er mange ulike typer problemer innenfor dette symptomkomplekset, men aggresjon og agitasjon er en spesielt stor utfordring. Pasientene blir urolige og redde for omgivelsene, feiltolker ofte en situasjon og blir lett sinte.

– Når personalet skal stelle dem, kan de for eksempel tro at de blir overfalt, forklarer Oskar Heinz Sommer.

Han er overlege ved Alderspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Innlandet i Oppland og har akkurat avsluttet en studie på medikamentell behandling av demenspasienter med slike plager.

Studien har delvis blitt finansiert av “Program for klinisk forskning” i Norges forskningsråd. 

Mangler gode medisiner

Atferdsproblemene og de psykiske problemene er ikke bare en belastning for pasienten selv, men også for pårørende, medpasienter og personale.

Utagerende atferd, som slag og dytting, er ikke uvanlig og er en stor utfordring for personalet som ofte føler seg maktesløse, ifølge Sommer.

– Det første som må gjøres i slike situasjoner, er å finne ut om pasienten prøver å kommunisere noe med aggresjonen, om det finnes udekte behov. Kanskje er det tannsmerter eller noe så banalt som forstoppelse som gjør pasienten så sint, påpeker han.

Arkitektonisk tilrettelagte boforhold, nok rom til mosjon og sansehager og miljøterapeutiske tiltak som stabile, trygge rutiner er noe av det som prøves ut først. Når man ikke kommer i mål med miljøterapi, er neste skritt å behandle pasientene med medikamenter.

Utfordringen er ifølge Sommer at medikamentene ofte har liten effekt og samtidig alvorlige bivirkninger.

– I dag har vi ikke så mye å tilby pasientene av medikamentell behandling, og derfor er man på leting etter nye alternativer. Vår studie er et ledd i denne prosessen, forklarer han.

Overraskende funn

Sommer har prøvd å finne ut om legemiddelet Okskarbazepin som er beregnet på epileptikere, kan være et nytt alternativ. Innen psykiatrien brukes det allerede som stemningsstabiliserende og mot aggresjon.

103 pasienter ved 35 sykehjem i 12 fylker deltok i studien. De ble fordelt tilfeldig - randomisert - i to like store grupper, og mens den ene gruppen mottok medikamentet, fikk kontrollgruppen et placebopreparat, som altså ikke inneholder noen aktive virkestoffer.

Resultatene viste skuffende nok at medikamentet ikke hadde noen signifikant effekt. Det var likevel ikke det som overrasket Sommer mest.

Det viste seg nemlig at pasientene i placebogruppen opplevde nesten like stor bedring som gruppen som fikk medikamentell behandling. Etter åtte uker var 38 prosent i medisingruppen og 36,7 prosent i placebogruppen bedre.

Engasjement og kunnskap

– Dette er veldig interessant, spesielt med tanke på at bare én av de 103 pasientene har hatt samtykkekompetanse. Det betyr at de andre 102 ikke kan ha skjønt at de var med i en studie og dermed forventet en effekt, påpeker Sommer.

– Jeg tror forklaringen er at personalet har vært forpliktet til å følge opp pasienten tettere hver dag og dermed viet pasienten mer oppmerksomhet.

– Samtidig har personalet kanskje i større grad skjønt at pasientens aggresjon er en del av sykdommen, og dermed taklet det på en bedre måte, fortsetter han.

Personlig kontakt og tid

Overlegen trekker fram en annen studie som viser at fem minutter med personlig kontakt og oppmerksomhet annenhver time har effekt ved uro.

Funnene antyder også at man må komme bort fra ideen om at et medikament skal løse de utfordringene som atferds- og psykologiske symptomer skaper innen demensomsorgen, mener Sommer. 

– Et slikt medikament finnes ikke ennå. Og hadde det funnes et ideelt medikament som fjernet symptomene uten bivirkninger, ville jeg likevel vært skeptisk til å bruke det, siden det kan dekke over pasientens egentlige behov eller det pasienten ønsker å kommunisere.

– Det viktigste er engasjerte folk som har kunnskap og tid til å ta seg av pasientene, sier Sommer.

Lenke:

Forskningsrådets program: Klinisk forskning (KLINISKFORSKNING)