Det er stort behov for opplæring av personell og utvikling av tilbud som kan være reelle alternativer til familieomsorg også for eldre innvandrere, sier forsker Reidun Ingebretsen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Stort press på familien til eldre innvandrere med demens
Eldre innvandrere med demens kommer ofte sent i kontakt med hjelpeapparatet. Hvis de ikke får hjelp som er tilpasset språk, vaner og tradisjoner, øker presset på pårørende.
Demens rammer ikke bare enkeltpersoner, men også familien. Mange pårørende til eldre innvandrere med demens føler en sterk forpliktelse til å hjelpe. Denne innsatsen kan tære på kreftene når de samtidig har andre oppgaver knyttet til familie, barn og jobb.
Det finnes lite kunnskap om eldre innvandrere med demens her til lands. Det forskerne vet, er at innvandrerandelen i befolkningen øker. Når andelen eldre innvandrere øker, så øker også sannsynligvis andelen med demens.
Denne utviklingen fører til et økende behov for informasjon om og tilrettelegging av tjenester til disse menneskene og familiene deres.
I en ny rapport har forskere samlet erfaringer både fra eldre, pårørende og fra ansatte i ulike deler av helse- og omsorgstjenesten. De har intervjuet i alt 81 personer i Norge fra 23 land.
Ber om hjelp sent
Erfaringer fra denne og tilsvarende studier internasjonalt viser at hjelpeapparatet ofte kommer sent inn i bildet. Dette handler ifølge forskerne både om holdninger til demens og om hvor tilgjengelig hjelpeapparatet er.
‒ Dersom man ikke har noe begrep om demens, så har man lett for å forklare hukommelsessvikt med det å bli gammel, sier prosjektleder Reidun Ingebretsen ved Nova.
– Da er det jo ikke så mye å gjøre med det. Og om man da i tillegg har den oppfatning at det er familiens oppgave å hjelpe, så kan jo det føre til at pårørende hjelper mer og mer uten å problematisere det.
‒ Det kan også være tabuforestillinger om demens som gjør at dette ikke er et tema man ønske å formidle til andre. Utfallet er i begge tilfellene at man ikke ber om hjelp, noe som kan gå på bekostning av egne krefter og andre forpliktelser, fortsetter Ingebretsen.
Pårørende må følges opp
- Studien vår viser at det er stor variasjon når det gjelder oppfatninger om demens, både innad i, og mellom, ulike innvandrergrupper, understreker Reidun Ingebretsen. (Foto: Nova)
Forskerne konkluderer med at informasjon er viktig, både om demens og om tjenestetilbudet. Hvordan informasjonen formidles er også viktig og ikke minst at den kommer flere språk slik at den når ulike målgrupper. En viktig målgruppe for denne informasjonen er eldre og pårørende.
– Kommunikasjon er veldig viktig ved oppfølging fra hjelpeapparatet sin side i forlengelsen av en demensutredning.
Dersom den eldre får tilbud fra hjemmetjenester eller hjelp utenfor hjemmet, har de pårørende et behov for å vite hvordan tilbudet er tilrettelagt, og at det tar hensyn til den enkeltes språk, verdier og tradisjoner.
‒ Mange av de pårørende jeg har vært i kontakt med, var veldig tydelig på at de fortsatt føler et stort ansvar for den eldre selv om det offentlige hjelpeapparatet nå var involvert, forteller Ingebretsen.
Det offentlige har ansvar
I rapporten peker forskerne også på at det er viktig å følge opp familien og de pårørende i form av støtte og tilbud.
Tilrettelegging av pårørendeskoler og demenslinjer som man kan ringe til, med tilbud på ulike språk, er blant de tiltakene som foreslås i rapporten. Ifølge Ingebretsen handler det om å finne gode tiltak som kan gjøres mest mulig tilgjengelig for ulike grupper innvandrere. Her har kontaktpersoner og demens-team viktige oppgaver.
Sterk familieorientering bør ikke bli en sovepute for det offentlige.
Annonse
Ingebretsen understreker at selv om mange med innvandrerbakgrunn har tradisjoner for en sterk familieorientering og kommer fra kulturer hvor de føler en stor forpliktelse til å hjelpe, så bør ikke dette bli en sovepute for det offentlige hjelpeapparatet.
‒ Kanskje nettopp derfor er det ekstra viktig at hjelpeapparatet bør bestrebe seg på å gi individuelt tilrettelagte tjenester og at pårørende kan få hjelp til å finne balansen mellom den hjelpen de gir, og andre oppgaver de har.
‒ Denne gruppen er like opptatte av omsorgen for barna sine, jobben sin og for å ha muligheten til å delta i samfunnslivet som resten av befolkning, sier Ingebretsen.
