Hvem skal pleie 400 000 demente i et samfunn som også har mange oppgaver å ta seg av? Vi trenger både intens forskning og en backup-plan, mener nevroforsker. (Foto: Frank May, NTB scanpix)
Frykter 400 000 med demens i Norge
Demens kan bli en samfunnstrussel. 400 000 pasienter med demens i 2100 er så mange at det kan utløse sosiale kriser, sier nevroforsker Charalampos Tzoulis.
Ifølge Folkehelserapporten 2014 har Norge i dag cirka 70 000 mennesker med demens, og antallet vil øke sterkt i årene som kommer på grunn av økende folketall og høyere gjennomsnittsalder. Norge er ikke alene om å stå foran en slik utvikling, som henger sammen med økende gjennomsnittsalder i befolkningen.
Verdens helseorganisasjon har pekt ut kampen mot de nevrodegenerative sykdommene, som Alzheimers og Parkinsons sykdom, som en av de største helseutfordringene vi står overfor i årene som kommer.
Demens
Demens er en kronisk og ofte gradvis forverrende sykdom i hjernen som fører til tap av intellektuelle funksjoner. Når tilstanden inntrer i høy alder, brukes betegnelsen aldersdemens.
Alzheimers sykdom er den hyppigste formen for demens og utgjør 60–70 prosent av tilfellene.
Andre former for demens kan være en følge av andre hjernesykdommer (for eksempel Parkinsons sykdom og Huntingtons sykdom), eller demensen kan være en følge av alkoholmisbruk, vitaminmangel eller gjennomgåtte hjerneinfeksjoner.
– Parkinsons sykdom rammer cirka 2 prosent av alle over 65 år, og Alzheimers sykdom rammer 35–40 prosent av alle over 85 år. Hvis vi ikke finner en effektiv behandling mot disse og andre nevrodegenerative sykdommer, kan antallet pleietrengende pasienter om noen tiår bli så stort at samfunnet vil få store problemer med å løse oppgavene.
Det sier Charalampos Tzoulis, som er overlege i nevrologi ved Haukeland universitetssykehus og seniorforsker ved Universitetet i Bergen.
Med utgangspunkt i tallene fra Folkehelseinstituttet har han beregnet at Norge kan ha opp mot 200 000 pasienter med demens i 2040 og opptil 400 000 i 2100.
– Hvem skal pleie 400 000 demente i et samfunn som også har veldig mange andre oppgaver å ta seg av? spør Tzoulis.
Deltok på toppmøte
Tzoulis deltok nylig på World Dementia Councils (WDCs) første toppmøte i London. WDC ble stiftet under G8-toppmøtet i London i 2013, som et tegn på at verdens åtte ledende industrinasjoner vil ta opp kampen mot de nevrodegenerative sykdommene på bred front.
Industrilandenes politiske ledere hadde bedt forskerne si sin mening om hvordan kampen mot de nevrodegenerative sykdommene best kan føres i årene som kommer, og forskerne kom opp med en rekke råd som skal leveres tilbake til WHO og de politiske lederne.
Trenger bedre modeller
Charalampos Tzoulis deltok nylig på World Dementia Councils toppmøte, som er et ledd i G7-landenes satsing på å bekjempe de nevrodegenerative sykdommene. (Foto: Privat)
– Et av de viktigste forslagene er at vi må utvikle brukbare modeller av disse sykdommene. I dag har vi så å si ikke slike modeller, men det trenger vi for å kunne studere sykdommene og teste nye behandlinger, sier Tzoulis.
For folk som ikke driver med forskning selv, er det kanskje vanskelig å forstå hva som menes med sykdomsmodeller. Bakgrunnen er at det ikke er mulig å eksperimentere med mennesker på dette området, av etiske grunner. Derfor må forskerne isteden gjøre noe annet, som å eksperimentere med for eksempel cellekulturer eller forsøksdyr.
– Vi har brukbare modeller når det gjelder blant annet de hjerneslagene som skyldes blodpropper i et blodkar i hjernen. Der kan vi studere dannelsen av slike propper i musehjerner og følge med på hvordan musehjernen blir skadet omkring proppen. Vi har også lært oss å fjerne slike propper fordi vi kunne eksperimentere med dyr.
– Men når det gjelder Alzheimers og Parkinsons og de andre nevrodegenerative sykdommene, har vi ennå ikke noen god forståelse av hva som er årsaken til dem. Da kan vi heller ikke utvikle modeller og teste behandlinger.
– Derfor er dette en av de viktigste utfordringene vi står overfor på dette fagområdet: Vi må utvikle modeller som gjør det mulig å komme videre i forskningen vår, sier Tzoulis.
Annonse
Trenger også en backup-plan
Demensforskerne kom også med et annet og mer politisk råd til politikerne, forteller Tzoulis: Det er på tide å tenke på en backup-plan.
– Hva skal vi gjøre med det økende antallet demente hvis vi ikke finner effektive behandlinger før antallet pasienter er blitt så stort at pleien av dem blir en enorm belastning på samfunnet?
– I dag pleies demente eldre i Norge nesten utelukkende på institusjoner, men det klarer vi neppe hvis det blir 400 000 av dem. Da blir det kanskje nødvendig å tilbakeføre noe av omsorgen til familiene, slik det fortsatt er vanlig i en del land lenger sør i Europa.
– I så fall kan vi for eksempel begynne å forberede de som går i grunnskolen i dag, på tanken om at de må pleie sine eldre hjemme når den tid kommer, antyder Tzoulis.
En slik «tilbakeføring» av eldreomsorgen må ifølge nevroforskeren nødvendigvis medføre en rekke politiske tiltak. De som pleier en dement bestefar, bestemor eller ektefelle hjemme, kan for eksempel ha krav på delvis permisjon fra arbeidsgiveren, og det må staten gi støtte til.
– Kanskje det også går an å tenke seg at de pårørende hjelper til på eldreinstitusjonene, noe som er nærmest utenkelig i Norge i dag. Det er i det hele tatt på tide å tenke nytt når det gjelder omsorgen for de demente, sier Tzoulis.
