I demenslandsbyen De Hogeweyk uten for Amsterdam bor 152 personer med demens i boliggrupper utformet nesten som normale hjem. De har lett tilgang til uteareal, og kan bevege seg fritt ute og inne i landsbyen. Hjemlig stil, trivsel og hverdagsliv har erstattet institusjonspreg og kalde korridorer.

Beboerne bor sammen i grupper på 7–8 personer som er plukket ut etter lik livsstil. For eksempel kan de som måtte elske klassisk musikk eller hagestell, bli plassert sammen.

Pårørende kan komme og gå som de vil, og deltar som en del av driften. Et sosialt liv med 35 ulike klubber, pub, restaurant og teater tiltrekker seg også mennesker utenifra, og det er like mange frivillige hjelpere som ansatte som deltar i arbeidet.

Fra institusjon til bolig

Karin Høyland ved SINTEF Byggforsk følger og støtter arbeidet som nå pågår med å etablere tilsvarende boliger for folk med demens her i Norge. I 2014 startet et kompetanseprosjekt finansiert av Husbanken, der tre kommuner og den private utbyggeren Norske helsehus, deltar. Tanken har vært å utvikle et liknende botilbud i Norge, basert på de nederlandske prinsippene.

Oslo, Sandefjord og Arendal er med i arbeidet, og det knyttes mange spørsmål til konseptet. Blir tjenestetilbudet godt nok? Hvordan skal man rekruttere frivillige? Hvordan vil personer i ulike stadier med demens bli ivaretatt? Vil andre ta i bruk tilbudene i en slik “landsby”, og vil en slik landsby være et tilbud i tråd med norsk inkluderingspolitikk?

Høyland har tidligere jobbet med forskningsprosjektet “Fremtidens omsorgsplasser” i samarbeid med Porsgrunn kommune. Her ble det arrangert verksteder der deltakerne diskuterte ulike måter å tenke nytt om eldreomsorg på. Forskerene evaluerte i tillegg tilbud som allerede fantes, for å kunne ta med seg det beste fra disse over til nye prosjekter. Og det finnes allerede flere spennende og gode tilbud, viste evalueringen:

– To av byggene i Porsgrunn, Doktorløkka og Klyvesgate, er sykehjem og bokollektiv for personer med demens. Begge disse har gode tilbud med tilløp til det samme som i Nederland. Innbyggerne bor for eksempel i grupper der det blir tatt vare på individualitet og valgfrihet, sier Høyland.

Klyvesgate har et aktivitetssenter like ved, og dermed sosiale og kulturelle tilbud for de som ønsker det. Her er det kaffedrikking, loddsalg, kafé, bridgeklubb og revyinnslag. Slik blir botilbudet en integrert del av lokalmiljøet.

– Rollen vår som forskere blir å synliggjøre sammenhenger mellom bygg og hvordan bygningen påvirker hverdagen.

– Vi forsøker også å systematisere erfaringene for å øke kunnskapsnivået til de som skal i gang med nye løsninger, sier Høyland.

Oslo i gang med planlegging

Inger Lise Kjos som er spesialkonsulent i Sykehjemsetaten i Oslo kommune. Hun forteller at inspirasjon for det som skjer i Oslo nå er hentet blant annet fra De Hogeweyk: Sykehjemsoppholdet skal tilpasses så det blir så likt hjemmesituasjonen som mulig. Kjos leder prosjektet “Bedre hverdagsliv”.

– Når det gjelder sykehjem i gamle bygninger, prøver vi å endre på holdninger og driftsmodell. Vi legger vekt på at det skal være gjenkjennbare omgivelser for de eldre, at det kan være gode utearealer der det er mulig å vandre trygt. Flere av beboere på sykehjemmene kan ha problemer med å benytte seg av tilbud i lokalsamfunnet. Derfor trekker vi lokalsamfunnet inn i sykehjemmet, ved å etablere kafé, klubber, butikker, pub, restaurant og spa på sykehjemmet som også kan benyttes av lokalsamfunnet.

Kjos opplyser at Oslo er i gang med planlegge nybygging og etablering av landsbyer for personer med demens. Oslo-byråd Aud Kvalbein ønsker at Lille Tøyen på Oslos øsktant skal være det første utbyggingsområdet. Furuset og Mortensrud står dernest på lista.

Andre varianter

På Fosslia bosenter i Stjørdal kommune jobbes det etter prinsippet “smått er godt”, fordi man tror dette er den beste bosituasjonen for mennesker med en demenstilstand. Fosslia-landsbyen har fem små bogrupper og boliger der beboerne kan bevege seg fritt ut og inn. I tillegg finnes det et dagtilbud, og mulighet til å være sammen med både lamunger og katter. Kulturskoler og frivillige grupper er innom og spiller og underholder.

– Dette er en slags bygdevariant av demenslandsbyen i Nederland, sier Høyland.

– Tilbudet er bygget opp rundt høy kompetanse på demens, og demensteamet for hele kommunen er lokalisert her.

Endret tankegang

– Tilbudet i Nederland har ført til at man stiller spørsmål med det som bygges av nytt. Mens enkelte mener at en demenslandsby kan bli “en dyrehave”, tenker andre at dette er en mulig retning. At det tross alt må være bedre å bevege seg fritt i en landsby, framfor å gå rundt i en korridor på et sykehjem.

– Mange norske sykehjem er bygd med for stort fokus på at det er et medisinsk tilbud. De hjemlige kvalitetene og mulighetene til å kunne bevege seg fritt ute, har vært for lite vektlagt, sier Karin Høyland.

Hun mener at et godt tilbud for personer med demens først og fremst handler om tjenester som er tilpasset beboerne, men at de fysiske rammene skal støtte opp under et hverdagsliv med innhold og mening.

– Men man trenger nødvendigvis ikke en egen landsby for å høyne kvaliteten på det som bygges, men det er viktig å ta seg tid til å se på ulike alternativer og muligheter før det investeres i nybygg som skal stå flere tiår.