Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Eldre pasienter som blir innlagt på sykehus testes ofte med kognitive tester for å avdekke kognitiv svikt og demens.
Den viktigste årsaken til demenssykdommer er nemlig alder, og risikoen øker hvert år.
– Testene er viktige for den medisinske behandlingen, men måten de gjennomføres på kan gå utover verdigheten til pasientene, sier stipendiat Kariann Krohne ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Det er strid med helsevesenets uttalte mål om å sikre pasientenes verdighet.
Krohne har observert testsituasjoner, og intervjuet 18 geriatriske pasienter om hvordan de opplevde å bli testet.
En rekke sykehusansatte er også intervjuet.
Standardisert test
Dette er standardiserte tester, og de kjennetegnes ved at de har definerte og standardiserte prosedyrer for gjennomføring.
Terapeutene som gjennomfører testen følger også et fast manuskript.
Krohnes intervjuer viser at noen av pasientene var fortvilte og lei seg etter testen. Andre var lettet og stolte over hvordan de taklet testen.
Pasientene hadde ikke fått med seg terapeutens innledende presentasjon av testen.
For å unngå at pasientene skal bli stresset, så sier terapeuten ofte at hun bare skal stille noe spørsmål – ikke at det er en kognitiv test.
Problemet er at når pasientene får lite informasjon på forhånd, får de heller ikke med seg testens hensikt – før testen er over.
– En kvinnelig pasient mente for eksempel at det måtte være en Alzheimer-test hun hadde tatt fordi det var “sånne Alzheimers spørsmål” i den, sier Krohne.
Konsekvensen kan være at pasientene går rundt tenker på disse testene: Hva var dette? Hva var det jeg var med på? De vet ikke hva som nettopp skjedde.
Vondt verre
I mange tilfeller får pasientene bare korte tilbakemeldinger på hvordan testen gikk. Disse er ofte generelle og positive: ”Jeg synes du klarte deg bra, jeg.” Selv om alle i rommet vet at det ikke gikk så bra.
– Dette kan gjøre vondt verre, sier Krohne.
Annonse
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Hun sier at når pasienten ikke får vite resultatene av testen, begynner pasientene selv å spekulere på hvordan de gjorde det på testen.
– Dersom pasienten sitter igjen med en dårlig følelse – en følelse av at det ble gjort mange feil, så kan mangel på konkret tilbakemelding føre til pasientene blir usikre på sin egen kognitive funksjonsevne.
Går utover selvrespekten
– Disse testene utfordrer på mange måter selvrespekten til pasientene, sier Krohne.
Selv om testene er nødvendige for å få kartlagt den kognitive funksjonen, påpeker hun at man må være bevisst at testingen kan gå utover pasientenes følelse av verdighet.
Her har terapeuten et ansvar som testoperatør.
Kariann Krohne forsker på testing av eldre sykehuspasienter.
God informasjon
Studien viser at det er viktig at pasientene får informasjon om hvorfor de må ta testen. Og ikke minst må man sikre at informasjonen blir forstått av pasienten.
Et annet viktig spørsmål er hvordan testoperatøren kan være for å ta vare på pasientens verdighet etter en kognitiv test.
Ifølge studien er det om man kan klare å opprettholde pasientenes verdighet, hvis de vet hva testen handler om før den starter, et spørsmål som bør diskuteres nærmere i sammenhenger hvor det brukes standardiserte tester.
Begrensinger
Testene har også sine begrensninger, ifølge Krohne.
Annonse
De identifiserer funksjonsnedsettelse, men fanger ikke opp hvordan den enkelte pasient håndterer eller mestrer denne funksjonsnedsettelsen i hverdagen.
Selv om en pasient skårer dårlig på testen, kan det godt være at hun fungerer godt i hverdagen.
– En pasient som sliter med hukommelsen, kan være flink til å notere i kalenderen og dermed fungere godt med sine hukommelsesproblemer, sier Krohne.
