Men bak de såkalte superkartene skjuler det seg også en historie om feilslåtte analyser, manglende kvalitetssikring og kuriøse misforståelser. 

Hva visste egentlig vår store nabo i øst – og hva gikk galt?

Reprise på kald krig

Da pandemien nærmet seg slutten, var forventningene høye om at verden skulle vende tilbake til normalen. Men slik gikk det ikke. 

– Hvis noen den gang hadde sagt at vi skulle få en reprise på den kalde krigen, ville ingen ha trodd på det, sier Anders Kvernberg, bibliotekar ved Nasjonalbibliotekets kartsamling.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 føltes det som om det geopolitiske bildet ble dratt femti år tilbake.

– Plutselig handlet avisoverskriftene igjen om russiske atomvåpen, utvisning av ambassadepersonell og spionasje, sier Kvernberg.

En lang etterretningshistorie 

Dette er ikke første gang slike situasjoner har skapt overskrifter i Norge.

Kvernberg peker på en avisartikkel fra 1947, som forteller om hvordan representanter fra den russiske ambassaden kjøpte komplette sett med norske kart.

– Og da spør man seg: Hva skulle de med det? Hva foregikk egentlig?

Mellom 1945 og 1991 var det meste som skjedde bak jernteppet, et mysterium. Men ryktene var mange: historier om russere som fotograferte broer og telemaster, ubåter i fjordene og trålere med mistenkelige antenner.

– Jeg vokste opp på 1980-tallet nær en stor NATO-radiosender. Det var alltid de samme russiske trålerne som fisket akkurat der. Hva var det de drev med? undrer han.

Svaret kom først etter Sovjetunionens kollaps i 1991. Kvernberg forklarer hvordan den kaotiske situasjonen førte til at hemmelige sovjetiske kart begynte å dukke opp på loppemarkeder og i bokhandler i Øst-Europa. 

Kartene var merket med «Sekretno» – hemmelig – og bar preg av å være utarbeidet på høyeste militære nivå.

– Dette var ikke bare kart over Russland, men over hele verden: London, New York, Kina, Afrika – og Norge, forteller han.

Sovjetunionens kartleggingsprosjekt var gigantisk.

– Vi vet fremdeles lite om omfanget, men det er estimert at de produserte 1,1 millioner karttitler, som tilsvarer kanskje over én milliard trykte eksemplarer. Det er rett og slett enormt, sier Kvernberg.

Nasjonalbiblioteket har sikret seg mer enn 300 slike kart over Norge, og de gir et unikt innblikk i hvordan prosjektet ble gjennomført.

Hvordan kartlegger man hele verden i hemmelighet? Kvernberg forteller at mange av kartene bygget på åpne kilder. Norske standardkart, som M711-serien fra 1952–1988, var en viktig base.

– De sovjetiske kartene er ikke rene kopier, men manuelt omarbeidet til deres egne standarder. Kyrillisk skrift, nye farger og sovjetiske symboler er lagt til, sier han.

Men alt var ikke hentet fra åpne kilder. Kartene inneholder detaljer som må ha blitt innhentet gjennom avansert spionasje.

– For eksempel er mange av bruene i det sovjetiske kartet kodet med informasjon om materiale, lengde, bredde og bæreevne. Dette er ikke noe man finner i et papirkart – noen har vært der og samlet data, forklarer han.

Spionsatellitter 

Det er ikke bare detaljnivået i kartene som er slående – det er også hva de avslører.

Sovjet startet sitt satellittprogram i 1961, og på 1970-tallet hadde de utviklet teknologi for ortofotografi som revolusjonerte kartleggingen. Resultatet var kart i stor målestokk og kart som var svært detaljerte, spesielt i byområder.

Et eksempel er Oslo-kartet, hvor hele 193 såkalte objekter er markert, fra Slottet og Regjeringskvartalet til militærleirer og avisredaksjoner. Hvert objekt er fargekodet etter om det er administrativt, militært eller industrielt.

Det høye detaljnivået skapte overskrifter da kartene ble kjent i 1993.

– Avisene kalte dem for superkart og påsto at de hadde mer informasjon enn norske kart, forteller Kvernberg.

Feil og mangler

Etter å ha analysert kartene i detalj, avdekket Kvernberg imidlertid at mye av informasjonen var direkte feil. 

– Bruene er et godt eksempel. Bare 10 prosent av bruene er påført dimensjoner, og det er helt tilfeldig hvilke. Jeg fant en bru som var 600 meter for kort, og andre steder er bæreevnen feil. Hadde noen prøvd å kjøre stridsvogner der, hadde de havnet rett uti Mjøsa.

– I byene ser vi mange eksempler. En mur som kaster skygge, er tegnet som en stor bygning. En liten gangvei er markert som en europavei, mens selve Europaveien mangler.

Noen feil er nærmest komiske. 

– NRK Marienlyst er riktig markert, men navnet er totalt feil. På kartet står det «Bjørnstjerne radio- og tv-senter». Dette er trolig en sammenblanding med NRKs adresse, som er Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1. Hvordan de klarte å overse navnet NRK er, er et mysterium, forteller han.

Andre feil er mer kuriøse. 

– På Straumøya sør for Bodø har de tegnet inn en flyplass som aldri har eksistert, trolig fordi de har misforstått en gammel debatt om en ny flyplass i Nord-Norge på 1950-tallet. Den egentlige Bodø flyplass ligger på Herneshalvøya, og dette er kanskje grunnen til at de også har plassert enda en imaginær flyplass på det lille stedet Hernes ved Elverum.

Så hvorfor er det så mye feil? Kvernberg peker på flere mulige årsaker. 

– Det er åpenbart at informasjonen ikke er dobbeltsjekket. Det kan være at noen har levert ufullstendige opplysninger som bare er sendt videre uten kontroll. Og husk at disse kartene ble laget av GRU, det militære etterretningsorganet, som ikke samarbeidet med KGB. Rivaliseringen mellom dem kan ha bidratt til mange feil, sier han.

Det kan også dreie seg om bevisst desinformasjon. 

– Det kan være at norsk etterretning ga russerne feil opplysninger. Eller kanskje finnes det andre, bedre kart som er gradert på høyere nivå og aldri har blitt offentlig kjent.

Uansett årsak gir kartene likevel et fascinerende innblikk i Sovjetunionens enorme etterretningsapparat – og deres svakheter. 

– Jo mer vi undersøker dem, desto flere spørsmål dukker opp, sier Kvernberg.

For dem som er nysgjerrige, legger han til: – Alle kartene vi har fått tak i, er digitalisert og tilgjengelige på Nasjonalbibliotekets nettsider. Så hvis du vil se hva de visste om hjemstedet ditt, kan du ta en titt der.

Denne artikkelen er basert på et foredrag Anders Kvernberg holdt på Nasjonalbiblioteket høsten 2024.

Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Nasjonalbiblioteket:

"nasjonalbiblioteket" AND "partner"

• 

  Hvordan sang de på 1600-tallet?

• 

  I middelalderen var øst øverst på kartet – og folk trodde ikke at jorden er flat

• 

  Nå tekster kunstig intelligens norsk tale nesten like godt som et menneske

• 

  Nå skriver norsk-tamilene sin egen historie

• 

  Vibeke Løkkebergs ukjente dokumentar­film møter publikum etter 50 år

• 

  Nasjonalbiblioteket deler kunstig intelligens som skjøner norske dialekter og gjer tale om til tekst

Les flere saker fra Nasjonalbiblioteket her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemeld ing, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER