DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV nasjonalbiblioteket - LES MER.
Dette verdenskartet fra middelalderen kalles et TO-kart. T-ens vertikale strek er Middelhavet, T-ens høyre arm er Nilen, som skiller Afrika og Asia fra hverandre, og T-ens venstre arm representerer Egeerhavet som går over i Svartehavet og elven Don. Illustrasjon fra Etymologiae,1483.(Foto: Nasjonalbiblioteket)
I middelalderen var øst øverst på kartet – og folk trodde ikke at jorden er flat
Middelalderens verdenskart hadde et helt annet formål enn å vise land og hav nøyaktig. De skulle gi en kortfattet og visuell oversikt over Guds skaperverk. Og der var øst plassert på toppen.
– Selv om disse kartene ser enkle ut, byr
de på et vell av informasjon om hva man i middelalderen tenkte og visste om
verden, sier karthistoriker ved Nasjonalbiblioteket Benedicte Gamborg Briså.
TO-kart
Verdenskartene fra middelalderen kalles i dag TO-kart. Dette kommer av at de er
runde som en O med bokstaven T inni. O-en representerer det verdensomsluttende
havet, mens T-en markerer vannet som skiller verdensdelene fra hverandre.
– Den
gang kjente man i Europa til de tre verdensdelene Europa, Asia og Afrika. Amerika
visste man jo ikke om ennå, så verden ble ansett som tredelt, forteller Briså.
TO-kartet var en måte å vise den
runde kloden på. Det skapte en skole for hvordan man viste verden visuelt på et
flatt underlag.
– Det at folk før oss trodde at
jorden var flat, er feil. Det er en moderne myte fra 1700- og 1800-tallet, som
er blitt med oss fram til i dag, forteller Briså.
Det å være kartograf, å være spesialist på å utarbeide og tegne kart, var ikke
funnet opp ennå. Det samme gjaldt ordet kart. Verdenskartene i de
håndskrevne middelalderbøkene hadde derfor ikke noen fast betegnelse, de var
bokillustrasjoner som vanligvis ble tegnet av samme hånd som den som førte
resten av boken i pennen.
– TO-kartene
var ikke ment som praktiske verktøy for å finne fram – og absolutt ikke til å
navigeres etter. Målgruppen for TO-kartene var lærde boklesere, slik at de
skulle få et overblikk over verden og dermed forstå den bedre, forteller Briså.
Det
eldste TO-kartet
Tidlig
på 600-tallet var den lærde Isidore erkebiskop i Sevilla, helt sør i dagens
Spania.
I sitt verk Etymologiae sammenfattet han sin kunnskap om verden
– fra grammatikk, retorikk, matematikk og astronomi til helgener, engler,
medisin, juss, zoologi, skip, jordbruk og geografi.
Verket inneholdt også et
lite og skjematisk TO-kart. Dette er det eldste TO-kartet vi kjenner til i
dag.
Isidores original er
tapt, men hele verket, inkludert TO-kartet, har overlevd i mange håndskrevne
avskrifter fra middelalderen.
For Etymologiae fikk stor innflytelse i
Europa, fra da det ble skrevet tidlig på 600-tallet og ut 1400-tallet. Altså i
nesten 900 år.
Bare et
par tiår etter at trykkekunsten ble oppfunnet på midten av 1400-tallet, ble
Isidores Etymologiae trykket og utgitt flere ganger, med TO-kartet.
– Selv
om alle Isidore-kartene ble laget over samme lest, er de ikke nødvendigvis helt
like. Slik blir det jo gjerne når et verk blir skrevet av gjennom nærmere 900
år, sier Briså.
En
tredelt verden
Den
geografiske tredelingen av verden passet godt både med kristendommens
guddommelige treenighet og med forestillingen om at Noahs tre sønner Sem, Kam
og Jafet arvet og befolket hver sin verdensdel etter syndefloden.
Annonse
Verdensenheten var altså tredelt både i himmelen og på jorden.
På en
del av TO-kartene er Sem, Kam og Jafet skrevet inn i hver sin verdensdel. Slik
er det også på Isidore-kartet fra 1483: Sem var den førstefødte og fikk Asia,
den største verdensdelen. Betegnelsene semittiske folk og semittiske språk
kommer fra hans navn. Kam fikk Afrika og Jafet Europa.
–
De aller fleste TO-kartene har øst øverst. Årsaken var at de tok utgangspunkt i himmelretningen øst, der solen står
opp og den nye dagen begynner. Dette betyr imidlertid ikke at man
trodde at kloden har øst opp, bare at man vektla himmelretningen øst, sier
Briså.
Spor
i vår tid
Selv om vårt bilde av verden er helt
annerledes i dag, bruker vi fremdeles begreper som har sin opprinnelse i disse
kartene og middelalderens verdensanskuelse.
– Vannet som omkranser verden på TO-kartet, er kalt Mare Oceanum. Selv om vi ikke er sikre på den språklige
opprinnelsen, drar vi kjensel på det engelske ordet for hav, ocean, sier
Briså.
Den engelske måten å angi klokken på har
også sin opprinnelse i noe vi finner i det gamle kartet. På høyre side står det
Mer., som er kort for Meridies, det latinske ordet for
middag i betydningen midt på dagen.
– AM og PM, er forkortelser for før og etter Meridies, altså
før og etter kl. 12, når solen står på sitt høyeste. For oss som bor på den
nordlige halvkule, står solen da rett i sør. Dette har gjort at det latinske
ordet for midt på dagen også er blitt ordet for sør, forteller Briså.
Ordet orientering kommer fra latin oriens, som betyr oppgående. Solen står opp i øst, og å orientere seg betyr derfor egentlig å søke solens oppgang for slik å finne ut
hvor øst er.
– I dag har orientering mistet sitt
opprinnelige innhold. Nå betyr det ikke lenger å finne øst, men å finne ut av
hvor man er, sier Briså.
I
antikken kartla man verden, men det meste gikk i glemmeboka etter Romerrikets
undergang på slutten av 400-tallet.
Antikkens
kartkunnskap ble gjenoppdaget, men ikke før på 1400-tallet, etter tusen år.
Annonse
– Selv
om mye av antikkens geografiske kunnskap var glemt i Europa i middelalderen,
var ikke alt borte. Det man hadde, det bygget man videre på, og nye kart- og
kunnskaps-tradisjoner vokste fram, forteller Benedicte Briså.
Denne
artikkelen er basert på et foredrag Benedicte Briså holdt på
Nasjonalbiblioteket i juni 2024. Her kan du høre hele foredraget: Middelalderens verdenskart. Da øst var
opp.
Isidores Etymologiae
Det
finnes i dag rundt 1100 håndtegnede verdenskart fra middelalderen, og 900 av
dem står i håndskrevne bøker. 200 av disse 900 bøkene med verdenskart er
Isidores Etymologiae. At det har overlevd så mange som 200 eksemplarer
av Isidores verk viser hvor stor utbredelse det hadde.