Sammenhengen mellom overvekt og diabetes 2 har lenge vært kjent. Nå har forskere funnet ut at risikoen kan oppdages opptil 20 år før pasienten får diagnosen.  (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Sammenhengen mellom overvekt og diabetes 2 har lenge vært kjent. Nå har forskere funnet ut at risikoen kan oppdages opptil 20 år før pasienten får diagnosen. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Fastlegen setter heller nyttige enn riktige diagnoser

Mens vi som pasienter tror det finnes en riktig diagnose, er fastlegene opptatt av å finne diagnoser som gir heldige utfall.

Published

Nesten en tredjedel av fastlegenes pasienter har tilstander medisinen ikke har noen forklaring på. Slike tilstander omtales gjerne som diffuse lidelser.

Når fastlegen ikke vet hva det er pasientene har, hvordan bestemmer de seg da for en diagnose?

Dette var sosiolog Erik Børve Rasmussen interessert i å finne ut av. Han intervjuet derfor grupper av fastleger om hvordan de forholder seg til disse lidelsene, som også kalles medisinsk uforklarte plager og sykdommer (MUPS). MUPS er en samlebetegnelse for tilstander legene ikke har noen formelt anerkjent forklaring på.

Roteskuff for diagnosene

Felles for disse tilstandene er at pasientene opplever plager og symptomer, uten at legen finner såkalte objektive sykdomstegn ved hjelp av blodprøver, røntgen og MR. 

– Pasientene er ofte slitne, utmattede, eller har vondt i muskler eller ledd, men legen har ingen sterke medisinske grunner for å velge en diagnose fremfor en annen, forteller Rasmussen, som for tiden er stipendiat ved OsloMet.

– Du kan si at dette er en roteskuff, der de tilstandene som ikke passer inn ellers i systemet blir plassert, sier Rasmussen.

Eksempler på disse uforklarte plagene eller sykdommene er fibromyalgi, irritabel tarmsyndrom, ME og kronisk utmattelsessyndrom. Men forskeren understreker at det er stor uenighet om hvilke tilstander som faktisk bør regnes som medisinsk uforklarte.

Legene vektlegger konsekvensene diagnosene gir

Rasmussen fant ut at fastlegene bruker diagnosene for å få ting til å skje, enten for å få pasienten til å føle seg vel eller for å få Nav til å gi visse ytelser.

– Med andre ord er ikke diagnosen et svar på hva som feiler pasienten, men et redskap legen bruker for å hjelpe pasienten, understreker Rasmussen.

Legene er opptatt av hvilke konsekvenser de tror diagnosene får og velger diagnose basert på dette. De er gjerne uenige om hvilke diagnoser som fungerer til hva. De er alle opptatt av hva det å velge den ene eller den andre diagnosen fører til.

– Denne praksisen er stikk i strid med hvordan vi normalt tenker at diagnoser brukes innen medisin, konkluderer Rasmussen.

Diagnoser som døråpner i Nav-systemet

Rasmussen forteller at denne måten å bruke diagnoser på er på kant med den formelle arbeidsdelingen mellom Nav og helsevesenet. Fastlegen skal i utgangspunktet stille diagnosen ut ifra hva pasienten har, ikke ut ifra hvilken ytelse det skal utgjøre.

– Man kan argumentere for at det legene gjør, er problematisk og et brudd på den rollen de har i den norske velferdsstaten.

– På den andre siden er denne praksisen et uttrykk for omsorg for pasienter som faller mellom stolene i et byråkrati, påpeker Rasmussen.

Han tror at mange nok vil reagere på dette og mene at det legene gjør, er galt.

– Men det går også an å tenke at det er noe galt med våre forventningene til medisinfaget i praksis, sier forskeren.

Han understreker at legene han har intervjuet, var opptatt av ikke å lyve.

– De setter ikke diagnoser som åpenbart er gale. Det er heller sånn at ingen diagnoser er åpenbart riktige, og derfor velger fastlegene den de tror gir best utfall, forteller Rasmussen.

Sjokk for nyutdannede leger

Som pasienter har vi nok litt andre forventninger til hvordan leger bør opptre og hvordan diagnoser bør settes. Vi har en ide om medisin som objektiv, teknisk og vitenskapelig.

– Dette gjelder ikke bare oss pasienter. Mange fastleger får også et stort sjokk når de kommer rett fra medisinstudiet til stillingen som fastlege, forteller Rasmussen.

– En fastlege jeg snakket med kalte overgangen fra skolebenk til praksis for et sjokk. Som nyutdannede leger forventer de en mer ordnet verden enn den de faktisk møter.

Mange fastleger slutter etter kort tid, og en grunn til dette kan være at den biomedisinsk orienterte utdanningen de har tatt ikke på gode nok måter forbereder dem på den rotete virkeligheten de skal ut i, som fastleger, avslutter Ramussen.

Hør forskeren snakke om hva fastlegen gjør med medisinsk uforklarte plager og sykdommer i denne podcasten fra Viten + snakkis:

Referanser

Erik Børve Ramussen: Balancing medical accuracy and diagnostic consequences: dignosing medically unexplaines sympstoms in primary care.Sociology of Health and Illness. 2017. Sammendrag.