– Mange med ADHD opplever god nytte av medisiner, men oppfølgingsstudier og metaanalyser kan ikke dokumentere en tydelig langtidseffekt. Det er derfor grunn til å følge med, både på forekomst og behandling, sier Heidi Aase i Folkehelseinstituttet til forskning.no.

Får barn og unge med ADHD for mye medisiner?

En ny amerikansk studie konkluderer med at barn og unge med ADHD ikke overmedisineres. Men norske leger er kritiske til hvordan vi medisinerer her i landet. Barn og unge må følges bedre opp, mener de.

13.2 2018 05:00

Antallet barn og unge som bruker medisiner mot ADHD har økt de siste årene.

Vi ser ofte i medier og sosiale medier at både foreldre og klinikere uttrykker skepsis til medisinering av ADHD.

Om det er enighet om at barn med ADHD skal medisineres, kommer an på hvem du spør, mener Heidi Aase som er avdelingsleder for Barns helse og utvikling ved Folkehelseinstituttet.

Men: 

– Blant klinikere og forskere som kjenner fagfeltet, er det stor grad av enighet om at barn og unge med ADHD bør få medisiner dersom de har nytte av det, sier hun.

Medisiner skal være andrevalget


Heidi Aase er avdelingsdirektør for Barns helse og utvikling ved FHI. (Foto: Folkehelseinstituttet)

Aase understreker at retningslinjene fra Helsedirektoratet sier at medisiner skal være andrevalget som behandling hvis såkalte atferdsrettede og psykososiale tiltak ikke hjelper.

Eksempler på slik hjelp til barn og barnefamilier kan du lese mer om på ADHD Norge sine nettsider.

Selv om medisiner bør være andre valget, tyder en FHI-rapport fra 2016, som Aase har vært med på å lage, på at 80 prosent av barn som har fått en ADHD-diagnose av spesialisthelsetjenesten, har fått minst én resept på ADHD-medisin.

Det er med andre ord vanlig å få medisiner hvis du har ADHD.

– Studien bør berolige folk om medisinering

Både i USA og i Norge er noen bekymret for at for mange barn får ADHD-medisin.

Nå har forskere ved Columbia University Medical Center gjort en stor studie der de har undersøkt hvilke medisiner som er skrevet ut til seks millioner barn og unge. De ville finne ut om tallene er høye sammenlignet med hvor mange som antas å ha diagnoser som ADHD.

Ut ifra dette regnestykket ser det ikke ut til at det blir skrevet ut for mange resepter på medisiner mot ADHD, ifølge forskerne.

– Funnene våre samsvarer ikke med inntrykket av at barn og unge blir overmedisinert, sier en av forskerne, Ryan Sultan, i en pressemelding.

Studien deres viser at det ble skrevet ut mest medisiner som behandler ADHD til eldre barn og mest antidepressiva til unge voksne.

Dette stemmer godt med når i livet det er typisk at tilstandene gjør seg gjeldende, mener forskerne.

– Resultatene kan berolige de som er bekymret for at det skrives for mange resepter på psykiatrisk medisin til barn og tenåringer, sier Sultan i pressemeldingen.

Hvem bør få medisin?

Også her i Norge vet vi at det ikke skrives ut mer medisiner enn det settes diagnoser, ifølge tallene fra Folkehelseinstituttet.

Men selv om disse tallene stemmer overens med hverandre, vil nok noen mene at dette er et sidespor til debatten – i hvert fall i Norge.

Mer sentrale er spørsmål som: Blir diagnosen satt på de rette personene og bør de i det hele tatt ha medisiner?

Nylig gikk de to legene Charlotte Lunde og Henrik Vogt kritisk ut i Tidsskriftet for den norske legeforeningen. De trakk blant annet fram en studie som er gjort over flere år og som tyder på at medisinering av ADHD hadde god effekt i starten, men ikke på lang sikt. Saken ble blant annet omtalt i Bergens Tidende.

– Vi ønsker en debatt om dagens praksis, som vi mener hviler på en uberettiget tro på medisiner, sier Lunde.

Samtidig understreker hun at hun har sett mange barnefamilier ha nytte av ADHD-medisin.

De to legenes bekymring er at barna som får diagnosen ADHD, som skal følges opp årlig, bare følges opp av fastlegen. De blir ikke systematisk undersøkt på nytt av spesialist for å finne ut om tilstanden har forandret seg, noe den kan gjøre etter hvert som man blir eldre.

Kanskje noen av de som har gått lenge på medisiner, kan slutte med disse.

En dansk studie fra 2017 tydet dessuten på at foreldrene som fikk opplæring, kan hjelpe både seg selv og et barn med ADHD i stor grad.

– Grunn til å følge med

Heidi Aase i Folkehelseinstituttet ser at det er uenighet om barn med ADHD bør gå på medisiner, men hun mener at diskusjonen kan virke preget mer av bestemte standpunkter og holdninger enn av dokumenterte påstander og forskning.

Det er også grunn til å tro at det er litt ulike holdninger til både ADHD-diagnosen og til medisinering – også blant klinikere i spesialisthelsetjenesten, forteller hun.

Det lite sannsynlig at vi generelt sett gir for mange barn diagnosen ADHD, mener Aase. Det holder seg nemlig nokså jevnt på landsbasis hvor mange som får diagnosen. Men det er stor forskjell på tallene i landets ulike fylker, ifølge rapporten til Aase og kollegaene, ADHD i Norge – en statusrapport. 

Nå jobber de med en studie der de har gått gjennom grunnlaget for diagnosen i flere hundre saker over hele landet. Selv om resultatene ikke er publisert ennå, kan de foreløpig se at det er stor variasjon i hvordan utredningen av ADHD er dokumentert i pasientjournaler.

– Dette reflekterer muligens også en stor variasjon i praksis. Helsedirektoratet har gitt ut en nasjonal retningslinje for utredning og behandling av ADHD. Det er grunn til å tro at ikke alle i spesialisthelsetjenesten benytter denne, sier Aase.

Hun tror heller ikke at medisiner er ufeilbarlige som behandling av ADHD og trekker i likhet med legene Lunde og Vogt fram større studier om virkningen av ADHD-medisiner.

– Mange med ADHD opplever god nytte av medisiner, men oppfølgingsstudier og metaanalyser kan ikke dokumentere en tydelig langtidseffekt. Det er derfor grunn til å følge med, både på forekomst og behandling, sier Aase til forskning.no.

Forskjeller mellom Norge og USA

I USA regner forskerne med at omtrent ett av 12 barn, altså 8,3 prosent har ADHD-symptomer. I Norge har vi tall på hvor mange som er registrert med en diagnose, og disse tallene ser annerledes ut:

Fra 2008 til 2013 var 4,3 prosent av gutter og 1,7 prosent av jenter registrert i Norsk pasientregister med diagnosen ADHD, viser en rapport som Heidi Aase har vært med på å lage.

Hun og de andre forskerne brukte dessuten opplysninger om barn i Mor og barn-undersøkelsen for å se om barn har stabile symptomer fra førskolealder til tidlig skolealder.

Hvis treåringer scorer høyt på ADHD-symptomer, er sannsynligheten større for at de scorer høyt også når de er åtte, viser rapporten.

At Norge har færre som er diagnostisert med ADHD enn USA har, kan blant annet komme av at diagnosekriteriene er litt strengere her, ifølge Aase.

I Norge brukes diagnosesystemet som er gitt ut av Verdens Helseorganisasjon, mens USA bruker systemet fra den amerikanske psykiaterforeningen.

I WHO sitt system heter diagnosen Hyperkinetisk forstyrrelse og ikke ADHD. Selv om symptomlisten er tilnærmet lik i de to systemene, må flere symptomer være til stede, ifølge WHO-systemet. Det gir litt andre utslag for hvem som får diagnosen og medisin.

– Det er nok vanligere å hoppe til medisiner raskere og lettere kombinere medisiner i USA enn vi gjør i Norge, sier psykologspesialist Geir Øgrim ved Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk i Østfold. Han utreder ADHD og forsker på medisineringen. Øgrim leder også fagrådet i ADHD Norge.

Medisinering i USA


Psykologspesialist Geir Øgrim utreder og forsker på ADHD.

Øgrim og kollegaene forsker på hvordan EEG-aktivitet i hjernen, med og uten ADHD-medisin, for eksempel kan si oss noe om hvem som har nytte av medisinering og hvem som ikke har det.

Medisiner virker nemlig ikke for alle som har fått diagnosen.

I forskningsprosjektet sitt tester Øgrim og kollegaene EEG-aktiviteten i hjernen til barn og unge med ADHD mens de løser oppgaver, både med og uten medisin. De har kommet fram til flere forhold i EEG- og testresultater som skiller mellom de som senere viser seg å ha nytte av medisin og de som ikke har det. 

Han understreker at dette er forskning som må gjøres på flere personer før det er mulig å trekke noen konklusjoner.

Det sies at en positiv effekt av medisiner oppleves tydelig for personer med ADHD.

– Det er noen som synes det er tydelig. Noen sier at oppgavene vi ga dem, var mye enklere og mye mindre kjedelige da de hadde tatt medisiner, sier han til forskning.no.

– Kan de ha opplevd en effekt som ikke skyldtes medisinen?

– I kortere perioder kan det være en viss placeboeffekt – at pasienten ønsker seg veldig at det skal virke. Eller motsatt: at hun ikke vil det skal virke. Men det er mange som får tydelig god effekt med en gang de begynner med medisiner, sier Øgrim.

Kan du eller barnet bli feildiagnostisert med ADHD?

Øgrim og kollegaene jobber også med den samme EEG-metoden for å finne tegn i hjernen som kan være med å avgjøre om en person har ADHD eller ikke. Slikt brukes i dag ikke i utredning av ADHD.

– Diagnoser i psykiatrien baserer seg i dag på utviklingshistorie og rapporterte symptomer. Det gir nokså stort rom for skjønn, sier Øgrim.

Det er fastsatt 18 symptomer som dekker ulike problemstillinger som for eksempel oppmerksomhetsvansker.

Det er en lege eller en psykologspesialist som blant annet gjør et såkalt klinisk intervju med den som skal utredes, og i tillegg stiller hun både lærere og foresatte spørsmål om henne for å finne ut om atferden er innenfor normalen.

– Så skal pasienten svare på tilsvarende spørsmål og så sammenligner vi med spørreskjema-svar fra personer som ikke har ADHD. I tillegg observerer vi barnet i ulike situasjoner og tester gjerne generelle evner og oppmerksomheten, sier Øgrim.

I tillegg må de utelukke at personen kan ha mangelsykdommer, epilepsi eller en annen psykiatrisk diagnose eller utviklingsforstyrrelse som forklarer symptomene.

– Traumer, mobbing, vold og overgrep kan noen ganger gi symptomer som minner om ADHD, sier Øgrim.

Normal atferd i for stor dose

Et vesentlig spørsmål er om problemene er så store at de plager den det gjelder, omgivelsene eller begge deler.

– Symptomene som pasienten og de rundt opplever, skal være over en viss terskel og de skal skape betydelige problemer for ham selv og omgivelsene – og symptomene skal ikke kunne forklares med andre forhold, sier Øgrim.

Men han understreker at det er en del skjønn i sving i en ADHD-utredning.

Så hvor går grensen mellom et normalt, hyperaktivt rotehode eller en som er umoden for skolen – og en ADHD-diagnose?

– Er diagnostiseringen ikke standardisert nok?

– Dette er vi veldig opptatt av – hva som er normalt og hva som ikke er det. I ADHD og såkalt ADD handler det jo dessuten om normal atferd som er til stede i for stor grad.

Desemberbarna – de eneste som kan tolkes feil?

Fra forskningen vet vi at det Norge er flere som får ADHD-diagnosen blant barna som er født sent på året, sammenlignet med de som er født tidlig.

Men vi vet også at det er store variasjoner i modenhet og hjernens utvikling blant seksåringer.

–  Dermed kan det være forskjeller i hvor mye de barna som er født sent på året og ennå ikke er fylt seks år, klarer å sitte i ro og innrette seg etter faste regler på skolen, sa FHI-forsker Kari Furu til forskning.no da vi skrev om saken.

Kanskje kan lav alder og skoleumodenhet feilaktig tolkes som ADHD-diagnose?

– Selv om et barn i seg selv er litt umodent og urolig og født sent på året og sliter mer med konsentrasjon og tilpasning enn de som er født tidlig på året, skal det jo likevel gjøres en grundig vurdering før diagnosen settes, sier Øgrim.

Han tror det kan være enkelte som ikke burde hatt ADHD-diagnosen. Men kanskje er ikke denne gruppa den eneste som kanskje kan tolkes feil. 

– Men så kan det også være januarbarn som flyter på alder og modenhet, og som ikke blir fanget opp, sier Øgrim, som selv tror at de som utreder som oftest klarer å se om barnets problemer er uttrykk for ADHD eller ikke.

I tillegg er det en mistanke blant forskere om at jentene og guttene som har såkalt ADD (diagnose i det amerikanske diagnosesystemet; ADHD uten hyperaktivitet, journ.anm.), kan gå under systemets radar.

– En som er synbar og hørbar, blir nok fortere oppdaget, og det tror jeg gjelder begge kjønn. Det er gjerne de med hyperaktivitet som skaper problemer i klasserommet, sier Øgrim.

– Jeg pleier å understreke at det finnes ADHD blant jenter, og det finnes definitivt ADD blant gutter. Men det kan være at noen tenker: Han er jo ikke hyperaktiv, så da er det bare  oppmerksomhetsvansker og ikke ADHD, sier Øgrim.

Referanser: 

G. Øgrim mfl: Single-dose effects on the P3no-go ERP component predict clinical response to stimulants in pediatric ADHD. Clinical Neurophysiology, Oktober 2016.

G. Øgrim mfl: Predicting the clinical outcome of stimulant medication in pediatric attention-deficit/hyperactivity disorder: data from quantitative electroencephalography, event-related potentials, and a go/no-go test.  Neuropsychiatric Disease and Treatment, Februar 2014

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Annonse