Barn trenger vanligvis ikke noe pedagogisk program for å trene på samvær, mener forsker. – Barn finner ut av hverandre fra toårsalderen av. De leser hverandres intensjoner, ønsker og opplevelser. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
– Voksne styrer for mye i barnehagen
– Det voksne ofte tolker som støy og uro, er barnas måte å kommunisere på, mener forsker, som vil avvikle pedagogiske tiltak.
– De siste 10-20 års barnehagepedagogikk begrenser ofte barnas spontane og umiddelbare måte å være sammen på, mener Dag Øystein Nome.
Han disputerte nylig for doktorgraden sin ved Universitetet i Agder (UiA).
Nome har gjort observasjoner i to barnehager hvor han undersøkte de yngste barnas ordløse samvær. Han observerte til sammen 30 barn under tre år i flere omganger.
– Barn i toårsalderen fører ikke dype samtaler, men de er i stand til å skape meningsfulle hendelser og samvær seg imellom før verbalspråket er fullt utviklet. Barna kommuniserer blant annet ved hjelp av rytmer, lyd og ulik bruk av stedet der de befinner seg, sier Nome.
Tingenes tale
Også lekene i barnehagen har en rolle i kommunikasjonen mellom barna.
Dag Øystein Nome er universitetslektor ved Universitetet i Agder. (Foto: UiA)
– Tingene skaper fellesskap og forbindelser mellom barna. Tingene ser ut til å fungere som døråpnere eller inngangsbilletter til relasjoner mellom dem. De lærer seg for eksempel tidlig at det ofte er nødvendig å få tak i den riktige tingen for å bli med på leken, sier Nome.
Når en gruppe barn sitter i en ring med hvert sitt lekedyr i hånden, får nye barn tilgang til aktiviteten ved å finne sitt eget dyr av samme type. Deretter lar de dyret krype inn i kretsen først mens de selv følger etter.
Andre eksempler på bruk av ting er når en gutt kjører rundt på gulvet med en lekebil. Han tiltrekker seg en annen gutts oppmerksomhet som straks finner en annen bil av samme type og kjører etter. Snart er de to sammen i leken.
Barnas ulike måter å kommunisere og samhandle på kaller Nome barnas sosiale handlingsrepertoar.
– Barnas sosiale handlingsrepertoar dreier seg om å øve på å nærme seg hverandre, men det hemmes gjerne i voksenstyrt lek hvor målet egentlig er å lære noe. Barna må få enda mer tid til å være sammen uten voksenregi. Vi trenger ikke å forvente at leken skal være nyttig og lærerik. Det kan være andre hendelser som er viktig for at barna opplever mening og personlig utvikling der og da, sier Nome.
Nome retter et kritisk søkelys mot barnehagens pedagogiske ambisjoner og strenge ordenskultur. Han stiller spørsmål ved om det gis nok rom for barna til å utfolde seg.
– Det voksne ofte tolker som støy og uro, kan for barna være en viktig kommunikasjonsform. Barnehagepersonalets intensjon om å skape orden, ro og pedagogisk framdrift, kan komme i konflikt med det som er aller mest verdifullt for barna, nemlig samtalen og samværet dem imellom, sier Nome.
Selv om Nome er kritisk til noe av praksisen i barnehagene, ønsker han på ingen måte å avvikle barnehager.
– Jeg vil bidra til å modifisere den pedagogiske inngripen i barnehagen. Jeg vil ha mindre av de fleste former for standardising, og jeg er imot et styringsregime som for eksempel ønsker mer bruk av tiltak som tidlig innsats og andre målrettede programmer. Det er uheldig med standardisering og for mye voksenstyring av hverdagen til de yngste barna, sier forskeren.
Annonse
Han nevner kartleggingsverktøy som «tras» og «Alle med» og programmer som «Steg for steg», «De utrolige årene» og «Være sammen» som eksempler.
– Jeg ønsker mindre bruk av alle opplegg som fastsetter standardiserte eller manual-lignende måter å arbeide på og som stjeler tiden fra lek og barns naturlige hverdagserfaringer, sier Nome.
Ifølge Nome trenger vanligvis ikke barna noe pedagogisk program for å trene på samvær.
– Barn finner ut av hverandre fra toårsalderen av. De leser hverandres intensjoner, ønsker og opplevelser. Jeg håper forskningen min bidrar til at barnehagene kan drives enda mer på barnas premisser. Jeg vil at barnehagen skal legge enda mer vekt på barnas umiddelbare og spontane væremåte, sier Nome.
Doktorgraden er delvis finansiert av Foreldreutvalget for barnehager og grunnopplæringen (FUB og FUG) og er en del av et større forskningsprosjekt ved UiA fra 2013 til 2015 kalt «Hele barnet – hele løpet».
Referanse:
Nome, D.Ø.: De yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar – slik det kommer til uttrykk i norske barnehager. Doktoravhandling ved UiA.(2017) Sammendrag
Teoretisk grunnlag
Nome bruker blant annet teorier fra Maurice Merleau-Pontys kroppsfilosofi, Bruno Latours teori om tingenes betydning som sosiale aktører og Hanna Arendts handlingsbegrep for å forstå og forklare hvordan barn kommuniserer med et begrenset ordforråd.
