Selv om norske elever har blitt stadig flinkere til å lese de siste årene, er det forskjell på leseferdighetene hos elever i store og små kommuner. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Tiåringer i store kommuner er flinkest til å lese
En ny studie viser at elever i store kommuner er bedre lesere enn elever i små kommuner, også når det er tatt høyde for foreldrenes utdanning og elevenes sosiale bakgrunn. Resultatet får forskere til å klø seg i hodet.
Selv om norske elever har blitt stadig dyktigere lesere de siste årene, er det påfallende forskjeller på leseferdighetene blant elever i små kommuner og elever i store kommuner.
Det viser en studie gjort av 4300 femteklassinger ved 160 norske skoler som har deltatt i den internasjonale leseundersøkelsen PIRLS 2016.
Det internasjonale gjennomsnittet for undersøkelsen for 2016 er på 500 poeng. Elever i norske kommuner med over 100 000 innbyggere skårer i gjennomsnitt 576 poeng. Elever i kommuner mellom 15 000 og 100 000 innbyggere får 564 poeng i snitt. Elever i kommuner som har mindre enn 15 000 innbyggere, får 551 poeng. Tilsvarende forskjeller er det i den digitale prøven ePIRLS, som undersøker elevenes lesing på internett.
Samsvarer ikke med norsk skoleideal
Det er betenkelig at det er forskjeller på leseferdighetene til elevene basert på hvor de bor i landet, mener prosjektleder for PIRLS i Norge, dosent Egil Gabrielsen ved Lesesenteret.
– Forskjellen er størst hvis man sammenligner mellom de største og de minste kommunene. Dette gjelder også når vi har tatt høyde for foreldrenes utdanningsnivå og elevenes sosiale bakgrunn. Det vi finner, indikerer at en del elever, spesielt i de små kommunene, får et dårligere undervisningstilbud i den viktige leseopplæringen, sier han.
Den norske skolen har som et viktig prinsipp at den skal inkludere alle elever i et sosialt fellesskap, med like vilkår for positiv utvikling av kunnskap og holdninger.
– Disse forskjellene i leseferdighet samsvarer ikke med de norske idealene for enhetsskolen, sier Gabrielsen.
Ikke sikre på årsakene til forskjellene
Forskerne har imidlertid ikke noen klare svar på hvorfor det er slike forskjeller i skolen.
De har altså undersøkt om elevenes sosiale bakgrunn i by og på land har noe å si. Det er kjent at foreldrenes utdanning og sosiale bakgrunn har betydning for barns leseutvikling, og det er en større andel foreldre med høy utdannelse i byer enn på landet.
Men da forskerne tok høyde for disse faktorene da de analyserte funnene, var forskjellene fortsatt til stede. Elevgrupper med høyt utdannede foreldre og som bor i hjem med over 100 bøker, som forskeren bruker for gi et bilde på barnas sosiale bakgrunn, gjør det fortsatt bedre i større kommuner enn den samme elevgruppen i mindre kommuner.
Flere ukvalifiserte underviser i små kommuner
Gabrielsen understreker at vi må være forsiktige med å peke på noen andre mulige årsaker til forskjellene. Men tilgang til kvalifiserte lærere kan være en mulig forklaring. Det jobber, og har lenge jobbet, mange ufaglærte i norske lærerstillinger. Tall fra grunnskolens informasjonssystem (GSI) viser at over 3500 ufaglærte personer underviste i norsk skole i 2015/2016.
En spørreundersøkelse NRK gjorde tidligere i 2017, viste at det er vanskeligst å få ansatt og beholde kvalifiserte lærere i kommuner med færre enn 5000 innbyggere.
– Dette kan bety at det er en større andel ukvalifiserte lærere i de små kommunene, sier Gabrielsen.
Grunnskolelærerutdanningen er blitt en masterutdanning fra 2017, noe som gjør at det vil ta lengre tid å fullføre lærerstudiet. I tillegg er opptakskravene til utdanningen blitt skjerpet.
– Dette vil sannsynligvis gjøre det vanskelig å redusere andelen ufaglærte personer i skolen de nærmeste årene. Den nye lærernormen fra høsten 2018 vil også gjøre situasjonen enda mer krevende, sier forskeren.
Lærernormen garanterer lærertetthet gjennom hele grunnskolen. Det vil gjøre det enda mer krevende å få nok kvalifiserte folk.
Mer videreutdanning i storbyen?
Tilgang til videreutdanning for lærere kan være en annen mulig forklaring på hvorfor elever i storbyer har bedre leseferdigheter enn elever på landet. Lærere i de store byene har tradisjonelt hatt lettere tilgang til videre- og etterutdanning, fordi de ligger nærmere utdanningsstedene.
– Det er også mulig at de større kommunene har vært mer villige til å investere i oppbygging av lærerkompetanse innen lesing, spekulerer Gabrielsen.
Utdanningsprogrammet Kompetanse for kvalitet, som ble introdusert i 2009 og som skal videreføres til 2025, satser på nettbaserte og samlingsbaserte undervisningstilbud. Dette skal gjøre videreutdanningstilbudene lettere tilgjengelige for lærere i utkantkommuner.
– Samtidig ser vi at læreres deltakelse på slike videreutdanningstilbud innebærer en fare for at elevenes skoletilbud svekkes. 20 prosent av lærerne som har deltatt på Kompetanse for kvalitet, sier at fraværet deres i forbindelse med videreutdanning har hatt negative konsekvenser for elevene. Kanskje oppleves dette i større grad ved små skoler, med et lite lærerkollegium, enn ved større skoler, sier Gabrielsen og viser til tidligere studier gjort på feltet.
Kan være holdningsforskjeller
Forskerne spør seg også om det kan være tradisjonelle holdninger til skole og utdanning som fortsatt vises igjen, selv i 2017. Først i 1959 fikk Norge en felles folkeskolelov for by- og landkommuner. Frem til da, helt siden utbyggingen av skoletilbudene i Norge satte i gang på slutten av 1800-tallet, hadde det vært store forskjeller på skoletilbudet mellom by og land. Bybarna hadde flere skoletimer, bedre skoler og bedre faglige tilbud enn barna på landet. Mange i distriktene var bekymret for at skolen skulle svekke elevenes forhold til bondesamfunnet og det praktiske liv.
Så sent som i 1936 ble det vedtatt en lov som fortsatt innebar store forskjeller i timeantall mellom byskolene og landskolene. Barna på landet ofte gikk på skolen bare annenhver dag, og de hadde lengre ferie.
– Vi kan ikke se bort fra at det er fortsatt kan være noe mindre vektlegging på viktigheten av skole og utdanning i de mindre kommunene, sier Gabrielsen.
– Kanskje henger den gamle motstanden og skepsisen til utvidelsen av elevenes skoletid av ulike grunner fortsatt litt igjen i mindre urbane strøk?
