- Boksing er fortsatt en typisk maskulin idrett. Selv om synlige og kjente utøvere som verdensmester Cecilia Brækhus bidrar til å utfordre tradisjonelle stereotypiske tanker om hva en bokser er, og hvordan en bokser ser ut, sier forsker. (Foto: privat)
Kvinnelige boksetrenere sliter med å bli tatt på alvor
Det er fortsatt et stykke igjen før kvinnelige boksetrenere anerkjennes som sidestilte med sine mannlige kolleger.
Det viser en studie av stipendiat Anne Tjønndal ved Nord universitet og professor Jorid Hovden, NTNU.
Tjønndal har intervjuet et utvalg boksetrenere om deres lederstil og hvordan de opplever at mannlige og kvinnelige trenere blir oppfattet som ledere. Trenerne i studien har lang erfaring, formell trenerutdannelse og kommer fra ulike klubber og regioner i landet.
– Noen sentrale funn er at kjønn setter grenser for hvordan mannlige og kvinnelige boksetrenere i Norge opplever at de kan opptre overfor utøverne. Videre at kvinnelige trenere oftere må opptre sosialt støttende og forventes å ha en mer åpen og inkluderende lederstil enn de mannlige, sier Tjønndal.
– For eksempel opplever mannlige trenere at de har klare grenser for hvilken type ros, berøring og kroppskontakt de kan tillate seg ovenfor utøverne sine, og særlig overfor yngre kvinnelige utøvere. På andre siden opplever kvinnelige trenere at de har et større spillerom når det gjelder fysisk kontakt ovenfor utøverne sine.
Kvinner kan tillate seg mer fysisk kontakt
De kvinnelige trenerne bruker kroppen i trenerrollen på en annen måte enn de mannlige trenerne. En av de kvinnelige boksetrenerne forteller om hvordan en trening kan foregå.
De kvinnelige trenerne som deltok i studien følte at utøverne forventet at de skulle være mer sosialt støttende enn sine mannlige kolleger. (Foto: privat)
«Jeg tar mye på folk. Det er mange uvante bevegelser i boksing, de fleste bruker lang tid på å lære det. Jeg tror at måten jeg bruker kroppen på og mine feminine sider, kan være positivt for utøvernes utvikling.»
Mens en av hennes mannlige kollegaer sier at han aldri går så langt som å gi utøverne en klem på trening, og at han unnlater det for å skape trygge rammer for dem.
– Boksing er fortsatt en typisk maskulin idrett, selv om synlige og kjente utøvere som verdensmester Cecilia Brækhus bidrar til å utfordre tradisjonelle stereotypiske tanker om hva en bokser er, og hvordan en bokser ser ut. Når det gjelder boksing, er det likevel en dominerende oppfatning blant folk flest om at dette er en «guttesport», mener Tjønndal.
– Andre studier viser til at deltakelse i maskuline idretter som boksing ofte fungerer som en bekreftelse på en identitet som heteroseksuell mann, sier hun.
Samtidig mener hun at når menn er mindre fysiske i trenerrollen, handler det også om den kjensgjerning at overgrep og seksuell trakassering i idretten ofte skjer i relasjoner mellom mannlige trenere og kvinnelige utøvere.
– Det er likevel de kvinnelige trenerne som opplever at de har minst handlingsrom i sin trenerrolle.
Blir ikke tatt på alvor
Flere av de kvinnelige trenerne som deltok i studien, forteller at de sliter med å bli tatt på alvor som boksetrener, få respekt og autoritet i miljøet. De opplever at dette handler om kjønn. En av de kvinnelige trenerne forteller at hun opplever at hun ikke passer helt inn. Hun snakker også om seg selv som annerledes enn sine mannlige kollegaer.
«Jeg er en sånn type person som de (utøverne) kommer til hvis de har noe de plages med. Jeg får en slags morsrolle. De føler en trygghet på meg, tror jeg. Det kan være alt mulig, både ting som handler om boksing og trening, men også om livet utenfor bokseringen.»
Anne Tjønndal er stipendiat ved Nord universitet. (Foto: Svein-Arnt Eriksen)
Forskeren sier at ulike lederstiler ofte knyttes til kjønn, og at særlig kvinnene kan oppleve forventningene om å utøve en bestemt lederstil som en tvangstrøye.
– For eksempel gir de uttrykk for at det forventes at de er mer demokratiske og sosialt støttende enn sine mannlige kolleger. De går inn i de rollene som er forventet og føler på at de ikke blir anerkjent i miljøet om de ikke opptrer ut fra denne normen. Våre analyser tyder på at kjønn kan være en tvangstrøye både for mannlige og kvinnelige trenere. For menn viser det seg spesielt når de trener yngre kvinnelige utøvere, sier Tjønndal.
En av de kvinnelige trenerne sier at hun er mer veileder enn sjef:
«Jeg er åpen for innspill på trening som; hva skal vi trene på i dag.»
En av de mannlige trenerne uttrykker det slik:
«Jeg er nok ganske streng. Hvis jeg gir en beskjed, så skal den bli oppfattet og tatt på alvor. Jeg ønsker at utøverne skal gjøre akkurat det jeg sier.»
– Ut ifra våre studier, mener vi at ledelsespraksiser avdekker hvilke utfordringer og muligheter trenerne møter i et mannsdominert handlingsrom. Kvinnenes erfaringer og behov blir betraktet som spesielle og ikke gyldige til å inkluderes i det som oppfattes som god treningsledelse, sier Tjønndal.
– En konsekvens er at noen kvinnelige trenere tilpasser seg det vi har valgt å kalle for maskuline ledelsesformer og normer for å få aksept, anerkjennelse og autoritet i lederrollen. Dette er en kjent strategi blant kvinnelige ledere i mannsdominerte miljø.
Egenskaper som ofte blir knyttet til maskuline ledelsesformer i idretten er autoritære holdninger, strategi og taktikk, forklarer Tjønndal.
Annonse
– Kan det også oppfattes som en styrke for miljøet at det er ulike lederstiler?
– Det er en ulempe når kvinner sier de føler seg tvunget inn i en sosialt støttende og demokratisk lederstil fordi de er kvinner. Særlig fordi idretten har tradisjon for å verdsette en mer myndig lederstil.
– Kvinnene opplever at det ikke er nok at de fungerer som trenere i klubben. Det forventes ofte at de kvinnelige trenerne skal tilføye noe ekstra utover det å bare være gode faglige og pedagogiske trenere. Det forventes at de skal gjøre noe mer, og dette er knyttet til det en forbinder med såkalte ‘kvinnelige egenskaper’, som omsorg og å være sosialt støttende.
– Dette medfører ofte et merarbeid for kvinner, som mannlige trenere ikke stilles overfor. De ulike holdningene kan også ses på som en speiling av samfunnet for øvrig, selv om trenermiljøet innenfor boksing er spesielt med bare om lag ni prosent kvinnelige trenere. De forventes å lede på denne måten, sier Tjønndal.
Dette er den første studien som er gjort på boksetrenere i Norge, sier Tjønndal. Hun håper den kan bidra til en bevisstgjøring blant boksetrenere. Bokseforbundet har også et ønske om flere kvinnelige trenere, og da må det trolig en kulturendring til, mener forskeren.
Tjønndal, A. og Hovden, J.: Kjønn som sparringspartner - Ledelsesformer og betydninger av kjønn blant norske boksetrenere. Tidsskrift for kjønnsforskning. (2016) (Sammendrag)
